ABC er en god start, men det er et par andre "lure" italienere man ikke skal glemme også!

Amarone er den fyldige, bittersøte, alkoholsterke "nykommeren" blant de absolutte toppvinene fra Italia, og har blitt favoritten til mange nordmenn. Lages nord i Italia, i fjellene ved Gardasjøen - i Valpolicella.

Brunello den klassiske italienske toppvinen sterkt influert av fransk vinlaging. Brunello bekler tronen i toscansk vinhierarki.

Chianti er selve grunnfjellet i Toscanas vinverden. Vinen har gått fra å være en enkel volumselger til å omfatte en rekke høykvalitetsviner helt i verdensklasse.

Italiensk vin

ITALIENSK VIN: Artikkelforfatteren koser seg meg italiensk vin. Nærmere bestemt en Zenato Amarone © Foto: Thor Olav Moen

De tre B-er

Skal vi holde oss til alfabetet og nevne flere italienske viner verdt å merke seg bør ytterligere et par B-er nevnes. Barolo er klassisk toppvin nr. to i vinlandet Italia.

Barolo kommer fra en av Italias fremste vinappelasjoner. Appelasjonen Barolo DOCG omfatter 11 kommuner og er en del av vindistriktet Langhe i regionen Piemonte nord i Italia. Et tilnavn på Barolo er «Kongenes vin - Vinens konge». I likhet med andre store italienske viner er det strenger regler for produksjonen. Barolo lages utelukkende av Nebbiolo-druer. Her hjemme anses dette som typisk viltvin.

Er Barolo Piemontes konge, er Barbaresco dronningen. De er begge laget av nebbiolodruer, men Barbaresco er ofte mer feminin, bløtere og tidligere tilgjengelig. Videre er den underlagt regler om 2 års lagring, minst ett på fat, mens Barolo må pleies i 3 år før den slippes. Baroloens har en tøffere, hardere mer kompromissløse stil. Barbarescoen omtales som lettere og fruktigere, og med mindre tørr avslutning på smakskurven. Men ikke glem at syre- og tanninstrukturen overgår det meste.

Lenger ut

Lagt ut i alfabetet finner vi en annen klassiker vel verdt å skrive hjem om: Vino Nobile di Montepulciano. Her er Toscanadruen fremfor noen, Sangiovese, hovedkomponent (minimum 70 prosent) . Vinen lagres minimum to år i eikefat. En noe lettere og mer varierende kvalitetsmessig vintype enn den nær ubestridte ener: Brunello.

=

ITALIENSK VIN: Chianti er den mestselgende vinen fra området. © Foto: Thor Olav Moen

A: Amarone

Nord i Italia, i Valpolicella ved Gardasjøen i Veneto-distriktet, lages en rik, fyldig, intens og søt/bitter vin av dels tørkede druer - Amarone. Hoveddruen er Corvina (40-70 prosent) i tillegg brukes Rondinella (20-40 prosent) og Molinara (5 - 25 prosent). Amarone fikk status som Denominazione di Origine Controllata (DOC) i 1990.

Det sies at Amarone ble til som et uhell under produksjon av den stedstypiske røde søtvinen- Recioto. En vinmaker skal ha glemt vinen i tønnene med det resultat at sukkeret ble omdannet til alkohol og vinen mistet sødmen - og ble bitter/søt - noe navnet Amarone henviser til.

Dette skjedde mot slutten av 1930-tallet, men Amarone ble først et kommersielt produkt i 1953 - og ble umiddelbart en suksess. Omsetningen har siden bare økt og økt, forståelig nok.

Det er mange gode Amarone-viner å velge mellom i polhyllene. I den rimelige enden finner vi flere rundt 200 kroner per flaske: Pascuas, Capitel de Roari og Villa Borgettis Amarone til kr. 230 er alle verdt å nevne. Masi Costasera Amarone til snaue 300 på polet er en annen velkjent Amarone verdt å prøve.

Litt høyere opp i pris er det vanskelig å komme utenom Zenato hvor den vanlige Amaronen koster 359 kroner, mens Riservaen ender på 549 kroner - begge verdt prisen!

Har du lyst på mye av Amarone-smaken men vil lenger ned i pris, prøv en Ripasso. Disse vinene er laget som vanlig vin, men tilsatt mosten etter Amarone-produksjonen for smakens skyld. Zenato påberoper seg å ha funnet opp ripassometoden, og deres "Ripassa" nærmer seg de rimelige Amaronene i pris, men er svært god. Du får ripasso-viner ned mot hundelappen på polet.

Italiensk vinq

ITALIENSK VIN: Når det er så mye å velge mellom er det lurt å ha med seg en ABC. Bildet viser italiensk musserende - laget etter tradisjonell "champagnemetode". © Foto: Thor Olav Moen

B: Brunello

Brunello representerer sammen med Barolo og Barbaresco det ypperste innen klassisk italiensk vin - og med priser som godt og vel matcher de to sistnevnte. Brunello ble tildelt den syvende DOC i 1966 og var blant de første fire som fikk DOCG-status i 1980. Brunello kan kun lages innen den lille kommunen Montalcino på 15x15 km.

Brunello lagres ofte i en kombinasjon av tradisjonelle store botti, altså ( ofte slovenske) eikefat på flere tusen liter, og franske barriques - tradisjonelle vintønner.

Modningstiden totalt er 4 år og 5 for riserva, minst 2 på fat. De fleste produsentene lager riservaviner i gode årganger. Verdt og merke seg er at Brunello riserva ikke nødvendigvis er laget av særskilt sorterte druer eller druer fra de beste vinmarksplasseringer, slik det er vanlig i andre vindistrikter.

Området har ganske store mikroklimaforskjeller. De beste vinene kommer fra vinmarkene som ligger mellom 300 og 500 m.o.h. Det er tildels store forskjeller på vinene i det relativt lille området.

Vinene karakteriseres generelt med delikat kirsebærsyrlighet og skiller seg ut fra resten av toscanske sangioveseviner ved en tanninstruktur som gir dem et lengre liv. De fleste brunelloer når toppen av kurven innen 10 år, og riservatoppvinene i gode årganger klarer 20 år eller tidvis mye mer i kjelleren.

Rosso di Montalcino er 2. vinen til Brunello - en lettere utgave ment for tidligere konsum.

I polhyllene begynner utvalget av Brunello på drøyt 250 kroner - og går betydelig oppover. Som på så mange andre områder får du det du betaler for.

Costantis Brunello til kr. 425 er riktignok kostbar, men en verdig representant for typen. Denne produsenten er tradisjonsrik og familiedrevet, beliggende i det særlig ettertraktete Montosolibakkene nord for og nedenfor byen Montalcino - en høytliggende sone med strukturerte tanninrike, langlivede viner.

C:Chianti

Etter vinlusangrep og 2. verdenskrig gikk det nedoverbakke helt til 70-tallet, da Chianti stort sett ble forbundet med de runde bastbelagte flaskene. Vinen var preget at kvantitetstenkning og utvannede produksjonskrav. Chianti ble DOC i 1967 og oppgradert til DOCG i 1984.

På 80-tallet økte kvaliteten ved reduksjon av grønne druer og større fokus på beplantningskvaliteten. Parallelt med denne utviklingen var det mye fokus på 70-tallets "supertoscanere". Disse har påvirket chiantien i stor grad. I senere tid har også en del produsenter prioritert å bruke sine beste druer til Chianti Classico i stedet for til supertoscanerne.

Men selv om mye positivt er skjedd, så er omfatter vinene fra Chianti enda en rekke stiler. Her finnes alt fra enkle og uspennende viner til mørke, rike og langlivede viner i verdensklasse.

Chianti dekker et stort areal, og strekker seg over seks provinser. Området er delvis overlappende med Brunello, Vino Nobile og Carmignano. Chianti Classico fortjener størst oppmerksomhet. Chianti Classico DOCG fikk egen status i 1996, og består av ni kommuner mellom Siena og Firenze. Greve, Castellina, Radda og Gaiole er de første. De fleste produsentene lager både Chianti Classico, vanlig og riserva, supertoscanere og søt Vin Santo. Den svarte hanen på etikettene er produsentforeningens Consorzio del Marchio Storico - Chianti Classico logo. Mer enn 600 av produsentene er med her.

Chianti lages av Sangiovese. De mest elegante vinene stammer fra høyereliggende vinmarker, der alle de forskjellige klonene er delt i to hovedgrupper: Sangiovese Piccolo (den dominerende i Chianti) og Sangiovese Grosso (brunello, Vino Nobile og Greve-området). Historisk har det blitt brukt mange hjelpedruer som canaiole nero, ciliegiolo, colorino og diverse grønne sorter, de siste heldigvis på vei ut. I tillegg er de internasjonale druene som vi kjenner fra fransk vin sentrale, ikke minst i supertoscanerne (IGT-vinene), med Cabernet Sauvignon og Merlot i fremste rekke.

Siden Chianti er så mangt er mat og Chianti også så mangt. Syrligheten i chianti må uansett tas hensyn til. Enkle viner går til pizza, pasta og lettere tomatbasserte retter. De større vinene er allsidige, og kan brukes til kalv (syrlig saus og parmesan), gjerne også rødt kjøtt. Har de fått noen år i kjelleren går de også til vilt (fugl og villsvin).

Å anbefale en håndfull blant Chiantis enorme utvalg er vanskelig, men vi prøver: Velkjent her til lands er Chianti Ruffino. Denne vinen er fortsatt en typisk representant for enkel Chianti - og koster hundre kroner. Akkurat her ligger den en rekke helt ok viner; vi lar Grifo og Antane stå som andre alternativ.

For en god Chianti Classico må man nær doble innsatsen: Querceto Chianti Classico 2004 til 195 og Riserva fra samme produsent og år til 219 har gjort seg bemerket og blir vårt tips.

Lavprisalternativet fra Querceto heter enkelt og greit Chianti, årgang 2006 er priset til 105 kroner på polet - det er mye vin for pengene! Lettere (selvsagt) og ingen viltvin som sine "storebrødre", men god vin til pizza og pasta.

=

BRUNELLO: Denne kan vi gå god for.

Les alt om:

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!