NORSK TRADISJONSMAT:

Itj no’ fæst uten sodd, sjø

Når trønderen får rykende fersk sodd inn under barten, stiger humøret. Sodd er festrett nummer én.

ELGSODD: En av mange varianter av Trøndelags "nasjonalrett".
ELGSODD: En av mange varianter av Trøndelags "nasjonalrett". Foto: Foto: Esten Borgos
Sist oppdatert
NORDTRØNDERSK SODD: Komplett med grønnsaker, lammekjøtt og soddboller.
NORDTRØNDERSK SODD: Komplett med grønnsaker, lammekjøtt og soddboller. Foto: Foto: Astrid Hals/matprat.no

Noe som derimot kan gå utover en trønders gode humør, er dersom nordmenn fra andre steder i landet skulle være så frimodige å påstå at sodd er suppe. Da protesterer trønderen, for kjøtt, boller og grønnsaker blir nemlig ofte kokt separat før kraften øses over på tallerkenen.

"Sodd er sodd", brummer trønderen og avslutter den diskusjonen.

Sodd fra vugge til grav

Retten vekker utvilsomt sterke følelser, og spesielt i Innherredsbygdene, som er de indre delene av Trondheimsfjorden i Nord-Trøndelag. Der står også soddet sterkest.

- Sodd er nasjonalretten vår. Den er med oss, i både glede og i sorg gjennom hele livet. Sodd blir servert i dåp, fødselsdager, konfirmasjon, bryllup, begravelser og til andre store begivenheter ellers, forklarer Kirsten Indgjerd Værdal, landbruksdirektør og tidligere bonde.

- Det er en virkelig seig tradisjon, og en lang tradisjon. Vikingene spiste trolig også sodd, sier hun videre. Ordet "sodd" fantes faktisk i gammelnorsk. Det kommer av "sjoa" som betyr å koke, eller av "sodna" som betyr å bli varm.

Værdal kan skilte med å være fra den store soddkommunen Inderøya. Den har fostret noen av de fremste soddkokkene i Innherred. Det var deres oppskrifter og lange erfaring som dannet grunnlaget for soddet Inderøy Slakteri AS startet å produsere i 1932.

SODD-LAND: Inderøy i Nord-Trøndelag er kjerneområde for sodd. Her finner vi også soddprodusenten Inderøy Slakteri, høyt aktet av lokalbefolkningen.
SODD-LAND: Inderøy i Nord-Trøndelag er kjerneområde for sodd. Her finner vi også soddprodusenten Inderøy Slakteri, høyt aktet av lokalbefolkningen. Foto: Foto: Wikipedia

-Ekstrem lokalpatriotisme

– Sodd er nasjonalretten vår. Den er med oss, i både glede og i sorg gjennom hele livet. Sodd blir servert i dåp, fødselsdager, konfirmasjon, bryllup, begravelser og til andre store begivenheter ellers.

Soddet fra Inderøy Slakteri lovpriser inderøyningene som om det skulle ha kommet fra selveste gryta hennar mor. Da er det selvsagt snakk om "det beste".

- Vi er ekstremt lokalpatriotiske, medgir kokebokforfatter og utflyttet inderøyning, Marit Røttingsnes Westli.

Inderøysoddet består av kokt storfe- og lammekjøtt i terninger, små boller av finmalt kjøtt av storfe og lam, gulrot i terninger, kraft og hele kokte poteter som tilbehør. I tillegg skal det være skjenning, et lokalt flatbrød smurt med en blanding av sukker og melk.

Trøndere fra andre steder slutter ihuga opp om sitt sodd. Ifølge Værdal blir sodd laget på ulike måter fra grendelag til grendelag. Det kan være snakk om små nyanser i bruken av krydder, men det kan også være forskjellige typer kjøtt og grønnsaker, sodd uten kjøttboller eller melboller i tillegg til kjøttboller. I Sør-Trøndelag er byggryn en vanlig ingrediens. På 1800-tallet var sodd av hestekjøtt regnet som festmat over store deler av landet. Blant annet på Hedmarken, men også i Oslo-områdene.

Tidkrevende

Nå til dags er det få som lager sodd hjemme. Selv "matfolk" som Værdal og Røttingsnes Westlie kjøper fiks ferdig sodd i spann fra sin lokale soddprodusent. Det kreves både mye tid og lang erfaring for å kunne lage ekte innherredsodd. Det er spesielt bollene det står på. De skal være helt, helt finmalt. I en oppskrift sies det at farsen skal gå hele 14 ganger gjennom kvernen!

I gamle dager var det også noen som støttet seg på profesjonell hjelp. De legendariske soddkokerne fra Inderøya ble leid inn i forbindelse med bryllup, både i hjemtraktene og i trønderbryllup i Oslo. De ble tildelt eget rom på gården, det skulle være kaldt for optimalt resultat på bollene. De hadde ofte med egne redskap, flere gryter, kvern og pølsehorn. I dagevis kunne de holde på, og om natten også, med å skrape kjøtt fra bein og lage boller.

Sodd-seremonien

Når den store dagen kom, og bryllupsgjestene hadde funnet seg vel til rette ved bordet, skjedde det som også skjer til dels i brylluper i vår tid:

- Spellmennene kommer inn først. Deretter følger servitørene på rad og rekke med tallerkener, ferdig anrettet med soddboller, kjøtt og gulrotterninger i tre avdelinger som kakestykker og med kraft over. Så følger potetene, forteller Værdal.

Skjenningen settes frem på bordet først etter at soddet er servert. Dette var viktig, fordi ferdigsmurt skjenning har lett for å krølle seg ved å ligge for lenge. Ved andre servering kommer kjøtt, boller og kraft blandet i terriner med øse slik at hver og en forsyner seg selv.

Søtsiden på skjenningen blir lagt mot tungen og danner en god balanse til det salte soddet. Til drikke er det som oftest ingefærøl eller øl.

Så er det bare å nyte og la stemningen stige. Skål for brudeparet - og skål for soddet!

Moderens innherredssodd

Sodd fra Nord-Trøndelag

Gammeldags sodd fra Singsås

Elgsodd

Skjenning

LES OGSÅ:

Tradisjonsmat fra Telemark

Fiskegrateng for feinsmeckeren

Sveler - kaffemat med kult-status

Kilder: "Streif. Matmøter i norske kulturlandskap" av diverse forfattere (Andrimne forlag og kommunikasjonshus , "Det smaker av tradisjon" av Siv Randi Kolstad (Tun forlag), "Bodils heimelaga norsk mat" av Bodil Nordjorde (N.W Damm & Søn 2007), skjenning.no , no.wikipedia.org

Denne saken ble første gang publisert 09/03 2009, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også