Restaurant Nedre Foss Gård
Kom og se på Oslos vakreste spistested
Dette skal du spise her.
Sted brant tragisk nok ned i 2016. Vi håper det restaureres igjen slik at flere kan oppleve denne diamanten.
Vi har besøkt en av Oslos nye, ambisiøse spiseplasser. Nedre Foss Gård ligger langs Akerselva på Grünerløkka og åpnet sommeren 2015.
Med oss hjem tok vi en nydelig rett vi gleder oss til å lage hjemme! (Oppskrift følger...)
Nedre Foss Gård er Grünerløkkas nyeste smykke
Nedre Foss Gård er etter sigende Grünerløkkas eldste bygning. Huset ble reist i 1802. Oppussingen av bygningen var sårt tiltrengt. Når du entrer restauranten ser du hvordan 50 millioner kroner kan forvandle et forfallent trehus til et superelegant og praktfullt spisested.
Initiativtageren er restaurantkongen Nevzat Arikan. Han står også bak Arakataka, Ylajali, Olympen, og Trattoria Popolare. Mannen kan ikke være redd for å ta i et tak - de to sistnevnte restaurantene krevde også gigantiske oppussingsprosjekter før det kunne serveres mat der.
Det er umulig å ikke bli slått av de stilfulle og vakre lokalene. Med denne restauranten takker man (endelig) farvel til minimalismen for denne gang. Her er det lysekroner, marmor, valnøtt og gullbelagte vinavkjølingsbøtter. Stort, hvitt og lyst med fliser på toalettene som alle kan misunne. Det er rom med håndmalte fugler på veggene. Arikan har slipt diamanten. Og fått det til.
Det er kult, lekkert og så vakkert at man har lyst til å være her lenge, lenge. Og helst med en avkjølt magnumflaske champagne - det står i stil til lokalene.
Grünerløkka har med denne restauranten fått et nytt smykke. Det er det bare å ta av seg hatten for. Oslo by trenger slike rom.
I tillegg til den fjonge restaurantsalen med flere avlukker er det ølstue i toppetasjen og uteservering i gårdsrommet.
Folk som har vandret langs Akerselva la kanskje ikke merke til det forsofne huset som sakte, men sikkert ble tappet for sin opprinnelige glans. Den store trebygningen ligger vakkert til. Området har opplevd et voldsomt løft de siste årene. Siloen med studentboligene kom først. Og noen år senere kom Mathallen hvor du får kjøpt delikatesser fra inn- og utland.
For alle nysgjerrige, fra Oslo eller utenbys, er dette et supert område å stikke innom for alle matglade.
Men, vi er ikke i mål. Plassen rett utenfor restauranten ser fortsatt ut som en gjengrodd grusbane i en fraflyttet bygd. Det er ikke godt nok for denne indrefileten i hovedstaden. Heldigvis er det planer om å oppgradere her også.
Maten på Nedre Foss Gård
Vi spiste lunsj på Nedre Foss Gård. Menyen besto av følgende:
Hjertesalat med røkt kylling
Ferske reker med brød og majones
Pastarett med tomat og basilikum
Sandwich med røkt svinebog
Tartar med pepperrot
Pai med pecannøtter og vaniljeis
Terte med friske bær
Menyen er temmelig konvensjonell på dagtid. Litt mer spennende på kvelden. Den er laget for å appellere til et bredt publikum. Det må være lov å innrømme at man savner noe for "the foodies" - for dem som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av mat - når man tar i betraktning at stedet liker 37 sekunders gange fra Mathallen, Oslos matmekka.
Vi bestilte fem av rettene på menyen. Det holder å spise en, men vi ville gjerne prøve flere av rettene.
Det som kan sies om pastaretten er at den er god, men ikke spesiell. Et trygt (og dugelig kjedelig) valg for den som vil spise seg mett. Og nesten en torn i øye på den som har glede av å bli overrasket eller utfordret.
Sandwichen er mye bedre. Og hakket mer interessant. Smakfull og sjenerøs, men heller ikke den står helt i stil med de forventningene som uvergelig bygger seg opp i de fjonge lokalene. Ingen hadde reagert på om denne sandwichen hadde blitt servert som pub-grub på et ølsted noen steinkast lenger øst på Grünerløkka.
Den overlegent mest interessante retten var tartaren. Og det er takket være en helt fabelaktig pepperrotsaus som jeg ikke har smakt maken til. Den serveres på toppen av det rå kjøttet sammen med flotte, syltede grønnsaker (rødbete, gulrot og fennikel). Av det vi spiste, var tartaren det eneste som matchet etablissementets selvpålagte standard.
Matkonseptet føles på ingen måte ferdig. Man får følelsen av at det kommer mer spennende ting fra dette kjøkkenet, men at de foreløpig vil kjøre "safe".
Det føles retningsløst. Og en titt på menyen får deg ikke til å føle at du er på et spesielt sted. Er det nordisk? Eller "internasjonalt"? Er det fisk som er spesialiteten? Grilling? Enkelt? Elaborert? Økologisk?
Det gjenstår mye på å utvikle en egen identitet. Kokkene for øvrig virker dyktige og det skal ikke stå på den tekniske kompetansen. Så det er faktisk grunn til å tro at det kommer mye bedre og gjennomtenkte ting fra den kanten.
Ambisjonene
Etter å ha gått all in og satset en solid formue på å restaurere stedet er det liten tvil om at ambisjonsnivået er høyt. Den maten som serveres til lunsj speiler ikke det samme, kvalitetsmessige ambisjonsnivået.
At stedet ikke har utviklet en egen identitet på så kort tid kan selvsagt tilgis. Men, det er vrient å ikke tolke dette annerledes enn at maten skal treffe "alle". Faren er at du ikke treffer noen. For, når ingen synsere synes maten er interessant eller stilig, får du ikke buzz. Og det fortjener heller ikke intetsigende mat.
Det er lov å håpe at kokkene får friere tøyler og kreativiteten kan blomstre. For det fortjener virkelig Nedre Foss Gård.
En pussig observasjon er denne: Akustikken er dårlig. Og det var ikke mange mennesker der ved vårt besøk. Det finnes bare et sted i Oslo med enda dårligere akustikk. Det er Trattoria Popolare. Drevet av den selvsamme Nevzat Arikan. - Nevzat, hører du?! Vi elsker stedene dine, men vi vil gjerne høre hva folk sier.
"The take away"
Som regel dukker det opp ting i løpet av et måltid hvor du tenker: - Dette skal jeg lage hjemme! Nomas rett med reddiker er en sånn - den har gått verden rundt.
Denne gangen var det helt klart pepperrotsausen. Den er så god at jeg måtte be om oppskriften. De fortalte at den lages med kjernemelk, melk og revet pepperrot. Det skal stå over natta før du har det på spumaflaske (en kremsprøyte som ofte brukes i restaurantene). Og da er den klar til å sprøytes ut som en krem.
Kjernemelk er melken som blir igjen når du kinner smør - og fås ikke kjøpt. Men, løsningen var å bruke crème fraîche sammen med melk.
Fersk pepperrot får man heller ikke tak i uten videre. Men, den på tube funker bra, faktisk.
Den hyggelige kelneren lurte framgangsmåten ut av kokkene, og etter en god del tilpasning ble det til den oppskriften du finner nedenfor.
Jeg vil så gjerne at dette stedet skal bli en hit og blomstre. Om ikke annet vil jeg komme tilbake, kjøpe en tartar og dele en magnum Champagneflaske med en som snakker høyt og tydelig. Ja, så mye velvilje vil jeg skjenke Oslos nyslepne diamant.
Denne saken ble første gang publisert 30/08 2015, og sist oppdatert 26/06 2017.