Til topps i masaiienes rike
-Nzuri Sana, roper vi i kor. Vi er på Uhurhu Peak, 5895 meter over havet. Fire dagers vandring gjennom regnskog, steppelandskap, ørken og snø er over.
Belønningen er skyfri himmel og verdens vakreste afrikanske soloppgang.
Det å bestige Kilimanjaro er ikke ansett som særlig utfordrende teknisk sett. Belastningen av å våre på 6000 meters høyde er dog i grenseland for hva et menneske kan utsette kroppen sin for uten tilførsel av surstoff. Normalt skal man ikke stige mer enn 3-500 meter pr dag etter passert 3000 m.o h.. Det sier seg selv at det å stige fra 3700 til 6000 meter på ett døgn er noe i overkant av hva kroppens naturlige tilpasningsevne er skapt for.
Korteste vei:
Det finnes mange ruter å velge mellom, men vi gjør det ikke verre enn vi må. Spy og hodepine kommer fort nok likevel, har vi hørt. Det blir derfor Marangu Route, populært kalt Coca-cola ruten, fordi den er så enkel at man kan gå rett opp hele veien. Marangu Gate ligger på 1900 moh, og er startpunkt for den 5 dager lange turen opp og ned Kibo-krateret. Kilimanjaro-massivet består av to topper; Kibo og Mawenzi. Kibo er den høyeste av de to, og den refereres til som Kilimanjaro i dagligtale. Av Mawenzi-toppen er det kun "innmaten" som står igjen i den 5100 meter høye fjellformasjonen. Sistnevnte er på samme måte som Mount Kenya populær blant fjellklatrere som søker tekniske utfordringer.
Den 1. dagsetappen går gjennom tropisk regnskog og frodige omgivelser, og er ikke mer avansert enn en fottur i lavlandet hjemme. Vi overnatter på åtte-mannsrom i Mandara Hut, før vi står opp og fortsetter turen videre.
Fire årstider på en dag:
Etter en times gange er det plutselig slutt på skogen, og et enormt steppelandskap åpenbarer seg foran oss. Her begynner neste klimasone, som består av kortvokste busker og enkelte halvstore trær som ingen av oss har sett før. Det er tydelig at det er mye regn i området, ettersom det fortsatt er veldig grønt og frodig. Det eneste som skremmer litt er tanken på lynnedslag. Det hender at folk blir drept av de hyppige lynnedslagene på denne høyden.
Men vi klarer oss fint, og ankommer neste overnattingssted utpå ettermiddagen. Vi har tilbakelagt ca ti kilometer i løpet av dagen. Horombo Hut ligger på 3700 m, i skjæringspunktet mellom steppe og ørken-landskap. Enkelte begynner å merke den tynne luften veldig godt nå. Men etter en god natts søvn er det tid for den siste dagsetappen vår; ti nye kilometer gjennom ørkenlandskap til Kibo Hut, som ligger i bunnen av selve kraterveggen.
Det sies at man passerer gjennom alle årstidene i løpet av en dag på tur opp til Kilimanjaro. Det er riktignok varmt om dagen, kaldt om natten og mange forskjellige klimasoner, men jeg lurer fortsatt på hvor det blir av våren?
Kibo Hut:
Endelig er vi fremme ved Kibo Hut, hvor vi har hele fire timer å sove på. For den som klarer å sove på 4700 meters høyde med adrenalin i kroppen og hodepine!
Nå begynner de fleste å merke kjøret. Det som guidene maste om i begynnelsen om at vi skulle gå sakte, drikke vann, og puste gjennom nesen begynner nå å føles ganske naturlig for de fleste. Bare så synd for de som ikke har begynt å tenke på dette før. Det er nemlig på de første stigningene man legger grunnlaget for hvordan man vil klare seg de siste meterne opp til toppen.
Nzuri Sana Uhuru!:
Kl 24.00 tar vi fatt på den siste etappen opp. Nå går vi på rekke og rad i sikksakk oppover fjellet. Det føles som vi går loddrett oppover, så tungt er det. Det eneste vi ser er faklene til guiden foran oss. De fleste har nå nok med å bevege seg, og noen har fått så sterk hodepine at de har måttet gi seg.
Men vi som er igjen har flaks. Det er nemlig en nydelig morgen med skyfri himmel og stålende sol! Etter åtte timer har vi nådd målet, Uhuru Peak; Frihetens fjell!
Det å bestige Kilimanjaro er ikke ansett som særlig utfordrende teknisk sett. Belastningen av å våre på 6000 meters høyde er dog i grenseland for hva et menneske kan utsette kroppen sin for uten tilførsel av surstoff. Normalt skal man ikke stige mer enn 3-500 meter pr dag etter passert 3000 m.o h.. Det sier seg selv at det å stige fra 3700 til 6000 meter på ett døgn er noe i overkant av hva kroppens naturlige tilpasningsevne er skapt for.
Korteste vei:
Det finnes mange ruter å velge mellom, men vi gjør det ikke verre enn vi må. Spy og hodepine kommer fort nok likevel, har vi hørt. Det blir derfor Marangu Route, populært kalt Coca-cola ruten, fordi den er så enkel at man kan gå rett opp hele veien. Marangu Gate ligger på 1900 moh, og er startpunkt for den 5 dager lange turen opp og ned Kibo-krateret. Kilimanjaro-massivet består av to topper; Kibo og Mawenzi. Kibo er den høyeste av de to, og den refereres til som Kilimanjaro i dagligtale. Av Mawenzi-toppen er det kun "innmaten" som står igjen i den 5100 meter høye fjellformasjonen. Sistnevnte er på samme måte som Mount Kenya populær blant fjellklatrere som søker tekniske utfordringer.
Den 1. dagsetappen går gjennom tropisk regnskog og frodige omgivelser, og er ikke mer avansert enn en fottur i lavlandet hjemme. Vi overnatter på åtte-mannsrom i Mandara Hut, før vi står opp og fortsetter turen videre.
Fire årstider på en dag:
Etter en times gange er det plutselig slutt på skogen, og et enormt steppelandskap åpenbarer seg foran oss. Her begynner neste klimasone, som består av kortvokste busker og enkelte halvstore trær som ingen av oss har sett før. Det er tydelig at det er mye regn i området, ettersom det fortsatt er veldig grønt og frodig. Det eneste som skremmer litt er tanken på lynnedslag. Det hender at folk blir drept av de hyppige lynnedslagene på denne høyden.
Men vi klarer oss fint, og ankommer neste overnattingssted utpå ettermiddagen. Vi har tilbakelagt ca ti kilometer i løpet av dagen. Horombo Hut ligger på 3700 m, i skjæringspunktet mellom steppe og ørken-landskap. Enkelte begynner å merke den tynne luften veldig godt nå. Men etter en god natts søvn er det tid for den siste dagsetappen vår; ti nye kilometer gjennom ørkenlandskap til Kibo Hut, som ligger i bunnen av selve kraterveggen.
Det sies at man passerer gjennom alle årstidene i løpet av en dag på tur opp til Kilimanjaro. Det er riktignok varmt om dagen, kaldt om natten og mange forskjellige klimasoner, men jeg lurer fortsatt på hvor det blir av våren?
Kibo Hut:
Endelig er vi fremme ved Kibo Hut, hvor vi har hele fire timer å sove på. For den som klarer å sove på 4700 meters høyde med adrenalin i kroppen og hodepine!
Nå begynner de fleste å merke kjøret. Det som guidene maste om i begynnelsen om at vi skulle gå sakte, drikke vann, og puste gjennom nesen begynner nå å føles ganske naturlig for de fleste. Bare så synd for de som ikke har begynt å tenke på dette før. Det er nemlig på de første stigningene man legger grunnlaget for hvordan man vil klare seg de siste meterne opp til toppen.
Nzuri Sana Uhuru!:
Kl 24.00 tar vi fatt på den siste etappen opp. Nå går vi på rekke og rad i sikksakk oppover fjellet. Det føles som vi går loddrett oppover, så tungt er det. Det eneste vi ser er faklene til guiden foran oss. De fleste har nå nok med å bevege seg, og noen har fått så sterk hodepine at de har måttet gi seg.
Men vi som er igjen har flaks. Det er nemlig en nydelig morgen med skyfri himmel og stålende sol! Etter åtte timer har vi nådd målet, Uhuru Peak; Frihetens fjell!
Denne saken ble første gang publisert 25/01 2005, og sist oppdatert 30/04 2017.