Blod, børst eller behag?

Helt ærlig: Hvordan er dine vinvaner?

SØTT ELLER TØRT: Smaken endrer seg som regel med alderen. Snakker vi børst eller behag?
SØTT ELLER TØRT: Smaken endrer seg som regel med alderen. Snakker vi børst eller behag? Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: Thinkstock.com/ Anne Victoria Frogner
Sist oppdatert

Jeg elsker rødvin, så lenge den er fyldig. Jeg tenker på blod. Den konsistensen det har. Sånn vil jeg ha rødvinen.

Dette skriver en av brukerne i matforumet i en diskusjon om vinvaner. Hun drikker litt vin hver dag, og det passer henne utmerket. Vi er i hvert fall skjønt enige om at vi elsker vinvaner sørfra. Og det skal være vin man kan nyte. Konsistens og smak må altså ikke minne om husholdningssaft.

Som Superida skriver: Helst Barolo eller Amarone. Og gjerne et glass hver dag.

Det er ikke så vanskelig å forstå. Hvem trenger ikke en hikkas på sengekanten for å muntre seg opp i det deprimerende vintermørket?

Dusjsåpe og sjampo

Men ikke med hva som helst. Ikke som i fjortisstiden da billig børst var førstepri, og vi fikk høre fra en som kunne dødd for å bli kalt snobb (og gjerne ville ha peiling) at "Liebfraumilch er en bra vin".

Eh, ikke helt fikk vi erfare. Men skled ned gjorde den. Hele flaska. For jeg visste ikke bedre. Mitt første møte med tysk hvitvin endte selvfølgelig i potta. Dermed var vin derfra bannlyst for evig og alltid. Uansett type, vindrue, stil og smak.

Bare ordet "riesling" gav meg sitrende gåshud og hangoverflashback. Dessverre for meg. For hadde jeg visst det jeg vet i dag skulle jeg ikke avvist min tyske beiler så brått. Er det ikke slik at man ofte møter den rette i voksen alder? Når smaken blir viktigere enn noen skarve tikroninger?

Andreas H skriver lystig om samme vinen: Liebfraumilch står som en påle når det kommer til udelikate viner. Særlig hvis vi går 20 år tilbake i tid. I tillegg ser flasken ut som den heller burde stått i hyllen med dusjsåpe og sjampo.

Jeg som trodde jeg hadde glemt alt dette. Og når jeg først er i gang med minneboka dukker nok en gammel kjenning opp. Denne gangen fra Italia. Hvordan kunne jeg glemme deg, kjære Martini Asti? Huttetu.

Snobber opp

Jeg er sikker på at mange bruker karaffel kun for å skjule hvilken vin de egentlig serverer.

Ellionora skriver i matforumet: Jeg føler det litt sånn at det er flere vintyper man liksom ikke skal like, fordi det ikke er ansett som "bra nok". Kan det stemme?

Jeg har mange mennesker i omgangskretsen, og det er noen det er lettere å ha på middag enn andre. Ikke fordi de er uhøflige eller forventer amaroner til høyre og venstre. Men fordi man så gjerne vil gjøre det "riktig". Det er med andre ord egen selvtillit som kommer til kort, tror jeg. Man vil gjerne servere kvalitet. Eller det som er ansett for å være kvalitet.

Hvem er du hvis du smugler med deg en pappvin? Og ikke aner hva "dekantere" egentlig betyr?

Jeg er nemlig sikker på at mange bruker karaffel kun for å skjule hvilken vin de egentlig serverer (ja, jeg har gjort det selv). Egentlig har jeg aldri hatt noe å skamme meg over, fordi jeg alltid har spandert noen ekstra kroner for sikkerhets skyld. Likevel er jeg redd for at de bortskjemte middagsgjestene skal rynke på de snobbete nesene sine.

Etterhvert har jeg rett og slett måttet be om hjelp. Slitt ut de stakkars ansatte på polet. Da blir det som regel bra, og de vanskelige middagsgjestene blir mindre vanskelige. Selv for amatører som meg selv. Ha!

Hvorfor akkurat tysk vin?

Min tyske beiler gjenopptok flørten etter at jeg ble voksen. Han ble plutselig så mye mer attraktiv i mine øyne. Jeg ble rett og slett oppmerksom på hans mange og ulike karakterer. Smaken endrer seg litt i takt med formålet, tror jeg. Snakker vi børst eller behag?

Christopher skriver: Tyske viner mister mange fans på veien gjennom oppveksten. Årsaken er at det er dette de unge drikker seg (altfor) fulle på. Siden vil de ikke ha noe med dette å gjøre. Men, hvorfor akkurat tysk vin? Jo, fordi Tyskland er (nesten) det eneste landet som lager halvtørr vin med alkoholprosenter fra 8-11 (sånn cirka). De blir jo billigere på Polet i henhold til vårt avgiftssystem. Og det er billig børst de unge skal ha.

Ja, det stemmer på den berømte prikken. Takket være Liebfraumilch og andre tyske slagere turte vi å våge oss litt nærmere bygdas Don Juan.

Riesling ruler

Riesling kan i hvert fall være så mangt fant jeg ut, og det ved en ren tilfeldighet. Min tante prakket nemlig et eksemplar av arten på meg på et av våre mange restaurantbesøk.

Skeptisk tok jeg en slurk og angrer ikke, for å si det sånn. Dråpene traff tungen som en eksplosjon av noe tørt og skarpt. Den lekte lett i munnen, før ettersmaken vedvarte og vedvarte. Jeg var frelst. Og hekta. På riesling. Det hadde jeg aldri trodd.

Les mer

Test av tørre tyske rieslinger

Førstevalget til sushi

Test av rødvin fra Tyskland

Denne saken ble første gang publisert 14/02 2014, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også