Dette er Lisa Løkke

Alder: 24

Studier: Siste året jus ved UiO

Jobb: Konsulent i Oslo politidistrikt/ gruppetreningsinstruktør på Elixia Røa

Interesser: Trives best ute

Instagram: lisalykke

KOMMENTAR:

Det var flere måneder siden jeg hadde møtt jenta, som snudde hele min verden på hodet. Helt siden den gang hadde det tært på meg at jeg holdt følelsene mine - og henne, skjult for familien min.

Jeg husker ennå kvalmen, hodepinen og hvordan jeg kaldsvettet før jeg skulle fortelle det til mamma.  I dag skammer jeg meg over at jeg har hatt så liten tiltro til familien min. Verken før eller etter at jeg fortalte dem at jeg hadde blitt sammen med ei jente, har det blitt stilt spørsmålstegn ved legningen min.

- Dobbelt så gøy, var mammas kommentar da jeg en høstkveld fortalt henne at jeg var forelsket i ei jente.

Det som egentlig kunne vært ukomplisert og vakkert ble vanskeliggjort av at jeg holdt det hemmelig. Ovenfor resten av verden har det derimot ikke vært like ukomplisert. Jeg tenkte at om jeg bare fortalte det til mine nærmeste ville jeg være ferdig. Trykket i brystet ville forsvinne. Tiden med konstant fokus på legning og hvordan jeg skulle «komme ut av skapet» ville være over.

Slik ble det imidlertid ikke. Ved å fortelle at jeg var sammen med en av samme kjønn, virket det som om legningen min ble allemannseie. Aldri før har jeg blitt stilt så mange direkte og inngående spørsmål om mitt følelses- og seksualliv. Spørsmål som var vanskelige å svare på, og spørsmål hvor svarene var langt mer utleverende enn det jeg egentlig var komfortabel med. 

Spørsmålene gjorde meg usikker. Hvorfor kunne jeg ikke svare? Det virket som om alle andre var så sikker på hvem jeg var, mens jeg vinglet litt i midten. Heterofil? Absolutt ikke. Lesbisk? Kanskje. Bifil? Om jeg må velge en boks, så ja. Eller?  Til slutt tillot jeg spørsmålene å definere meg.  

Usikkerheten min førte meg opp i uheldige situasjoner, og i et mislykket forsøk på å passe inn både sa og gjorde jeg ting som jeg i dag angrer på. Det føltes som om jeg var havnet mellom to stoler. Ovenfor heterofile var det vanskelig å svare på hvordan jeg «plutselig kunne bytte side». Ovenfor lesbiske ble jeg forlegen når det kom frem at jeg hadde hatt et lengre forhold til en mann.  

Det kom som lyn fra klar himmel: Jeg kjente ikke lenger igjen jenta som stod foran meg i speilet. Jenta jeg pleide å være, var ikke der. Jenta som var selvsikker, som ikke ofret en tanke om hva andre måtte mene. Tidligere hadde jeg vært en person som klarte å bite fra meg – til og med kanskje litt for hardt, men denne jenta var ikke lenger å se. 

Jeg måtte ta et valg. Jeg bestemte meg for å finne tilbake til den jenta jeg hadde vært. Den jenta som hadde det godt med seg selv. Jeg innså at jeg selv ikke hadde et behov for å gi legningen min et navn, kategorisere meg selv. Det behovet har kommet utenfra. Jeg har heller ikke et behov for å være som alle andre, dette behovet gjorde seg gjeldende på et tidspunkt hvor alle rundt meg forventet et svar.  

Jeg vet hvem jeg er og hva jeg står for. Jeg er ikke legningen min. Jeg er meg, Lisa Mari. Og for tiden er jeg forelsket i verdens beste jente. Det er ikke mer dramatisk enn som så.  

Og til deg som ønsker å stille spørsmålet «hvem er mannen i forholdet?», Det er ingen mann, men det er også på en måte poenget.

Les også: Hvordan har dere sex, egentlig?

Kvartlivskrisen: Utfordringene med livet i 20-årene

Les også: Klein Tinder-date ble tidenes beste ligg

Les hele saken
Les alt om:

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!