10 beste matminner 2009

10 beste matminner 2009

Her er de beste matminnene i 2009.

Canelé BESTE MATMINNER: Blandt de beste matminnene fra 2009 finner vi Canelés. Det deilige franske bakverket.
Canelé BESTE MATMINNER: Blandt de beste matminnene fra 2009 finner vi Canelés. Det deilige franske bakverket. Foto: Foto: Christopher Sjuve
Sist oppdatert

Blant 365 middager, 365 lunsjer og 365 frokoster er dette de beste minnene fra 2009:

Share

1. Noma

Selv om jeg ikke har forsøkt å rangere de ti beste matminnene fra 2009 i noen spesiell rekkefølge er det ikke tilfeldig at besøket på Noma kommer først. Nuff said.

Jeg har spist mange ganger på stjernerestauranten Kjøbenhavn. Det har alltid vært fantastisk. Nettopp derfor var jeg livredd for at mine egne forventninger skulle ødelegge for meg.

Min engstelse ble gjort til skamme av et perletog av retter tilberedt på Skandinavias desidert beste kjøkken. Her kan du lese om (nesten) alle rettene.

2. Caneles

Jeg var utrolig stolt over å få Clotilde Dusoulier til å skrive for Klikk. Hun er fransk og bor i Paris. Der lever hun av å blogge om mat, lage kokebøker og oversette fra fransk til engelsk. Den siste boken er et gammelt, fransk monstrum (lenke til Wikipedia) av en kokebok og kom i handelen før jul.

Clotilde fortsetter å servere oss nydelige oppskrifter. Så langt er min favoritt de hysterisk gode canelés. Hennes oppskrift gir perfekt resultat hver gang. Og med perfekt resultat mener jeg gode og sprø utenpå og seige inni. Vanskelig å forstå uten å prøve.

3. Kamskjell, valnøtter, pære og sopp

Denne kom sent, men godt. Jeg lagde en oppskrift etter hukommelsen fra en av bøkene til Eyvind Hellstrøm. Jeg stekte sopp, pære og valnøtter (ikke en helt selvinnlysende kombinasjon) og lagde en sjy av sherry-eddik, hvitløk, macadamiaolje og sjalottløk som jeg øste over. Og hva serverte jeg dette til? Kamskjell. Helt konge.

4. Ovnsbakt hummer

Jeg har ikke drept mange hummer i mitt liv. Jeg er nemlig livredd dyr med klør. Men jeg forsøker hele tiden å trosse mine skalldyrfobier og blir sakte, men sikkert bedre på avlivning og håndtering.

Akkurat denne hummeren spiste vi på hytta. Jeg hadde kjøpt inn villdyret uten at noen andre visste om det. Det lå i en isoporeske som knirket hver gang hummeren leet på seg. I bilen på vei oppover sa jeg: - Jeg har et levende dyr i bilen.

De andre frika helt ut og jeg måtte til slutt ut med språket. Nok om det.

Vel fremme overvant jeg frykten og fikk delt hummeren i to før vi bakte den i ovnen med smør, estragon, salt, pepper og litt sitronskall.

Det er pinadø dyrt, men det tilfører måltidet noe spesielt når man har sett hummeren gå fra å være levende til å bli et herremåltid.

5. Braisere

Jeg vet ikke hvordan det har seg, men nå har braisering blitt en del av hverdagen. Jeg har brukt teknikken i mange år, men i høst ble det til at jeg gjorde det nesten hver dag.

Altså: Først freser jeg litt løk, så har jeg i grønnsaker og litt hvitvin. Så rører jeg om og har i litt og litt hvitvin underveis. De grønnsakene som krever mindre tid har i mot slutten.

Til slutt har i litt fløte og koker det litt inn. Jeg smaksetter med urter, typisk rosmarin, estragon eller timian.

6. Madrid - tapas og sene, sene middager

Madrid er veldig morsom matby. Mange kaller det for verdens største landsby fordi byen ikke har så mange storslåtte plasser, men mange små trivelige plazaer og smågater.

Det mest eksotiske er spisetidene. Som ellers i Spania liker de å spise veldig sent. I det norske døgnet ville det vært midt på natta. Det er ikke uvanlig å spise elleve på kvelden, for eksempel.

Tapasmåltidene er også rare for nordmenn. Man spiser ikke alt på ett sted, men går fra sted til sted og spiser litt her og litt der. Matro er ikke noe ord i det spanske språket.

Madrid kan anbefales året rundt. Jeg var der i januar og koste meg gløgg.

7. Lyon - Frokost hos Paul Bocuse

Jeg var så heldig å overvære Geir Skeies fabelaktige innsats i Lyon. Når du vinner er du æresgjest på frokosten til Paul Bocuse neste dag. Der var jeg også.

I den ærverdige restauranten som ikke har endret menyen nevneverdig på et kvart århundre legger de sin ære i å ta vare på gamle, franske tradisjoner. En av de tradisjonene er å helsteke ting og bære det ut i restauranten foran gjestene, før det returnerer til kjøkkenet hvor kjøttet eller fuglen trancheres og serveres til gjestene igjen.

Frokost denne dagen var noen gedigne, innbakte griselår som måtte bæres av fire kelnere på et fat med fire store håndtak (ikke ulikt en likkiste). Aldri har rødvin smakt bedre til frokost. Flere retter senere var det dessert, nemlig valnøttiskrem.

Klokken hadde rukket å bli elleve da vi dro fra Bocuse. Heldigvis klarte vi, uten noe mer snikksnakk, å komme oss direkte til lunsj på en nydelig, liten restaurant i sentrum. Jeg lurer på om det var her braiseringsopphenget begynte (se ovenfor), for vi spiste tre-fire retter som var tilberedt på den måten.

Det ble litt masete mot slutten for jeg måtte rekke toget til Charles le Gaulles. Men, siden det var streik blant noen togarbeidere ble det mye forsinkelser, så jeg rakk ikke flyet.

Støkk i Paris. En super skjebne. Så hva gjør man? Spiser, selvsagt. Så da booket jeg, og noen venner som var i Paris, bord på en hyggelig og usnåbbete restaurant like ved Gard du Lyon. Jeg glemmer ikke de nydelige, friterte sardinene, den posjerte piggvaren og sjokoladefondanten.

Avslutningen ble perfekt da vi skulle ta en øl etter maten. Jeg fikk nemlig øye på "confit de canard" på tavla inne i det pubaktige lokalet. Og når jeg tenkte meg om hadde jeg ikke spist confit under hele oppholdet.

Det fikk vi heldigvis bøtet på før vi tok kvelden.

8. Gjenforeningen med Sherry

Tørr sherry tar det litt tid å bli kjent med. Når du først finner tonen blir dere venner for livet. Det er ikke nødvendigvis slik at dere henger sammen som erteris hele året, men dere vil alltid holde kontakten.

Nå sist fikk jeg plutselig øye på den. Det var overhode ikke planlagt, men et sånt uventet og hyggelig møte mellom gamle venner som treffes på gata. Og denne gangen var det en uvanlig opplagt utgave. Det var en av typen San Leon, som akkurat nå heldigvis er utsolgt. Poenget med de lette sherryene er nemlig at de er ferskvare. De skal drikkes med en gang.

9. Sjokoladekake til Julia Child

Filmen Julie & Julia presenterte kanskje Julia Child for et større publikum. Hun er altså amerikas store matmor. Slev om døde for noen år tilbake vil oppskriftene hennes leve i mange år.

Som oss andre matmennesker levde hun for å spise. Hun spiste ikke for å leve.

Jeg visste faktisk ikke om filmen da jeg, bare en drøy måned før premieren, fikk hennes bok "Mastering the Art of French Cooking" i posten. Jeg hadde bestilt den på nettet.

Mange av oppskriftene er litt tungvinte og gammeldagse, men de er også veldig gode. Særlig har jeg blitt glad i sjokoladekaka hennes (oppskrift). Som hun selv innleder oppskriften "This extremely good chocolate cake...".

10. Hellstrøm rydder opp

Hellstrøm tok på seg andre runde i å rydde opp på norske kjøkken. Vi får håpe at Hellstrøm-effekten merkes i mange kjøkken her i landet. Selv blir jeg nesten alltid rørt til tårer (sic., jeg prøver å ta det som en mann) i løpet av en episode. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tror det ofte har å gjøre med at noen får en uventet aha-mat-opplevelse. Da er det ikke lett å holde tårekanalene tørre.

Jeg håper 2010 blir et enda mer smakfullt år.

Godt nyttår!

Les også:

En hel smaksuke med billig mat!

Slik blir baconet sprøtt

Her finner du 4000 oppskrifter!

Denne saken ble første gang publisert 06/01 2010, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også