Helene, 29 år, Oslo.

Det burde være like greit å si som at det ikke bryr meg at jeg fikk dårlige karakterer i matte eller aldri ble fotballstjerne.

Likevel er det kontroversielt å si at man har lagt fra seg utseendejaget og erkjent at det egentlig er helt fint å være skikkelig gjennomsnittlig.

Grunnene til dette er mange. For det første er jeg omgitt av mennesker som setter pris på meg for den jeg er, ikke for hvordan jeg ser ut.

Det gjelder både venner, kjæreste og familie. Det virker sikkert som en selvfølge, og kanskje bør det også være det.

Greit å være gjennomsnittlig

Det stemmer i hvert fall for meg. I tillegg får jeg mer enn nok anerkjennelse for alt det andre jeg er – hvordan jeg fungerer i jobben og hvordan jeg behandler andre mennesker.

Det er mine personlige grunner. Men jeg mener også å kunne observere flere positive, ikke så åpenbare, grunner til at det er greit å være gjennomsnittlig pen.

For eksempel har jeg aldri opplevd at noen har tenkt at jeg har kommet meg dit jeg er på grunn av utseende.

Jeg har heller aldri tvilt på at mine mannlige venners interesse i meg stammer fra noe annet enn at de synes jeg er en bra person.

Lettere å få gode jentevenner

Uten at jeg kan si at det stemmer (jeg har jo tross alt aldri vært skikkelig pen) føler jeg også at det er lettere å komme i kontakt med og få gode jentevenner.

Det er jo dessverre slik at jenter ofte føler seg truet av penere jenter. Kanskje har jeg misforstått. Kanskje burde jeg jobbe mer for å få penere hår og lår.

Eller kanskje har jeg rett og slett kjøpt meg mer tid til å være glad i livet. Jeg setter pengene mine på det siste.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!