Tapte muligheter?
Har vi ikke alle på et eller annet tidspunkt tenkt på noe vi har gjort, og så angret? Og så var det en klok mann da, som sa at man skal aldri angre på det man har gjort, men det man ikke gjorde. Og her sitter jeg i trettiårene og lurer på hvilke muligheter jeg lot gå fra meg.
Da jeg var ferdig med videregående, så tok jeg et friår.
Jeg reiste til Frankrike og klinte med en franskmann på stranden i Cannes. Jeg bodde i Hellas og hadde en het affære med en greker. Jeg fikk utviklet meg som menneske og drukket skrekkelig mye champagne i Bulgaria. Og jeg møtte en sjelefrende i Spania. Alt på innfall, flaks, eller uflaks jeg har nese for nye og spennende ting. Jeg ble voksen. Jeg lærte meg selv å kjenne, og mange av menneskene jeg møtte underveis, vil jeg for alltid bære med meg i mitt hjerte, i min sjel og huske med glede, sorg, og takknemlighet.
Hva gjorde mine venner mens jeg lot sanden renne mellom tærne mens jeg nippet til en sangria¿? Jo, de tok utdannelse, de. De begynte på universitet og høyskoler, de fikk barn og etablerte seg. For hver gang jeg var hjemom, ble vennene mine fjernere og fjernere. Dvs ikke vennene mine, men livene våre tok forskjellige veier.
Så jeg stakk ut igjen og badet i sjøen under midnattsstjerner med en elsker et eller annet sted. Og hadde det aldeles fortreffelig.
Men tilslutt måtte jeg komme meg hjem jeg også. Det var på tide å innse at den delen av "ungdomstiden" var over. Jeg kom hjem til etablerte venner som tok i mot meg som de vennene de var, jeg kjøpte leilighet og begynte å jobbe.
Og sånn gikk livene våre: forhold, skilsmisser, barn, arbeidsledighet, og alltid vennskapet. Vi skilte lag for kortere perioder, vi jobbet og ikke jobbet, flyttet og ikke flyttet, byttet ektefeller og venner, vi fikk oss ny venner, vi fikk tilbake gamle venner.
Og som "thirty-something" i dette landet her, så er det en del gitte rammer over hva du skal ha oppnådd. Greit du hadde permanent på 80-tallet, greit du hadde stygge sko, og greit at alle fjortisene går med de samme klærne som du trodde du skulle få slippe å se igjen - ever.
Men hva var det vi ikke gjorde?
Jeg vet jeg fikk aldri somlet meg til å begynne på universitetet og få meg en "skikkelig" utdannelse. Det var mye morsommere å utforske hemmelige strender og bade naken på Kreta, nei ikke alene¿.
Og så ser jeg på vennene mine. Noen har flotte jobber i respekterte bedrifter, de har fått barna sine, betalt ned betydelig studiegjeld og huslån og sovner til Nytt på nytt hver fredag. Andre er skilte, har startet på nytt og er i sin annen ungdom og fester hver helg og oppdager stadig nye barer, de tatoverer seg i en alder av godt over tretti og tror de er venninner med sine døtre på 17. En venninne av meg sa nylig at hun skulle ønske noen hadde fortalt henne da hun var femten, at hun hver dag i de neste tyve årene skulle ta samme t-banen til byen og hjem igjen. Da hadde hun gjort noe med det, sa hun. Det var tankevekkende.
Hadde jeg gjort noe annerledes? Her sitter jeg og lurer på om en naken greker var verd noen år på universitetet. Helt klart mer fristende, men likevel. Nå har jeg tatt utdannelse i voksen alder, men det er ikke det samme. Jeg har aldri opplevd studietiden med syke fester og fadderordningen på Blindern. På en eller annen måte er jeg ekskludert fra en del referanserammer andre har. Tenker jeg ofte på det? Nei, ikke egentlig. Kunnskap kan man aldri få nok av, tenk om man kunne har gått i årevis og lært noe, på universitet eller annen skole. Men jeg valgte annerledes og det står jeg for.
Angrer jeg på noe jeg har gjort? Overhode ikke!
Ville jeg gjort det samme om igjen? Helt klart. Dog litt omrokering på prioriteringene.
For det passet meg å gjøre det jeg hadde lyst til der og da. Det var mitt liv som manglet en ti årsplan, og det var jeg som var sirkusartist i et lite land langt herfra. Det passer kanskje ikke deg, men meg er det helt utrolig å sprite opp en litt treg arbeidsdag med et minne eller to fra en tid hvor jeg hadde det utrolig morsomt.
Har jeg mistet mulighetene mine, i det store og det hele. Nei.
Jeg har et godt liv og jeg ville ikke byttet med noen. Kan du si det? Og om du kan, er du klar over hvor lykkelig du er? Det kjennes godt å ha det godt.
Og de mulighetene jeg eventuelt skulle ønske meg igjen, de er der. Jeg må bare ta dem. Som moren min gjorde det da hun i en alder av 59 år tok et halvt års permisjon og reiste til Sør-Amerika og gikk på språkskole. Eller en venninne på over femti som tok et tjenesteår som sykepleier i Kosovo for forsvaret. Det er aldri for sent å gripe mulighetene, du må bare se dem. Og det kan du. De er der nemlig for deg også.
Jeg reiste til Frankrike og klinte med en franskmann på stranden i Cannes. Jeg bodde i Hellas og hadde en het affære med en greker. Jeg fikk utviklet meg som menneske og drukket skrekkelig mye champagne i Bulgaria. Og jeg møtte en sjelefrende i Spania. Alt på innfall, flaks, eller uflaks jeg har nese for nye og spennende ting. Jeg ble voksen. Jeg lærte meg selv å kjenne, og mange av menneskene jeg møtte underveis, vil jeg for alltid bære med meg i mitt hjerte, i min sjel og huske med glede, sorg, og takknemlighet.
Hva gjorde mine venner mens jeg lot sanden renne mellom tærne mens jeg nippet til en sangria¿? Jo, de tok utdannelse, de. De begynte på universitet og høyskoler, de fikk barn og etablerte seg. For hver gang jeg var hjemom, ble vennene mine fjernere og fjernere. Dvs ikke vennene mine, men livene våre tok forskjellige veier.
Så jeg stakk ut igjen og badet i sjøen under midnattsstjerner med en elsker et eller annet sted. Og hadde det aldeles fortreffelig.
Men tilslutt måtte jeg komme meg hjem jeg også. Det var på tide å innse at den delen av "ungdomstiden" var over. Jeg kom hjem til etablerte venner som tok i mot meg som de vennene de var, jeg kjøpte leilighet og begynte å jobbe.
Og sånn gikk livene våre: forhold, skilsmisser, barn, arbeidsledighet, og alltid vennskapet. Vi skilte lag for kortere perioder, vi jobbet og ikke jobbet, flyttet og ikke flyttet, byttet ektefeller og venner, vi fikk oss ny venner, vi fikk tilbake gamle venner.
Og som "thirty-something" i dette landet her, så er det en del gitte rammer over hva du skal ha oppnådd. Greit du hadde permanent på 80-tallet, greit du hadde stygge sko, og greit at alle fjortisene går med de samme klærne som du trodde du skulle få slippe å se igjen - ever.
Men hva var det vi ikke gjorde?
Jeg vet jeg fikk aldri somlet meg til å begynne på universitetet og få meg en "skikkelig" utdannelse. Det var mye morsommere å utforske hemmelige strender og bade naken på Kreta, nei ikke alene¿.
Og så ser jeg på vennene mine. Noen har flotte jobber i respekterte bedrifter, de har fått barna sine, betalt ned betydelig studiegjeld og huslån og sovner til Nytt på nytt hver fredag. Andre er skilte, har startet på nytt og er i sin annen ungdom og fester hver helg og oppdager stadig nye barer, de tatoverer seg i en alder av godt over tretti og tror de er venninner med sine døtre på 17. En venninne av meg sa nylig at hun skulle ønske noen hadde fortalt henne da hun var femten, at hun hver dag i de neste tyve årene skulle ta samme t-banen til byen og hjem igjen. Da hadde hun gjort noe med det, sa hun. Det var tankevekkende.
Hadde jeg gjort noe annerledes? Her sitter jeg og lurer på om en naken greker var verd noen år på universitetet. Helt klart mer fristende, men likevel. Nå har jeg tatt utdannelse i voksen alder, men det er ikke det samme. Jeg har aldri opplevd studietiden med syke fester og fadderordningen på Blindern. På en eller annen måte er jeg ekskludert fra en del referanserammer andre har. Tenker jeg ofte på det? Nei, ikke egentlig. Kunnskap kan man aldri få nok av, tenk om man kunne har gått i årevis og lært noe, på universitet eller annen skole. Men jeg valgte annerledes og det står jeg for.
Angrer jeg på noe jeg har gjort? Overhode ikke!
Ville jeg gjort det samme om igjen? Helt klart. Dog litt omrokering på prioriteringene.
For det passet meg å gjøre det jeg hadde lyst til der og da. Det var mitt liv som manglet en ti årsplan, og det var jeg som var sirkusartist i et lite land langt herfra. Det passer kanskje ikke deg, men meg er det helt utrolig å sprite opp en litt treg arbeidsdag med et minne eller to fra en tid hvor jeg hadde det utrolig morsomt.
Har jeg mistet mulighetene mine, i det store og det hele. Nei.
Jeg har et godt liv og jeg ville ikke byttet med noen. Kan du si det? Og om du kan, er du klar over hvor lykkelig du er? Det kjennes godt å ha det godt.
Og de mulighetene jeg eventuelt skulle ønske meg igjen, de er der. Jeg må bare ta dem. Som moren min gjorde det da hun i en alder av 59 år tok et halvt års permisjon og reiste til Sør-Amerika og gikk på språkskole. Eller en venninne på over femti som tok et tjenesteår som sykepleier i Kosovo for forsvaret. Det er aldri for sent å gripe mulighetene, du må bare se dem. Og det kan du. De er der nemlig for deg også.
Denne saken ble første gang publisert 25/10 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.