Dette er Aina Stenersen

Alder: 31 år

Debuterte i Oslo bystyre for gruppeleder Carl I. Hagen.

Var fra 2007 til 2009 formann i Oslo FpU. Stenersen ble valgt inn som sentralstyremedlem i Fremskrittspartiets Ungdom i 2010.

Stenersen er møtende bystyremedlem i Helse -og sosialkomiteen for Oslo FrP 2011-2015.

I dag vararepresentant til Stortinget for Oslo Frp 2013-2017

Studier: Master of Management ved handelshøyskolen BI i Oslo. Bachelorgrad i merkebygging fra Markedshøyskolen.

SYK: Aina Stenersen slet med prestasjonskravene i samfunnet, og følte seg aldri god nok. © Privat

KOMMENTAR:

Perfekt. Perfekt. Perfekt. Perfekt. Pause. Perfekt. Perfekt. Perfekt.

Sitatet over er hentet fra dagboken min.

Vonde år

15 år gammel satt jeg med beina plantet langt inn i skyggesidene i Oslo: Anoreksia, tvangstanker, angstlidelser, dype depresjoner, selvskading, selvmordstanker, skoleskulk, legevaktbesøk, alkoholmisbruk- og smertestillende misbruk. Listen er lang som et vondt år.

Grunnene er mange og sammensatte. Jeg slet blant annet veldig med prestasjonskravene i samfunnet. Jeg følte aldri at jeg ble god nok. Jeg ville være perfekt. Jeg skjønte i ettertid, at det selvsagt er helt umulig å være perfekt.

Jeg var sjenert, klarte ikke snakke om følelser, og hadde en veldig lav selvfølelse. Ofte tenkte jeg at jeg ikke fortjente bedre.

Jeg var ikke glad i meg selv, jeg hatet meg selv, og ville ikke være tilstede i denne verden mentalt. Derfor begynte jeg å drikke. Jeg tenkte at ingen likte meg edru.

18 år gammel på videregående lurte jeg på om noen kunne skrive noe på russeluen min. Noen gode ord, som kunne symbolisere meg. Når jeg fikk russeluen tilbake, stod det skrevet med store bokstaver: «Rent A Wreck».

Mobbet av klassekameratene

Jeg gjemte russeluen oppe på skapet hjemme. Jeg turte ikke å snakke med noen om det, og følte at alle lo bak ryggen min.

Jeg bestemte meg for å ikke dra på skoleavslutningen. En sammenkomst som skulle være hyggelig, fremstod som et mareritt for meg.

Jeg gikk aldri dit, jeg sov i stedet. Og før den tid stod jeg inne på toalettet på skolen, hadde abstinenser mens svetten rant.

En av elevene på skolen sa til meg «du har jo skikkelige problemer, du må skaffe deg hjelp». Jeg gikk til en lærer, som bare lo av meg.

Jeg skjønte at om noen skulle redde meg, måtte det skje nå. Jeg hadde aldri «den ene som så meg», og innså at den eneste som kunne hjelpe meg var meg selv. Jeg spurte meg selv om jeg ville leve, og svaret var at det ville jeg, men ikke slik jeg gjorde nå.

Fikk hjelp

Bøkene ble min flukt, og etterhvert bestemte jeg meg for å lage min egen historie.

Jeg hadde også møtt en gutt, som ikke syns det var spesielt tøft å ha en jente som levde så utagerende.

Hele min virkelighetsforståelse måtte skrives på nytt. Plutselig var jeg helt uten kompass.

TOK MASTERGRAD: Aina Stenersen ble uteksaminerte på Handelshøyskolen BI med toppkarakterer. © Privat

Jeg gikk til helsestasjonen for ungdom i bydelen min. Det var det eneste stedet jeg kjente voksne som kanskje kunne hjelpe meg. Svaret var at de ikke hadde kompetanse til å hjelpe meg.

Jeg dro til fastlegen og fikk med meg en bunke papirer hjem, i tillegg til en beskjed «om å ringe rundt til psykologer».

Mens jeg skriver dette får jeg bare lyst til å gråte. Det var helt jævlig.

Jeg kom til telefonsvarere, og skulle snakke inn en beskjed til helt ukjente. Ikke faen tenkte jeg, nå dør jeg. Jeg gikk tilbake til legen, og fikk plass på Distriktspsykiatrisk senter (DPS). Endelig.

Begynte å studere

I over fem år gikk jeg til en psykiater på DPS. Jeg gikk på mange medisiner, og jobbet med meg selv. Hver uke. Hele året.

Det var knalltøft. Men jeg ga ikke opp.

Jeg begynte på en bachelorgrad på Markedshøyskolen. Jeg nekter å la sykdommene mine sette meg i bås. Da jeg var ferdig fikk jeg en pris for høyeste karaktersnitt på linjen, og begynte aktivt med politikk.

En dag kom jeg over en radiodebatt om justispolitikk, og der sa Carl I. Hagen at det ikke er ofret som har skylden, men gjerningsmannen. Debatten vekket noe i meg.

Tenk å få lov til å mene noe, tenk å få lov til å endre samfunnet til det bedre, tenk om noen kunne gjort det for meg. Tenk om jeg kan gjøre det for andre.

Fra å være den jenta som folk på videregående fikk sjokk over at snakket, holdt jeg plutselig taler, diskuterte og deltok i TV-debatter. Jeg ville være fri. Jeg orket ikke skamme meg lenger.

Feilaktig fremstilt

Etter studiene ble jeg tilbudt jobb på Stortinget, for FrPs stortingsgruppe. Her jeg har jobbet i fire år.

Senere har jeg selv møtt som stortingsrepresentant, blant annet i Utenriks- og forsvarskomiteen, og sittet side om side med Jonas Gahr Støre i stortingssalen.

Jeg har tatt en mastergrad på Handelshøyskolen BI i ledelse med toppkarakterer, og møter i Oslo bystyre.

Legen på Stortinget kalte meg et løvetannbarn. – Du vet, de som sprekker opp av asfalten, sa hun.

- Kan jeg, kan du

Jeg møter mange unge som har tilbragt halve sitt liv på institusjoner, som nå jubler over å ha et eget sted å bo.

Disse flotte ungdommene trenger noen å se opp til, noen som kan si « det går bra».

Det er viktig å få frem suksesshistoriene innen psykiatrien. Man hører en del om både kriminalitet, NAVere, og drap. Men det er en veldig stor gruppe som klarer seg fint, mer enn fint. Vi trenger gode forbilder innen psykiatrien!

Jeg går fortsatt på antidepressiva den dag i dag, men det er det eneste. Jeg tar det sammen med Omega 3, og smiler for meg selv ved frokosten fordi det har gått veldig bra!

Jeg har aldri spurt om å få psykiske lidelser, men jeg har fått dem. Til høsten stiller jeg til gjenvalg i bystyret i Oslo, hvor jeg har jobbet med helse- og sosialpolitikk. Bøkene var min flukt. Bøkene ble min redning.

Ikke la noen si at du ikke duger og tro på det. Kan jeg, så kan absolutt du!

Du skriver din egen historie.

BLE POLITIKER: Aina Stenersen er politiker for partiet FrP. Politikeren savner flere forbilder innen psykiatrien. © Privat

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!