- Hvorfor var jeg ikke mer fornøyd med utseendet mitt?

Thea Stabell er norsk skuespiller, instruktør og pedagog. Hun har nylig stått på Nationaltheatrets scene med monologen i Babettes Gjestebud.

Thea Stabell (fødenavn Dorothea Jessie Stabell) er født 4.juli 1939. Hun debuterte på Oslo Nye Teater med stykket Dikter i ulvepels i 1963, og var frilansskuespiller fra 1970. Hun var en periode kunstnerisk leder på Torshovteatret.

Fra 1971 til 2009 var hun pedagog ved Statens Teaterhøgskole. I 2006 ble hun landets første professor i skuespillerfag ved samme skole, og i 2009 ble hun utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk teater.

Her ser vi bilder hvor Thea Stabell selv forteller om hvordan hun har sett på seg selv i ulike aldre gjennom livet og fram til nåtid.

25 år

Jeg ser så ung ut, og det gjorde jeg lenge. Jeg fikk barnebillett på bussen til jeg var 30 år og løy alltid den gale veien på alderen.

Se på blikket i dette bildet! Jeg er åpen, og klar for et liv som skuespiller.

Jeg hadde nettopp kommet hjem fra USA, der hadde jeg brutt en forlovelse og tatt en bachelor i litteraturvitenskap. Da jeg var godt voksen, innså jeg at de årene hadde lært meg masse, som jeg fikk stor bruk for som instruktør. Jeg var vant til å være god, men forsto ikke det amerikanske systemet. Jeg var umoden, og «underutviklet» på alle måter.

Da jeg kom hjem, hadde jeg tenkt å ta mellomfag i fransk, men det ble teaterhøyskolen.

Min første store rolle var Anne Frank, dette var den gang skoleteater fortsatt fantes. Publikum kastet seigmenn og colaflasker til scenen. Det var nyttig læring. Det lærte meg å kanalisere energien til publikum, til der bråkmakerne satt - og den energien ser jeg i dette bildet.

30 år

Dette er den lykkeligste tiden i mitt liv. Jeg kunne nemlig ikke få barn, det var helt klart. Så kom jeg til en lege som ikke var så kategorisk, og etter noen operasjoner og mye strev blir jeg gravid.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg var i storform under hele graviditeten og kunne gjerne ønsket å være gravid hele livet, men under fødselen holdt det på å gå galt med oss begge. For en lykke at alt gikk godt!

Jeg jobbet helt til fødselen begynte, og var tilbake på jobb etter 21 dager. Da var jeg stolt av det, men nå skulle jeg nok gjort det annerledes. Var det noe jeg gjerne skulle gjort om, så var det å være mer hjemme de første årene. Men permisjon var utenkelig den gangen.

33 år

Jeg var superkjendis i ca. 8 år, og jeg vet det ikke her, men fra det øyeblikket dette bildet tas, får jeg ikke lenger roller som skuespiller.

Jeg var skilt og alene med min datter.

I fire år satt jeg pal ved telefonen og ventet på at den skulle ringe. Men jeg var blitt for gammel. Jeg husker at jeg var mye redd i disse årene, og utviklet en grunnleggende angst for å overleve.

Jeg tjente til livets opphold ved å undervise og instruere, og vi levde fra jobb til jobb. På dette bildet ser jeg en dame som gjør seg til.

44 år

Nå ser jeg en flott kvinne med noen ganske få rynker. Den gang så jeg bare utilstrekkelighet.

Jeg fikk tilbud om å spille kjæresten til kriminalkommissær Derrick på bakgrunn av blant annet dette bildet. Jeg sa nei. Dum som jeg var. Tenk om jeg hadde sagt ja? Jeg har tenkt mye på hvor annerledes livet hadde blitt hvis jeg hadde slått til. Men jeg våget ikke. For jeg snakket ikke godt nok tysk. Jeg skulle gjort det!

51 år

Sjekk den afropermanenten! Jeg elsket den. Foreldrene mine var opprørt: - Hva har du gjort med håret ditt? nesten skrek de. Jeg syntes det var en vidunderlig frisyre. For uansett vær, krøllene var der. «Bad hair day» fantes ikke i mitt liv den gang. Jeg hadde permanent i 8-10 år, til jeg ble dratt ut av krøllene av min frisør, som overbeviste meg om at de var veldig umoderne. Årene begynner å synes, det har kommet til noen flere rynker.

Jeg hadde et opprør sent i livet og levde ut min hippietid på slutten av 70-tallet, begynnelsen av 80-tallet. Jeg gikk i lange broderte skjørt, mens jeg var oppdratt til å gå i drakt og med pene hansker. Nå var jeg opptatt av å vise at jeg ikke var en del av borgerskapet.