Andrea Kallbekken

Navn: Andrea Kallbekken, tidligere Andreas Kallbekken

Alder: 15 år gammel

Bosted: Tromsø

Hatt diagnosen transseksualisme, og går igjennom en kjønnskorrigerende behandling på Rikshospitalet.

Verv: Talsperson for HBRS, Harry Benjamin Ressurssenter

Torsdag fortalte Andrea, som før het Andreas, om sitt liv som født i feil kropp.

Livet hennes har vært alt annet enn lett. Mobbing, vold, trakassering og harselering. Dette var Andrea sin hverdag. Alt for lenge.

Forrige uke fikk hun nok. Da tok hun et oppgjør med mobberne. 

- Jeg er så ufattelig stolt av henne, forteller Bente Kallbekken til Det Nye, moren til Andrea.

Født i feil kropp

- Tiden var inne for å fortelle sannheten nå. Nok er nok. Jeg synes det er fantastisk at hun kan bruke en så forferdelig tid til å være en støttespiller for andre. Det har vært mye fokus på det å være født i en annen kropp og jeg tror at det, på mange måter, har gjort det lettere for henne å stå frem, sier moren.

Torsdag kveld publiserte Andrea et innlegg på Facebook til vennene sine. Innlegget, en beretning om hennes liv, har vakt oppsikt. Flere tusen mennesker har delt og kommentert. Selv hadde ikke Andrea en gang turt å håpe på en slik respons.

- Jeg vil takke for all støtte og godhet fra dere som har likt, kommentert og delt innlegget mitt. Jeg har grått flere tårer det siste døgnet, sier Andrea til Det Nye.

I et innlegg på Facebook skriver hun hjerteskjærende om den vanskelige oppveksten, om valget som ingen aksepterte, om det å ville ta sitt eget liv. 

Det Nye har fått lov av datteren og moren til å publisere innlegget i sin helhet på detnye.no.

Les også: Derfor skjer mobbing

- Mobbing skjer daglig rundt omkring i verden, og ved å legge ut min historie på et av verdens største sosiale medier håpet jeg på at jeg kunne hjelpe folk som blir mobbet og trakassert. Husk: det er vi som kommer seirende ut av det!

- Trodde jeg var homofil

KOMMENTAR: Den 30. Juli. 2000 ble en liten gutt med navn Andreas født. Andreas vokste opp i Tromsø, i et område kalt Kroken. Der bodde han i en leilighet sammen med sin mor, stefar, søster og bror.

Andreas var i stor grad forskjellig fra mange gutter på hans alder. Han likte godt å leke med kostymer, parykker og dukker. Andreas ble aldri sett sammen med gutter på sin egen alder. Istedenfor fant han en trygghet hos jentene. Der følte han seg hjemme.

Hver dag i barnehagen lekte han ”familie” med jentene. Han var alltid moren, og dro aldri fra barnehagen uten å gjemme den krøllete, blonde parykken på et trygt sted, slik at han kunne bruke den neste dag.

I flere år trodde Andreas sin familie at han var homofil, og at det var svaret på hvorfor han var slik han var. På grunn av dette, ble Andreas kraftig mobbet av de andre guttene i barnehagen.

Han var aldri tøff nok, aldri sterk nok. Noen ganger slo de. Noen ganger kalte de ham etter navn. De hadde alltid en måte å såre gutten på. Andreas håpet på et bedre liv da han startet på barneskolen. Men første skoledag ble skremmende.

De barna som han gikk sammen med i barnehagen, skulle nå begynne på sammen skole som ham. Han ble redd for at mobbingen skulle fortsette. Så redd, at når han begynte på barneskolen, måtte han være tøff. Han måtte være sterk slik de andre guttene hadde sagt han ikke var.

Saken fortsetter under bildet

MOR OG DATTER: Bente Kallbekken støttet Andreas da hun ville bli Andrea. - Hun betyr alt for meg uansett hvilket kjønn hun velger å være, sier moren til Det Nye. © Privat

Levde en løgn

I tre lange år spilte Andreas fotball med de andre guttene, latet som om han var en av dem. Mobbingen ble borte, men Andreas var ikke lykkelig. Han visste at det var ikke slik han skulle leve livet.

Andreas slet dag etter dag med dette. Han er blitt kalt annerledes helt siden han gikk i barnehagen av andre gutter. En dag dro Andreas hjem. Han fant frem penn og papir og skrev et enkelt brev til moren sin. I brevet sto det ikke mer enn ”Vil dere kunne være like glad i meg om jeg ønsket å være jente?”.

Andreas hadde endelig klart å sette ord på følelsene sine. Han trodde at dette ønsket, som han så sårt ønsket å få oppfylt, var umulig. Andreas gikk ut i stua, og fant en gråtende mor sittende i sofaen.

Hun sa til han at det var ingen tvil om hun ville være glad i han uansett. Fra den dagen av ble Andreas til Andrea. Han til henne. Et par dager etterpå, etter mye om og men, dro Andrea på skolen som om ingenting hadde skjedd. De andre elevene fikk beskjed at det skulle komme to foreldre å prate litt med dem.

Les også: Slik fikk ti mennesker nye liv

Ingen av dem, hadde et snev av anelse at gutten de kjente som Andreas, nå het Andrea. I en nervepirrende time satt Andrea inne på et rom og ventet. Ventet på at noen skulle banke på døren og signalisere at det var klart.

Det Andrea møtte da hun åpnet døren var en gråtende venninne. Flere gråtende venninner. De alle omfavnet henne. De spurte henne om det gikk bra, og at hun selvfølgelig skulle få være Andrea om det var det hun ønsket.

Et rent helvete

Guttene derimot, taklet ikke situasjonen bra. Fra den dagen, begynte flere år med et helvete for Andrea.

Dag etter dag ble Andrea mobbet. Hun ble slått, kastet stein på, kalt ting som ”homo” og "guttejente”. Andrea hadde tatt et valg da hun sto frem, men det kostet henne.

Flere ganger kom hun hjem gråtende til familien sin med nye blåmerker hver dag. Hun fortalte at hun hadde fått drapstrusler, at noen gutter hadde løpt etter henne med kniv.

Mobbingen tok ikke slutt. Andrea klarte ikke mer. Hver dag var en kamp for å overleve. Da moren tok tak, og spurte skolen om hjelp, var de ikke informert om situasjonen. De hadde ikke observert slik mobbing.

De sto fast på at de var en mobbefri skole, men skolen klarte aldri å beskytte Andrea på en riktig måte. De satt inn lærere som skulle passe på henne, men det hjalp ikke.

Heldigvis, hadde Andrea venninner som stilte opp. De forsvarte henne når mobbingen var verst. De ga henne mot til å stille opp som prinsesse på halloweenfesten som skolen arrangerte.

Ble hengt ut i sosiale medier

Dette var et stort skritt for Andrea, som så vidt hadde vokst ut håret og begynt å eksperimentere med klesstilen. Andrea var Andrea, uansett hva noen andre måtte si og gjøre.

Et par år senere fikk mobbingen en helt ny plattform: Internett og sosiale medier. Hver dag fikk Andrea meldinger fra andre ungdommer om hvor stygg hun var, hvor fæl hun var, at hun aldri kunne bli en jente.

Andreas mor tok en drastisk beslutning i slutten av 6. klasse da hun flyttet Andrea til en ny skole. Andrea hadde det supert der. Hun ble introdusert som Andrea, ingenting mer.

I flere måneder slapp hun å tenke på om hun ville bli mobbet. En dag skjønte Andrea at dette ikke kunne holdes skjult mer. Hun måtte fortelle det til klassen, hele skolen, at hun var faktisk født gutt. Og fortalte, det gjorde hun. Det tok sin tid før den endeløse stirringen tok slutt.

Les også: Slik påvirkes selvbilde vårt av spotlight-effekten

Men skolen tok det bra. De behandlet Andrea som et menneske. Andrea hadde et bra liv på skolen nå. Hun kunne dra dit å lære noe, uten å bli distrahert av mobbingen. Men selv om Andrea ikke opplevde mobbing på skolen, opplevde hun mobbing på nett og fritiden.

Sparket og slått

Andrea var redd for å gå ut om kveldene. Redd for de som var villig til å skade henne fordi hun bare ønsket å være seg selv. Dette gikk utover klassen hennes. Andrea ble mer aggressiv og deprimert for hver dag som gikk.

Til slutt klarte ikke Andrea mer. Hun planla å ta sitt eget liv. Hun skrev et brev til familien sin om hvor mye hun elsket dem, men at hun ikke klarte mer. Hun ble slått, mobbet, og rett og slett terrorisert av mobberne fra den gamle skolen.

I seks år hadde Andrea vært redd. Redd for hva som kunne skje hvis hun gikk ut døren hjemme. Hva hun ville møte på. Men da Andrea skulle til å ta sitt eget liv, klarte hun ikke. Andrea gråt i flere timer, i flere dager. Sint på seg selv fordi hun ikke klarte det.

En kveld, da Andrea var på vei hjem fra butikken, ropte tre gutter etter henne. ”Der er han. Guttejenta, Transen. Ta han." Andrea var livredd. Hun løp så fort hun kunne, men til ingen nytte. Guttene tok henne igjen og tvang henne ned på bakken.

De sparket og slo henne til hun ikke klarte å puste. Så løp de. Andrea kom gråtende inn døra hjemme, bløende og fortvilt. Hvis det var slik livet hennes kom skulle være, ville hun ikke leve. Det ble en lang natt for Andrea og familien.

Saken fortsetter under bildet

LEVDE EN LØGN: Andrea Kallbekken. © Privat

Kjørt til sykehuset

Andrea ble kjørt til sykehuset i full fart. Beskjeden var klar: Jeg trenger hjelp til å passe på meg selv fra meg selv. Andrea ble innlagt på Ungdoms Psykiatrisk Avdeling. Andrea følte seg trygg her. Hun var endelig isolert fra de som mobbet.

Et par uker senere banket det på døra til Andrea. Det var barnevernet som ville prate. De tilbudte Andrea å komme seg vekk fra denne mobbingen som foregikk. Et fosterhjem, som hun kunne bo i for en liten periode, langt vekk fra hjemmet. Andrea takket ja, og en uke etterpå dro hun.

Andrea var både lykkelig og trist. Hun skulle bo hos en hyggelig familie hun allerede kjente, men de var ikke moren hennes. De kunne ikke erstatte den kjærlige moren som ga Andrea den omsorgen hun virkelig trengte.

Hun som alltid sa de rette tingene på den rette tiden. Andrea gjorde det bra de første par ukene i fosterhjemmet. Hun gjorde ferdig skoleåret, fikk seg venner, og fant på ting med dem på fritiden. Men Andrea slet psykisk. Hun lå natt etter natt og lengtet hjem, gråt over at det var hun som måtte bli flyttet, og ikke mobberne.

Det var ikke rettferdig. Atter en gang var Andrea inne på tanken om å ikke leve. Hun så ikke for seg en fremtid. Fosterforeldrene hennes var støttende. De var nydelige mennesker som virkelig ville hjelpe Andrea. Etter mye om og men fikk Andrea flytte tilbake hjem. Hun var klar for å starte på skolen, klar for utfordringene som ventet henne.

Ble seksuelt trakassert

Men Andrea, som var fast bestemt på å begynne på den gamle skolen der mobberne gikk, hadde det ikke bra de neste månedene der.

En kveld på den lokale ungdommsklubben, fikk Andrea et skjerf rundt halsen. Hun ble tvunget inn i det mørke diskoteket, der en gutt tvang henne ned på gulvet.

Han la seg oppå henne, befølte henne, tvang tungen sin inn i munnen hennes. Da Andrea ropte om hjelp, skrek de ”Hold kjeft!”.

De minuttene var noen av de lengste i Andreas liv. Der lå hun på gulvet med en gutt hun ikke visste hvem var oppå seg. Da gutten skulle til å ta av klærne hennes kom hun seg unna. Hun løp for livet sitt, og han løp etter henne.

Han tvang henne inn i et hjørne og la fingeren sin på leppa og sa ”Hysj, om du forteller noen om dette er du død”. Da barnevernet fikk høre om episoden, ble Andrea sendt til en institusjon utenfor Bodø.

Måtte flytte

Hun hadde ingenting hun skulle ha sagt. I tre lange måneder bodde Andrea der. Barnevernet sto fast på at Tromsø ikke var trygt for Andrea, og for at Andrea skulle ha en mobbefri hverdag, måtte HUN flytte. Hun gråt hver dag, over alt som hadde skjedd og hvorfor det skjedde.

Andrea følte seg straffet. I flere måneder følte hun at hun hadde gjort noe galt. At hun var bråkmakeren, og at det var hennes skyld at denne grusomme mobbingen oppsto.

Andreas' sak ble sendt til fylkesnemnda og en dato ble satt. Etter tre måneder ble Andrea flyttet til en ny institusjon. Denne gangen, var planen at hun skulle være der til hun var fylt 18. Andrea følte seg håpløs, fortvilet.

Andrea følte ikke at barnevernet hadde hjulpet henne, men at de hadde straffet henne. Da dagen for fylkesnemnda kom forsvarte Andrea seg så mye hun kunne.

Hun forklarte om det som hadde skjedd, episodene, mobbingen, hvordan og hvorfor.  Uken etterpå, fikk hun beskjed at hun skulle få flytte hjem.

Jeg er Andrea, ikke Andreas

I dag, akkurat nå, er det bare 24 timer til Andrea er på vei hjem til familien sin i Tromsø.

Hun er leder i HBRSU. Ressurssenteret arbeider for mennesker som søker, har - eller har hatt diagnosen transseksualisme, og som går igjennom en kjønnskorrigerende behandling på Rikshospitalet. Andrea ønsker seg et liv, hun har mål, hun har en fremtid.

Jeg heter Andrea Kallbekken, og dette er bare litt av hva jeg har gått gjennom i livet. Jeg har utelatt mye, både positivt og negativt. Livet er ikke en dans på roser, noe jeg har fått erfare.

Mobbingen er ikke over for meg. Men jeg håper at med å åpne meg opp og fortelle min historie, vil jeg kunne hjelpe og inspirere andre mennesker, som på lik linje som meg, har gått eller går gjennom mobbing.

Livet mitt er en historie jeg ikke skammer meg over, og som jeg gleder meg til å fortsette å skrive på.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!