SALSA OG TEQUILLA: Linn bydde selvsagt opp til fest da hun skulle tilbringe enn natt med Anders. © Linn Isaksen

– Jeg får ofte høre at jeg kan virke arrogant og overlegen, forteller artist, komiker og TV-profil Anders Nilsen.

– Sannheten er at jeg er pissesjenert!

I november måtte humørsprederen fra Stavanger tilbringe en natt med Det Nyes journalist Linn Isaksen. Slikt blir det betroelser av! Les hele intervjuet under.

– Du er heldig som kom i dag. Du kunne like gjerne ha truffet meg på pølser-og-nudler-dagen, sier Anders Nilsen, labber mot tørrvarehylla, slenger en pakke Toro Lasagne i handlekurven og mumler rutinert på rams: 

– En pakke kjøttdeig, 3,5 dl vann og 5 dl melk. Og hvitløkbrød og salat! Voilà!

Han ser litt ut som en forvokst guttevalp der han står, på Kiwi i Oslo sentrum, ravende nesten to meter over bakken og med capsen bak fram. Og for å være ærlig, virker han irriterende likegyldig til at vi skal tilbringe kvelden og natten sammen.

I håp om å komme under huden på 26-åringen fra Stavanger som i sommer gjorde suksess med tullelåta Salsa Tequila, og nå er en av nykommerne i Torsdag kveld fra Nydalen, har jeg nemlig foreslått å gjøre intervjuet under en overnattingsvisitt.

Til tross for at Anders flyttet ut av kollektivet han bodde i for få dager siden, og for øyeblikket har livet nedpakket i pappesker i et midlertidig krypinn hos en kollega, var han storsinnet nok til å tilby meg nattely. Gjestfriheten ga meg et inntrykk av at dette var en raus og herlig type, men nå begynner jeg isteden å lure på om han ikke er en smule nonchalant? Litt too cool for school?

– Jeg får ofte høre at jeg kan virke arrogant og overlegen, forteller Anders, når jeg ymter frempå om førsteinntrykket mitt imens vi strener gjennom hovedstadens mørkeste gater.

– Sannheten er at jeg er pissesjenert!

KLOVN, KÅK OG KOKKELERING

Jeg får et stikk av dårlig samvittighet. Her har jeg pressa meg på, og attpåtil vært litt for kjapp til å dømme en fyr, som forteller at han er så nervøs når han skal møte nye mennesker at han på forhånd må lufte hendene for at håndtrykket ikke skal bli altfor klamt.

Det er for meg et mysterium at han har valgt et levebrød hvor han bader i lyset fra strålekastere.

– På scenen gjemmer jeg meg bak klovnemaska, vet du, forklarer Anders, når vi har ankommet vårt tilholdssted for natten: En alminnelig leilighet med ualminnelig kule filmpostere på veggene.

Snart skal han riktignok flytte inn i en leilighet på Grünerløkka, som ifølge Nilsen er «så supersweet at jeg kommer til å bli dritmisunnelig og kunne ønske at jeg bodde der selv».

Han liner opp matvarene på benken og setter i gang med kokkeleringen. Jeg har allerede funnet meg godt til rette, dumpet stumpen ned på en kjøkkenstol, strukket beina ut over en annen, og forsynt meg med et glass av min medbrakte rødvin.

LES OGSÅ:  Oppskrift på taco og salsa

– Si meg, vurderte du aldri å si nei til denne intime intervjusettingen? spør jeg, imens jeg drar toalettmappe, pysj og polaroidkamera opp av veska.

– Eh jo, mange ganger! Jeg hater å møte nye folk, svarer Anders, og åpner vinduet for å slippe ut både nervøse hetetokter og stekeos.

– Men jeg synes ikke det er fælt nå, altså, forsikrer han.

– Det verste er å gå og vente på at noe skal skje. Og dette går veldig greit ettersom jeg ikke trenger å imponere deg og shit. Hele settingen baserer seg jo på at jeg bare skal gjøre de tingene jeg vanligvis gjør.                                                            

FIESTA: Anders var ikke vanskelig å be da Linn dro opp Tequilla fra vesken.

SINGEL MED SOUTH PARK

En av de tingene Anders Nilsen gjør veldig ofte er å spise. Han elsker mat, og han elsker burger fra Burger King. Etter at han droppet ut av vegetartilværelsen i ungdommen, fordi kjøttfraværet førte til at han «konstant var sulten og veide snaue 60 kilo», har han nærmest innviet et kjærlighetsforhold til burger og fries. Kanskje i mangel på kvinnelig romantikk? For Anders har nemlig aldri hatt kjæreste.

– Jeg er for feig til å ta initiativ, sikkert fordi jeg har brent meg litt. Jeg har vært forelsket et par ganger, men det gikk rett til helvete, forteller han, rører rundt i halvfabrikatgryta og følger oppskriften på Toro-pakka fascinerende punktlig.

– Paradoksalt nok er det jeg som er kjærlighetsorakelet i vennegjengen og gir andre råd. Jeg overanalyserer damer så sinnssykt mye selv, og innbiller meg vel at jeg har en slags innsikt.

– Hvordan analyserer du selv a?

– Jeg er for eksempel redd for at jeg ikke gir jenter en real sjanse. Hvis jeg har møtt en et par ganger uten å kjenne det krible i magen, gidder jeg liksom ikke mer. Og det er jo muligens dumt, for man vet jo ikke om den stormforelskelsen noen gang kommer.

– Og samtidig som jeg er bekymret for at det kommer til å bli blodseriøst dersom jeg blir sammen med noen, er jeg også redd for å plutselig være 40 og helt uerfaren, innrømmer Anders, stapper hånda inn i en grytevott og setter lasagneformen og hvitløkbrød inn i ovnen.

LES OGSÅ: Åtte råd som får forholdet til å vare.

Men allerede nå føler 26-åringen at han har opparbeidet seg såpass mange rare vaner at han tror det ville vært vanskelig å ha kjæreste.  

– Tanken på å skulle spise middag uten å se på South Park er for eksempel helt fjern for meg. Det er spiseserien min, og jeg har sikkert sett hver episode 15 ganger.

Dagen før vi møtes, har den satiriske animasjonsserien hatt sesongpremiere i USA, og Anders gleder seg så mye til å streame episoden at han får en oppglødd iver i stemmen bare han snakker om den. Han danderer: Dekker bordet, setter fram en kald colaboks og vrir TV-en i perfekt vinkel mot kjøkkenbordet.

Og når lasagnen har stekt ferdig og fått hvile i fem minutter (akkurat slik Toro anbefaler), han endelig kan trykke på play og sette gaffelen i pastaretten, er Anders i full harmoni. Han gafler i seg maten med blikket limt til skjermen, humrer, tar en slurk av colaboksen og humrer igjen. Og underveis nøster han opp i tråder for at en uerfaren South Park-tilskuer som meg skal kunne klukke med.

Jeg lurer ikke lenger det grann på om Anders Nilsen er too cool for school. Allerede nå har jeg innsett at han isteden hadde glidd rett inn i Animal Planet-programmet Too cute! og helt uproblematisk kunne blitt tatt som livstidsfange i søtefengsel!

BRYLLUP OG BRITNEY

Vi prater om musikk. Det er tilsynelatende et uunngåelig tema når man henger med Stavangers store salsasønn. Han slekter på en far som er musiker, begynte å spille i band allerede i tenårene, og beskriver seg selv som en «analytisk musikknerd».

Han har faktisk såpass peiling at han klarte å tullesynge seg til suksess. Hele salsasulamitten begynte med at Anders og noen kompiser ville lage en parodi på den typiske sommerhiten, og fant et par suksessingredienser: Spansk tekst, akkompagnert av saksofon og trekkspill. Resultatet ble en fengende låt helt uten mening.

Etter bare én uke var lavbudsjettsmusikkvideoen sett av nesten en halv million mennesker på YouTube. Plutselig var Anders på VG-lista Topp 20- turné, Allsang på grensen og på toppen av iTunes-lista i Nederland. Han signerte en avtale med Norges største plateselskap og ble nominert til MTV-pris, og synes fremdeles hele greia er absurd.

Men bak tullesangen ligger altså en oppriktig musikkinteresse. Han spiller både trommer, piano og gitar, og hører så å si alltid på musikk, med mindre han har sex eller gjør noe annet som krever hans fulle oppmerksomhet.

– Jeg er ikke lettrørt, men musikk går virkelig inn på meg. Jeg kan få frysninger og tårer i øynene av triste sanger, men også bli skikkelig rørt av låter som girer meg opp.

– Hvilken låt er verdens beste? spør jeg.

– Det er umulig å svare på. Men Britney Spears’ Oops! ... I Did It Again er i alle fall blant de beste låtene som noensinne er laget. Den er sykt bra skrevet! Du tror det kanskje ikke, på grunn av alle de cheesy lydene som er lagt på i studio, men hvis man spiller den på piano eller gitar hører man hvor fantastisk den er, forklarer Anders med stor iver. 

Musikkbesettelsen til tross; han er ikke fyren som drar fram gitaren på fest eller lager selskapssanger. 

– Men hvis jeg en gang gifter meg, da skal jeg spille inn en skikkelig 80-tallsballade med en parodisk musikkvideo der jeg spiller piano i ørkenen og sånn, lover han, og gliser så det glimrer i tanngarden. 

SENT: Linns intervjuteknikker holdt Anders våken helt ut i de små morgentimer.

HØYDESKREKK

Anders rydder av bordet. Jeg må tisse.

– Går det ikke an å lukke dodøra? roper jeg, etter at håndtaket har deiset i bakken, og jeg har prøvd alle tenkelige teknikker for å kunne gjøre mitt fornødne i fred.

– Eh, nei, ikke alltid, ljomer det lattermildt fra kjøkkenet.

Jeg tisser så stille jeg kan, kaster et blikk i speilet og innser at jeg godt kunne ha kostet på meg en runde med sminkekosten og hårbørsten før jeg skulle overnatte hos en av landets kjekkeste komikere. Whoops!

Når jeg kommer tilbake står Nilsen med den ene hånden i siden, den andre pekende mot TV-en og sier:

– Se! Det der er gøy!

På skjermen utspiller Anders og resten av TKFN-gjengen en Northug-sketsj, og jeg er usikker på om nykommeren ler hjertelig av sine egne prestasjoner eller bare minnene fra innspillingen dagen i forveien.

– Tenk at jeg har en jobb hvor jeg kan fly rundt og lage fjas mange timer i strekk! Det er så sinnssykt gøy! erklærer Anders.

– Er du enig i at du er «han kjekke» av dere to nye? spør jeg, og forventer meg et aldri så lite svetteutbrudd fra min nye, blyge buddy.

Det kommer ikke.

– Nei. Jeg har aldri hatt spesielt mye selvtillit, aldri følt meg kul.

– Ikke?

– Nei. Jeg har alltid vært han her, sier Anders, og illustrerer sitt eget selvbilde ved å klamre armene rundt brystet og flakke med blikket.

 Han forteller at han var så redd for å snakke foran klassen i ungdommen at han serverte frøken tårevåte løgner for å slippe.

– Det var det aller verste jeg kunne tenke meg! Selv om det bare dreide seg om en fremførelse på ti minutter, var min akutte tanke: «Jeg gjør det ikke!»

– Hva kom den dårlige selvtilliten av, tror du?

– Jeg vet ikke. Men jeg var i alle fall veldig ukomfortabel med å være så høy. Bare det og måtte bøye hodet når jeg skulle gå av bussen, føltes helt jævlig! Jeg husker jeg googlet mulighetene for å operere seg lavere. Jeg så for meg at jeg kanskje kunne fjerne noen ryggvirvler eller noe.

– En annen grunn er at jeg hadde reggis hele jævla ungdomsskolen. Nei, verre! Jeg hadde det helt fram til jeg skulle begynne i 3. klasse på videregående. De årene alle andre brukte til å opparbeide seg en viss selvtillit, satt jeg inne med reguleringen min og gråt. 

TAKK, TWITTER!

Jeg kjenner det klumpe seg til i halsen, og for å unngå at jeg begynner å grine av medfølelse for den stakkars tenåringen, bestemmer jeg meg for å få litt fart på sakene. Jeg knipser fyrig med fingrene og trekker nachos, sitron, salsa og tequila opp av veska.

– Opplagt snacksutvalg, men jeg måtte bare! gliser jeg.  

– Etter at jeg lagde Salsa Tequila-låta, kan jeg aldri bestille tequila på byen igjen, så jeg er fornøyd, jeg, svarer Anders, og strør oppvartende shotte-salt på håndbaken min, tar tak i polaroidkameraet og knipser bilder med stødig selfie-arm. (Lange armer er utvilsomt beleilig når man har 18.000 selfie-sultne følgere på Instagram.)

Sosiale medier har generelt spilt en sentral rolle for Anders. For det at han nå har sikret seg drømmejobben, er ikke et resultat av utdannelse. Etter videregående (der han for øvrig gikk motvillig på tegne-linja, juksa med innleveringer og ikke lærte noe som helst) har karrieren hans sett omtrent slik ut:

2007: Myntteller. («Den absolutt kjedeligste jobben i hele verden!»)

2008-2009: Barnehageassistent. («Det er seriøst en av de tyngste jobbene du kan ha – til urettferdig dårlig lønn!»)

2010-2011: Butikkmedarbeider. («Dette var de slappe landstrykerårene! Jeg jobbet i en skatebutikk i Oslo og reiste på et par turer til USA. Hadde planer om å bli musikkprodusent – som om det var en god idé, liksom. Jeg flyttet tilbake til Stavanger en periode, og det var da jeg skjønte at, Faen, nå må du få noe ut av livet ditt! Innså at jeg kanskje burde ta en utdannelse for å ha noe å falle tilbake på hvis alt gikk til helvete.»)

2012: Resepsjonist. («Jeg søkte tekstforfatterlinja på Westerdals, men ble ikke engang tatt inn til intervju. Isteden tok jeg nattevakter på et hotell. Nattejobbing var ganske forferdelig.»)

Parallelt med strøjobbene tilbrakte Anders mye tid foran datamaskinen. Helt fra han var liten har han likt å sitte og loke på nettet, og ulogisk nok skulle det som startet som en introvert greie på gutterommet, føre til at han ble mer utadvendt. Han begynte å følge komikere på Twitter, og gjennom vitsemiljøet der fikk han kontakter.

– Alle vennene jeg har i Oslo har jeg fått gjennom Twitter. Det er en genial måte å få venner på. Ved å følge og snoke på folk på sosiale medier, finner man raskt ut om man har noe til felles, istedenfor å bruke to måneder på å bli kjent med hverandre, sier Anders, dypper en nachochip i salsa og knasker løs.

– Jeg har mye å takke Twitter for. Uten Twitter hadde jeg aldri møtt Abu.  

Abubakar Hussain (27) er Twitter-vennen som fikk Anders inn i TV-bransjen. Han sikret ham jobben som tekstforfatter da NRK skulle lage komiserien Tabu med Abu, noe som førte Anders videre til Nydalen og Torsdag kveld. At Salsa Tequila skulle gjøre ham verdenskjent i mellomtiden, var rett og slett en tilfeldig, kickstartende bonus.

BUSTETE BØRSTING OG SKJØNNHETSTABBER

Klokka! Vi har helt glemt klokka. Skravla og shottinga har gått i ett, og nå er den snart 02.00. Vi skal begge på jobb om ikke altfor mange timer, så vi trenger oss sammen på det lille badet og pusser tennene med rød Colgate. (Anders med den mest bustete tannbørsten jeg noen gang har sett!)

– Har du noen skjønnhetsrutiner? spør jeg.

– Nope! svarer Anders, drar fram en liten svart toalettmappe, og fisker opp deo og ansiktskrem fra Nivea, og tar seg i det:

– Eller, jeg har begynt å bruke denne kremen nå, fordi jeg er så tørr her, forklarer han, og peker på området rundt munnen og brynene.

– En gang kjøpte jeg en sånn kremdritt for å få mindre poser under øynene. Jeg prøvde den et par ganger uten å se noe forskjell og glemte den bort. Etter ett år fant jeg den plutselig igjen, og tenkte: «Heisann, der er du, ja!», og bestemte meg for å gi den en sjanse til. Men ingen hadde fortalt meg at sånne ting går ut på dato. Så det endte med at jeg isteden fikk rødt utslett oppå posene. Fresht! 

Jeg ler så tannkremskummet renner nedover haka.

– Jo, og så prøvde jeg en Body Shop-ansiktsmaske med sånn peeling i en gang.

– Peeling? Er du sikker på at det ikke var en skrubb? mumler jeg.

– Det var det nok. For jeg tenkte: «Hvis jeg bare smører dette i ansiktet og lar det virke lenge nok, blir det sikkert bra», men da jeg gikk ut i sola etset jeg bort et helt lag med hud!

Jeg ler enda mer. Anders stripper ned til bokseren, blotter tre store tatoveringer og bedyrer at han alltid sover i underbuksa, fordi det «liksom ikke blir noe støtte uten». Synet av den avkledde kroppen er som godteri for øynene, kan jeg bekrefte. 

– Hvor kjekk synes du at du er på en skala fra 1-10? undrer jeg.

– 5–6. Høyden vipper meg nok opp på en 6’er. Jeg har et rart ansikt med fine øyenbryn, og så er jeg veldig fornøyd med ørene mine.

Han legger seg innerst i dobbeltsenga og informerer om at vi må opp klokken 08.00 for at han skal rekke T-banen som går 08.30.

– Hæ? Spiser du ikke frokost, eller?

– Nei. Jeg er kvalm om morgenen, så det orker jeg ikke. 

 «All right!» tenker jeg, småskuffa over at jeg må skrinlegge håpet om en kulinarisk lasagnerestefrokost, og slukker nattbordslampa.

SJU

Vi ligger på hver vår rygg i mørket, og jeg tar vannflaska mot munnen og heller i meg noen klunker.

– Hva er det du driver med nå? Tar du nesespray? kommer det fra den andre enden av senga.

– Jeg drikker vann, ler jeg, og innrømmer at jeg til tider har noe som minner om tvangstanker om å drikke 14 slurker før jeg legger meg.

– Jeg har sju, sier Anders.

– Sju slurker?

– Ja, og sju generelt. Jeg tar sju runder med tannbørsten før jeg spytter og skylder, for eksempel. 

Det blir stille i noen sekunder. Det er bekmørkt, men jeg kan allikevel fornemme at han rødmer når jeg spør:   

– Skal vi kile hverandre på armen, eller?

– Eh, ok, mumler Anders, og strekker klumset en stiv arm min vei.

Vi kiler arm og blir liggende og snakke om alt fra den nye typen til blogger Sophie Elise, julepynt og festing, til Anders’ drøm om å bli omtalt i Se og Hør, og foreldrenes skilsmisse. Det er så hyggelig at jeg fortrenger morgendagen. Sidekameraten min begynner derimot å gjespe tett.

– Du må bare be meg om være stille hvis du vil sove, altså, sier jeg.

– Du kan gjerne prate, men det kan hende jeg sovner uansett, svarer Anders høflig. 

Jeg har ikke vært stille i mer enn maks tjue sekunder når jeg hører ham snorke svakt.

POPEKSPRESSEN

Idet klokka ringer 08.00, går alt fort. Jeg rekker ikke engang å vaske bort sovestøvet rundt øynene, og er fortsatt i ørska når vi står ute på fortauet for å ta farvel.

Anders peker forfjamset mot T-banen, gir meg en klem og sier:

– Takk for døgnet. Jeg trodde det skulle bli stress, men det var hyggelig!

Vi har avtalt at han skal sende meg en dødsfet sang som jeg kan høre på imens jeg trasker til kontoret, og for å forberede meg på hva jeg har i vente spør jeg:

– Hvilken sjanger liker du best, pop eller rock?

– Det er helt umulig å svare på!

– Hva hadde livet vært uten rock, liksom, fnyser jeg.

– Men tenk da: Hva hadde vel livet mitt vært uten pop?

FØLG DET NYE PÅ FACEBOOK

MER NYHETER FRA DETNYE HER

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!