Mandler

MANDLER: Kan bli til kulinariske perler med litt smeltet sukker og noen morsomme smaker. © Foto: istockphoto

Gamle regler for julegrøten

  • Den som fikk mandelen skulle bli gift det neste året. De som allerede var gift, kunne få en pakke.
  • Det forekom også at man blandet en bitter mandel i grøten. Den som fikk den ville forbli ugift.
  • Den som fikk en brun bønne skulle bli gift med en enkemann med mange barn.
  • Den som fikk en 10-øring ble rik.
  • Man skulle helst spise grøten langsomt, for den som sølte minst ville leve lengst.
  • Til jul skulle det heller ikke ta slutt på grøten, det kunne bety ulykke.

Grøt i seg selv er eldgammel. Det er trolig den eldste fullverdige varmretten i Norden, kanskje så gammel som 6000 år - fra den første tiden det ble høstet korn her.

Fra rømme til risengryn

Opp gjennom årtusenene og århundrene spiste våre forfedre grøt i store mengder. Det var hverdagsgrøt - gjerne til alle dagens måltider. Og det var festgrøt; barselgrøt, konfirmasjonsgrøt, bruregrøt, gravølsgrøt, grøt etter såing og grøt etter høsting.

Julegrøt var det også, nærmere bestemt rømmegrøt. Rømmegrøten var riktig nok ikke på sitt beste rundt jul, men i den lyse årstiden da rømmen var gul og fet. Likevel var fløyelsmyk rømmegrøt var en herlig spise sammenlignet med hverdagens vassgraut.

Vassgrauten var laget av vann, litt salt og for det meste grovt og sammalt byggmel eller havre. Melet var ofte så grovt at det stakk i halsen på den som spiste. I Bø i Telemark ble slik grøt illustrerende nok kalt "bustegraut".

Risengryn var en svært dyr og eksklusiv vare da det kom til landet på 1400-tallet. Derfor hadde i førstningen bare rikfolk råd til å lage risengrynsgrøt. Tanken om risengrynsgrøt som de fineste ble opprettholdt, da grynene ble rimeligere noen hundre år senere.

Siden den gang er risengrynsgrøt blitt synonymt med julegrøt.

Grøt og overtro

Det var ikke bare menneskene som fikk servert julegrøt i farne tider. Også gardvorden, eller rudkallen og lignende skapninger, fikk smake på godsakene.

Rudkallen var en lodden liten fyr uten tommeltotter. Han hadde topplue og skjegg, men minnet ellers fint lite om dagens trinne Amerika-nisse. Som takk for sitt virke som "vaktmester" i fjøset og ellers på gården, skulle gardvorden få grøt som fløt i fett. Ellers kunne det gå riktig så ille med både gården og gårdsfolket.

Det var også knyttet overtro til grøten som stod på menneskenes bord. Dette kom spesielt til uttrykk i julen.

I dag holder flere på tradisjonen med å putte en mandel i grøten. Da vanker det som oftest en hyggelig premie på finneren - om det da ikke er å ta oppvasken... I gamle dager gjaldt langt mer alvorlige saker for den som fikk mandelen i munnen. Det handlet om ekteskap, barn, liv og lykke (se "Gamle regler for julegrøten" t.h.). Grøt og mandel var da også to sterke fruktbarhetssymboler. I grøten var det korn - kime til liv. Det var også mandelen.

Noe å tenke på for årets julegrøt? Uansett er å servering av julegrøt en hyggelig tradisjon å føre videre.

Julegrøt (risgrøt)

Riskrem

Rømmegrøt

Vassgraut

Havregrøt med rømme

Hirsegrøt

Go'morgengrøt

Kilder: "Korn- og baketradisjoner" av Gudrun Ulltveit (N.W.DAMM&SØN, 2000) og "Julegrøt" (tine.no).

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!