- Det der kommer jeg ikke til å like, tenkte jeg.

Og bladde videre i kokeboka.

For historien om drinken negroni begynner med en kokebok. Som vanlig på en lørdag formiddag satt jeg og planla hva jeg skulle servere den kvelden.

Et kjapp titt på ingrediensene fikk meg til å grøsse. Det er aldri et godt tegn.

Nei, det høres ikke godt ut: Gin, martini rosso og hvit vermut (Noilly Prat).

Det er tre væsker jeg mener er udrikkelig.

Hver for seg.

Så, niks, andre får lov til å ha denne for seg selv.

I ettertid ser jeg at intellektet ikke klarte å korrigere instinktet. Jeg burde ha visst at ting som ikke er gode hver for seg, kan bli godt sammen. Ærlig talt: en (perfekt) gin og tonic, portonic (nydelig!) eller kongepjolter er gode nok eksempler på det. 

 

Vermut i Barcelona

Jeg måtte en hel runde via Barcelona for å våge meg på negroni.

På den veldig kule bar-restauranten Bodega har de skapt et tøft retro-konsept. Målet er å gjenskape stemningen fra en svunnen tid hvor det enkle var det beste. Skrell bort jåleriet og server oliven, sardiner og, ja, vermut.

Vermut har alltid vært populært i Barcelona. Det kryr av små steder som gjerne kaller seg «vermuteria». Drikken opplever nå om dagen at en ny generasjon omfavner den. Det er poppis med et glass krydret hetvin på ettermiddagen.

Vi hadde så vidt rukket å sette oss ned før kelneren kom. Og like naturlig som han delte ut menyen serverte han, i samme bevegelse, vermut i svært romslige og sympatiske glass fylt med isbiter.

På Bodega helles vermuten rett fra karaffelen. De blander sin vermut selv. Og den kan kanskje minne litt om kald gløgg (det er ingen presis beskrivelse, men mange kan nok kjenne det igjen).

Nå må jeg skynde meg og si at de absolutt serverer «jålete» mat på Bodega. Javisst får du sardiner og oliven, men alle som er så heldig å komme hit har mange overraskelser i vente. Atmosfæren er svært avslappet, lite anstrengt og alt annet enn stiv. Skal du til Barcelona, så gjør alt du kan for å skaffe bord her!

 

Tilbake til negroni

Så var det den kokeboka da. Den er laget av Simon Hopkinson. Min erfaring er at alt han lager blir himla godt. Vi snakker om nydelige gougère, kaffedesserten og paelletomater - for å nevne noe.

Denne boka, som heter Simon Hopkinson Cooks, består av menyer. Og alle menyene begynner med en snack og en drink. Det er litt uklart om denne drinken og snacken er til selskapet eller bare til den som lager maten. (Kanskje er denne ideen opphavet til begrepet flytende overgang). Snacken til negroni er loffskiver, stekt gylne i smør med sardiner.

Og jeg har bare lyst til å si at dette er fabelaktig digg.

Det kommer riktignok med en advarsel: Enten elsker du det, eller så liker du det bare ikke.

Dersom du ikke liker det nå, kan ganen din være underutviklet - det kan hende du må vente noen år.

Som Eyvind Hellstrøm sa til meg da han kjøpte kalvenyrer på markedet i Lyon: - Det er mat for voksne.

I Hopkinsons negroni-variant blandes like deler gin, martini rosso og Noilly Prat. Jeg liker den.

I videoen fra Bar Boca overfor ser du en mer klassisk variant hvor campari brukes. Campari er altså byttet ut med med Noilly Prat.

Bland deg fram til det du digger.

Kos deg. Kos deg gløgg.

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!