Vientiane: Mae kongs fredligste hovedstad
Tornerose sov i hundre år. Det kan se ut som om Laos`hovedstad har gjort det samme. I hvertfall er Vientianes atmosfære rolig og avslappet i forhold til nabolandenes hovedsteder.
Byen ser ut til å ha sovet sin skjønnhetssøvn i fred og ro for både innpåslitne naboer og nysgjerrige turister de siste femti årene.Franske vinkjellere, restauranter og bakerier er fortsatt å se på hvert gatehjørne i Vientiane, og det er like enkelt å få tak i en fransk pannekake som en tom yam suppe til fem kroner.
Templer for en hver smak:
That Luang-templet er nasjonens stolthet og nasjonalsymbol, og ligger om lag tre kilometer fra sentrum. Den beste måten å komme seg dit på er å hoppe på en tuk-tuk (som i Laos heter jumbo), og be sjåføren stoppe halvveis ved Triumfbuen. Det er naturligvis franskmennene som bygde den i sin tid, selv om den har fått et vis lokalt preg over seg.
Byen er ellers full av templer, både de typiske thai-inspirerte og et par tradisjonelle byggverk i lao-stil. Det er likevel ikke til å komme fra at nabolandene har vært og forsynt seg godt med verdifulle tempelgjenstander som de har tatt med til sine egne land. En av de største buddha-figurene i Bangkok er for eksempel tatt fra Laos.
Tempoet tre hakk ned:
Det beste med Vientiane er likevel det å være her. Etter flere obligatoriske vente - på - visum- dager i Bangkok med bråk til alle døgnets tider, er det en fryd å komme hit til lille, stille, og avslappende Vientiane. Hovedstaden som er alt som Bangkok ikke er; med positivt fortegn (og bare glem det gutter, dere har ikke lov til å ta med lokale jenter på rommene her i landet).
Det er stille i gatene etter kl 22.00, med unntak av Kopchaideu restaurant nede ved fontenen i sentrum. Flaks at den var åpen i går da vi kom og skulle ha middag klokken 22.30.
I dag har vi sittet ved Mekongbredden halve dagen og sett på folkelivet. Og drukket kokosnøttmilkshake og vannmelonjuice på elvebredden! Livet er bra. Selv uten en strand!
Templer for en hver smak:
That Luang-templet er nasjonens stolthet og nasjonalsymbol, og ligger om lag tre kilometer fra sentrum. Den beste måten å komme seg dit på er å hoppe på en tuk-tuk (som i Laos heter jumbo), og be sjåføren stoppe halvveis ved Triumfbuen. Det er naturligvis franskmennene som bygde den i sin tid, selv om den har fått et vis lokalt preg over seg.
Byen er ellers full av templer, både de typiske thai-inspirerte og et par tradisjonelle byggverk i lao-stil. Det er likevel ikke til å komme fra at nabolandene har vært og forsynt seg godt med verdifulle tempelgjenstander som de har tatt med til sine egne land. En av de største buddha-figurene i Bangkok er for eksempel tatt fra Laos.
Tempoet tre hakk ned:
Det beste med Vientiane er likevel det å være her. Etter flere obligatoriske vente - på - visum- dager i Bangkok med bråk til alle døgnets tider, er det en fryd å komme hit til lille, stille, og avslappende Vientiane. Hovedstaden som er alt som Bangkok ikke er; med positivt fortegn (og bare glem det gutter, dere har ikke lov til å ta med lokale jenter på rommene her i landet).
Det er stille i gatene etter kl 22.00, med unntak av Kopchaideu restaurant nede ved fontenen i sentrum. Flaks at den var åpen i går da vi kom og skulle ha middag klokken 22.30.
I dag har vi sittet ved Mekongbredden halve dagen og sett på folkelivet. Og drukket kokosnøttmilkshake og vannmelonjuice på elvebredden! Livet er bra. Selv uten en strand!
Denne saken ble første gang publisert 07/04 2005, og sist oppdatert 30/04 2017.