Reise og ferie

Det verste med å reise

… er å komme hjem.

REISEFEBER: Borte bra, men hjemme best, stemmer ikke alltid like bra. Bildet er hentet fra bloggen It`s Wanderlust, som drives av Anniken Fromreide.
REISEFEBER: Borte bra, men hjemme best, stemmer ikke alltid like bra. Bildet er hentet fra bloggen It`s Wanderlust, som drives av Anniken Fromreide. Foto: Anniken Fromreide/It`s Wanderlust
Sist oppdatert

Dette er Christina

Navn: Christina Sunneklepp.

Alder: 22 år.

Bosted: Oslo/Roma.

Studier/Yrke: Litteraturviter. Kommende journalist.

Blogg: Driver reisebloggen cavaforlunch.com.

For en altfor kort og dyrebar tid har du vært en del av et annet land. Du har etterlatt deg små fotavtrykk i en annen kultur, du har tatt del i et annet liv.

Kanskje du har sovet lykkelig under en åpen stjernehimmel med en merkelig gruppe av kameler og beduiner. Kanskje du fortvilet har forsøkt å gjøre deg forstått på et språk du ikke en gang visste eksisterte. Kanskje du har brukt natten til å drikke lokal vin med nye bekjentskaper, og kanskje dere alle har etterlatt dere iherdige forsøk på å forstå hverandre i en samtale bestående av en magisk potpurri av fransk, tysk og italiensk om hverandre. Kanskje du har vært lykkelig?

Jeg tror det finnes en sannhet i påstanden om at det verste kultursjokket er det som venter deg hjemme. For det er kultursjokket, fremmedheten, som står igjen når glitteret har lagt seg, når din tilstedeværelse igjen er blitt en vane, og når din magiske og nye  tilværelse igjen er erstattet av de samme hverdagene som du alltid har hatt. For det verste med å reise er å komme hjem. 

Jeg elsker det øyeblikket hvor du, som reisende, småløper ut av ankomsthallen og kaster deg i armene til en person du ikke har sett, luktet, elsket, på altfor lenge. Det er ren magi, det øyeblikket der. Så smiler du lattermildt hele veien hjem, og der venter alle kjente på deg. Vinen flyter, og alle lytter spent til det du har å fortelle.

Alle vil høre om eventyrene dine. Kanskje forteller du sannheten, kanskje lyver du opp verdien av enkelte hendelser, og kanskje sensurerer du utkommet av andre. Disse øyeblikkene er fantastiske. Du føler at du lever. Herregud, hva slags kultursjokk er det egentlig jeg prater om? Tull, tull, tull.

Men det varer jo ikke evig, vet du. Hverdagene kommer før du er forberedt. Plutselig er din tilstedeværelse like opplagt som manualen som forklarer hvordan du skifter olje på bilen. Eventyrene dine mister stadig farge og konsistens. De blir litt fjernere, litt mindre levende, for hver gang du forteller.

Snart husker du ikke lenger hvordan det luktet akkurat der, du husker ikke hvordan regnet lød da det hamret ned på brosteinen foran deg en torsdag i oktober, eller hvordan det skjeve smilet hans lyste opp eventyrene dine. Det eneste som kan fortelle at du en gang var et annet sted, at du en gang tilhørte noe annet, er fregnene i ansiktet ditt. Men i vintermørket blekner også de.

Så du legger deg tungt i den samme sengen som du sov hvileløst i bare måneder tidligere, og tenker tilbake på den natten da du hadde vekkerklokken på høyeste volum og flybillettene på nattbordet.

Vekkerklokken står på samme sted, men flybillettene er forlengst borte. Over sengen gir vinduet deg en altfor velkjent utsikt over et stjernebilde du har sett hundretusen ganger tidligere. Til og med sengetøyet er det samme – det er bare du som er annerledes.

Du har endret deg, og nå lurer du på hvorfor ikke verden, hvorfor ikke hverdagen, har endret seg i takt med deg? Hodet ditt hviler på en velkjent pute, og det siste du tenker før du sovner er at det må ha vært en drøm. Det må være umulig å oppleve så mye – bare for å innse at verden er akkurat den samme.

Det må ha vært en drøm, forteller du deg selv.

Kanskje jeg aldri reiste i det hele tatt.

Denne saken ble første gang publisert 24/07 2015, og sist oppdatert 30/06 2017.

Les også