Linn Skåber

© Foto: Gry Traaen

Linn Skåber

© Foto: Gry Traaen

Linn Skåber

© Foto: Gry Traaen

Linn Skåber

© Foto: Gry Traaen

Fakta om Linn Skåber

Kjent fra humorserien Hjerte til hjerte og Nytt på Nytt.

Har gitt ut barneplata Magiske kroker og hemmeligheter sammen med jazzmusikeren Jacob Young.

Har spilt i showet Kåre, Linn men Christian Skolmen på Chat Noir.

Er med i filmen Kong Curling, som kommer på kino i september.

- Jeg tenker at nå må det være slutt på ting å snakke om snart.

Linn Skåber forteller om foreldrene sine. Foreldre som har vært gift siden 1969. Foreldrene - Astrid og Willy Skåber - som fremdeles står opp klokka seks om morgenen for å drikke kaffe sammen.

- Men de gjør ikke det, de går ikke tom, fortsetter hun.

- Jeg har hørt at småskravling er bra for par. Og det skjønner jeg.

Hun nøler litt.

- Foreldrene mine er opptatt av det gode i livet. De har prioritert hverandre. De ville aldri vært sammen av prinsipp, eller av skam. Det er ren og skjær kjærlighet. Jeg beundrer dem som par. De får til det mange av vennene mine og jeg selv ikke får til.

Frihet i forholdet

Linn Skåber finner fordeler med både singellivet og parforholdet.

- Som singel må man ofte ta store avgjørelser alene. Det er uvant, men man lærer mye av det. Jeg finner en styrke i det. Folk som klarer å leve sammen, det er en gave. Det er et vakkert konsept å være to.

Selv trenger Linn mye frihet i et forhold, hun har aldri hatt behov for å bli i symbiose med et annet menneske. Det er viktig for henne å beholde den hun er. Hun vil ikke finne noen for enhver pris. Forholdet må tilføre noe. Hun ser etter en person som er nysgjerrig på mennesker og livet.

- Nysgjerrighet er viktig, for den rommer så mye. At du er villig til å forske ut nye sider av livet og mennesker.

Noen gifteplaner har hun aldri hatt.

- Jeg har hatt andre drømmer enn den der. Det er kanskje fordi jeg har vært så heldig og fått ha på meg de fine kjolene og vært midtpunktet.

- Hva må til for at et forhold skal fungere?

- Det må du ikke spørre meg om, jeg har ikke fått det til å fungere.

Hun ler høyt før hun tenker seg om og fortsetter:

- Det er vel det å se den andre som en berikelse.

- Din NRK-kollega og venn, Marit Åslein, omtaler deg som flørtete.

- Sa Marit Åslein det? Hun er den mest flørtete jeg vet om.

Linn ler høyt igjen.

- Hun har sikkert helt rett. Jeg har bare ikke noe bevisst forhold til det. Det bare blir sånn når det er mennesker man liker.

I fire år var hun sammen med komiker Thomas Giertsen, og så ble hun sammen med musiker Atle Halstensen, som hun fikk sønnen Niels med. Etter bruddet med Atle var hun sammen med kleskongen Ørnulf Høyer. Hun ler avfeiende når dette blir brakt på bane.

- Det forholdet varte i et kvarter, så jeg synes det er slitsomt at pressen tar tak i det, sukker Linn.

- Har du hatt andre forhold etter det?

- Jo da, men jeg holder kortene tett til brystet. Jeg er ikke redd for å snakke med journalister, men noen ganger ødelegger det for meg å være for ærlig i media. Men jeg vet heldigvis hvordan jeg beskytter meg selv. Det lærte jeg ganske tidlig.

- Er du singel nå?

- Det får folk heller lure på, for det er litt tricky. Det er en privat greie, som jeg liker at får utvikle seg uten tilskuere. Akkurat som når jeg skifter strømpebukse.

- Trives du som singel?

- Jeg trives uansett hvor jeg er. Det føler jeg er en av mine aller største styrker. At jeg sjelden ønsker å være på en annen fest enn den jeg er på. Men det som er morsomt angående kjærlighet, er at det du trodde var viktig, kanskje ikke er det. Og det du trodde var uten betydning, var viktig likevel. Som tjueåring sykler du en sommerdag og er forelsket. Du tenker at det er en helt vanlig dag, men så blir det et av øyeblikkene du tenker på når du er 80. «Alle dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet». Det er veldig sant.

Linn Skåber er på hjemmebane i dag. Det er hun som har bestemt at vi skal møtes på Noahs på Grünerløkka i Oslo, stamkafeen som ligger mellom leiligheten og skolen sønnen Niels går på. Hun elsker bylivet. Elsker Grünerløkka. Det er umulig for Linn å gå ned Thorvald Meyers gate uten å treffe kjentfolk.

I løpet av to timer på kafé, møter hun tre menn hun kjenner. På Løkka deler Linn bygård med skuespillerne Christian Skolmen, Robert Skjærstad, Kjersti Elvik og Ine Jansen. Naboidyllen blomstrer. Om sommeren leker et trettitalls barn ute i bakgården, familiene griller og det arrangeres løpekonkurranser.

- Jeg fikk imidlertid litt kjeft da jeg hadde besøk av Tor Endresen som spilte gitar til klokka tre om natta, innrømmer hun.

Noe naturmenneske er Linn ikke. Selv om det ryktes at hun har kjøpt seg nye ski.

- Å sitte og se på natur kan være fint.

Linn tenker seg om. Før hun utbryter med et stort smil om munnen: - I ett kvarter.

- Det er ikke noe mer rørende enn storbyer.

Jeg synes det er mye mer rørende enn å bo på en øde øy.

Linn Skåber

¿ Jeg føler at jeg har vært meg selv siden jeg var seksten. Så gikk det heller nedover, jeg fikk dårligere selvtillit etter hvert. © Foto: Gry Traaen

Blokkungen Linn

Linn Skåber var tre år da familien flyttet fra Bærum til en blokkleilighet i drabantbyen Oppsal. Det var moren som tok grep.

- Hun sa «nå må jeg flytte nærmere søsteren min, ellers må jeg skille meg».

Så sånn ble det. De flyttet inn ved siden av tante Astrid, morens tvillingsøster.

- Jeg merker fort hvem som er blokkunger og hvem som er villaunger. Er du fra blokk, er du vant til fellesskap. Du vet du ikke kan trampe i gulvet etter klokka ti, og du vet at du må vaske trappa.

Det var alltid noen å leke med på Oppsal, men Linn likte å sitte alene og skrive. Innimellom truet foreldrene henne ut i snøen for å leke med de andre barna.

- Når mamma kastet meg ut, hadde jeg en utvei. Jeg satte meg under trappa i gangen og fortsatte å skrive. Men jeg var ikke noen einstøing.

Det var da Linn selv fikk familie at hun forlot blokklivet. Sammen med musikersamboeren Atle Halstensen og sønnen på tre år, flyttet hun fra urbane Grünerløkka til litt mer landlige omgivelser på Ekeberg. Inn i et stort hus med utsikt og fin hage. Men å måtte dra i gang gressklipperen selv, var ikke noe for blokkbarnet Linn.

- Stakkars faren min, han måtte fikse alt mulig. Jeg er ikke så praktisk.

I tillegg var det langt mellom husene på Ekeberg.

- Jeg var ikke så ensom, men det kommer an på hvordan du ønsker at hverdagen skal være. Jeg liker å kjøpe grønnsaker, hilse på bakeren og ordne håret mitt samtidig. Men jeg er veldig glad for at jeg fikk oppfylt drømmen om det hvite huset. Det er vel noe som alle drømmer om, og jeg fikk bo der litt. Området er fantastisk. Du trenger ikke gå meningsløse turer uten ende, for hvis du går tur i skogen, ender du opp ved Ekebergrestauranten.

Linn ler sin rå latter.

Etter bruddet med Atle, kjøpte hun leilighet i den samme Grünerløkka-gården hun hadde flyttet fra. Linn kom hjem. Til blokka og byen. Hva som gikk galt i forholdet, har hun lagt bak seg for lengst.

- Det orker jeg ikke prate om, det er så lenge siden og litt uviktig. Det er så privat mellom han og meg.

- Hvordan fungerer samarbeidet nå?

- Det går kjempefint. Det er viktig når man har barn sammen.

Hun legger til:

- Atle og jeg har skapt verdens fineste unge, og med sangene vi har laget sammen, har vi skapt noe av det flotteste jeg har laget av kunst. Alt som har vært noe bra fra starten, er verdt å kjempe for. Jeg ville aldri gått lett ut av et forhold. Jeg tar et ordentlig tak for å se om dette går, men ser heller ikke på meg selv som et dårlig menneske hvis det ikke skulle gå.

Enebarn med søsken

Den moderne familieformen har gitt sønnen hennes Niels en stesøster og to halvsøstre.

- Det er fantastiske jenter som han er veldig glad i. Niels er heldig, for han er et enebarn med veldig mange søsken, han har fått i pose og sekk.

Linn hyller det å være enebarn.

- Det skulle vært flere enebarn i verden. De har en utrygghet i seg, så de oppsøker folk rundt seg.

- Er det derfor du har fått ett barn?

- Det meste i mitt liv er tilfeldig.

- Kan du tenke deg et barn til?

Linn ser overrasket ut. Må tenke seg om.

- Oj, det måtte vært ut fra en helt gitt situasjon.

Linn Skåber

© Foto: Gry Traaen

Kollegaer og venner omtaler mor og sønn som et bra team.

- Jeg er opptatt av å ikke dra ham ned på et barnenivå, men heller ta Niels med inn i min verden.

Hun synes altfor mange lever gjennom barnet.

- Lyskasteren settes på barnet, og så sitter alle voksne og engasjerer seg i det. Som barn husker jeg at det var deilig å sitte under bordet og lytte til spennende samtaler blant voksne.

Linn har venner i alle aldre, fra tjue til åtti.

- Det har ikke noe med alder å gjøre, det handler om hvordan man ser på livet. Trond-Viggo Torgersen, Sossen Krohg og Ole Paus er gode venner av meg, forbilder som blir litt yngre jo eldre de blir.

Selv fylte Linn førti i fjor.

- Det blir en milepæl i livet enten du vil det eller ikke. Du vet, det er mange som sier at de endelig tør å si hva de mener og tør å være seg selv, men jeg føler at jeg har vært meg selv siden jeg var seksten. Så gikk det heller nedover, jeg fikk dårligere selvtillit etter hvert. Det eneste jeg synes er trist med å bli førti, er at jeg er veldig glad i å leve. Jeg blir deppa fordi det går fortere, og takker hver dag for at jeg får lov til å være i live.

Som alle runde dager, ville Linn at førtiårsdagen skulle forbigå i stillhet. Hun liker ikke runde tall, liker ikke at det er så voldsomt.

- Jeg er nok mer glad i hverdager enn i store merkedager.

Hun er mest glad i begynnelser, liker ikke oppsummeringer og slutter.

- Jeg er ikke så glad i jula, men jeg elsker første nyttårsdag. Jeg liker ikke søndager, men jeg elsker mandager. Jeg liker ikke «ha det», men «hallo».

Viltgryte og Kokkelimonke

Selve førtiårsdagen ble feiret med naboer, viltgryte og spillet Kokkelimonke, mens venner arrangerte surpriseparty en stund etter selve dagen. Noen ordentlig førtiårskrise har hun ikke hatt.

- Det er bare den «nå går det fort her»-følelsen. Men det er bedre å være i begynnelsen av førtiårene, enn i slutten av trettiårene.

For åtte år siden fikk Linn Skåber prolaps.

- Jeg gikk rundt i skauen på Ekeberg og følte at jeg var nitti år. Nå vet hun hvordan kroppen kan svikte, og romantiserer ikke alderdom på noen måte.

- Jeg synes det burde vært omvendt. Man burde bli født med lårbeinsbrudd, begynne å studere, møte kjæresten sin, foreldrene sine og til slutt sovne inntil moren sin. Gud har tenkt litt feil der.

- Ser du på deg selv som voksen?

- Det gjør jeg faktisk ikke. Og det synes jeg er flaut.

Linn Skåber

¿ Jeg er ikke redd for å vise sinnet mitt, men jeg synes ofte det ikke kan brukes til så mye lurt. © Foto: Gry Traaen

Livredd for hai

Da Linn nylig kjøpte leiligheten over gangen, for å få dobbelt så stor plass, ble hun spurt om hvor lenge hun skulle bo der.

- Det må du ikke spørre meg om, for da tror jeg at jeg skal dø. Jeg vil leve sånn at mulighetene er åpne. For meg er veien hakket bedre enn selve målet.

Linn tar oss med hjem slik at hun får skiftet klær. I bakgården møter vi skuespiller Robert Skjærstad. De takker for i går. Det var en hyggelig impulskveld med rødvin. De som kjenner Linn beskriver henne som en ekstremt sosial person, som alltid drar i gang en fest.

- Det er en stor del av meg, men jeg hadde aldri orket det hvis jeg ikke hadde hatt muligheten til å trekke meg tilbake. Det er nok enebarnet i meg. Jeg liker godt de pausene som består av ingenting.

Men pauser er det ikke mange av i løpet av tiden vår sammen. Linn snakker fort og mye. Idet hun får et oppfølgingsspørsmål, avbryter hun for å fortsette, før vi får lurt inn et nytt spørsmål.

- Hva er du redd for?

- At alt skal ta slutt. At jeg skal sette meg ned i en lenestol og føle at jeg er kjempefornøyd med alt jeg har gjort.

I tillegg er Linn livredd for hai.

- Jeg er sykt redd for haier. Det er utrolig barnslig. Det hjelper ikke at jeg leier filmer som The worst shark attacks in the world. Og kjøper haibøker der det er bilder av at mennesker dras ut av haimager. Jeg fatter ikke at folk kan dra til Australia. Der er alt jeg er redd for i denne verden, haier - og slanger - i en herlig suppe.

Linn sukker.

- Jeg skal aldri til Australia! Men samtidig er jeg redd for haier når jeg er i Danmark også...

Linn beskriver seg selv som kompleks.

- Med det samme jeg sier at jeg er glad, vil jeg også nevne at jeg er trist. Jeg blir trist når ting blir statisk. Når jeg ser meg selv eller andre stå fast i en situasjon.

Linn har lang lunte, temperamentet inntreffer etter at hun har tenkt seg nøye om.

- Jeg er ikke redd for å vise sinnet mitt, men jeg synes ofte det ikke kan brukes til så mye lurt.

Hun er også surrete, mister alltid telefonen og lommeboka, men kommer aldri for sent.

- Det er ikke så kult å være sånn. Jeg prøver å gjøre meg interessant og komme for sent, men det går ikke. Etter meg ligger det en haug av ting, men jeg står på slaget og venter.

Og hun har faktisk komplekser også. Det største komplekset Linn har, er skostørrelsen. Den er 41. Gjennom ungdomstiden presset hun tærne inn i for små sko. Sandaler brukte hun ikke før hun var tretti.

På siden av samfunnet

Linn har alltid sett på seg selv som en outsider. Hun har aldri vært redd for å være annerledes.

- Jeg har tenkt at det har vært min styrke. Aldri følt meg mislykka fordi jeg har levd litt på siden av samfunnet.

Hun beundrer likevel foreldrene, og det stabile familielivet de representerer.

- Er ekteskapet deres et ideal for deg?

- Jo, men samtidig har jeg alltid skjønt at det kom til å bli vanskeligere for meg. Jeg har alltid følt at jeg kom til å leve et annerledes liv.

Hun smiler.

- Men det kan også være fordi jeg har hatt en så trygg barndom selv. De vennene mine som har skilte foreldre holder mer sammen enn de som ikke har det.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!