Soundtracket til ditt liv
Mannen som elsket Yngve viste hvem han var – og ønsket å være – gjennom platesamlingen sin. Går mp3-generasjonen glipp av noe vesentlig?
- Jeg tror ikke Jarle Klepp og Helge Ombo hadde blitt venner uten The Jesus & Mary Chain. Å gå med "Pscychocandy"-albumet på walkmanen var et utrolig sterkt signal å sende ut for en femtenåring i 1987. Det var dette som brøt isen mellom dem; Helge skjønte at Jarle var viderekommen, forklarer Tore Renberg, forfatteren av "Mannen som elsket Yngve", som kommer i kinoversjon 15. februar.
Det finnes garantert ingen norsk roman som like grundig beskriver hvordan det var å være en rockbesatt 17-åring den vinteren 80-tallet gikk over til å bli 90-tallet. Renberg var selv 17 år i 1989, og trengte ikke akkurat å gjøre research før han skrev boka:
- Helt siden 12-årsalderen har musikk vært en uatskillelig del av identiteten min, forteller han..
- Jeg lærte fort, men skjønte ikke kodene før jeg begynte å lese musikkblader og handle i alternative platebutikker. Da la jeg bort "99 Luftballoons" og "Girls Just Wanna Have Fun", begynte heller å namedroppe Nick Cave og sluttet å la både The Smiths og Duran Duran dukke opp på samme mixtape. For dét gikk jo ikke an. Ikke den gang, smiler Stavanger-forfatteren som i dag spiller synth i elektropop-bandet Modan Garu.
Imagebygging
Denne respekten for smakspolitiet er noe alle musikkopptatte tenåringer har vært igjennom. Man er søkende og lett påvirkelig, også for hvilke filmer man bør se, hvilke bøker man bør lese og hvilke politiske oppfatninger man bør ha. På denne måten former man gradvis sin oppfatning av verden - samtidig som man er veldig opptatt av hvordan verden oppfatter en selv.
Imagebyggingen kan raskt få islett av opprør og arroganse. Aller mest kompromissløs i "Mannen som elsket Yngve" er hovedpersonens bestekompis, Helge. For ham er et band enten veldig bra eller veldig dårlig. Det finnes ingen mellomting.
- Når man er 17 år, kan det på mange måter være nyttig å være steil og krass og konsekvent, mener Tore Renberg.
For like viktig som det er å elske musikk, kan det være å krangle om den. På 80-tallet var det særlig ett band - The Smiths - som hadde evnen til å polarisere musikkentusiastene. Morrissey & Co var for mange hatobjekt nummer én. For desto flere, deriblant Tore Renberg, var kjærligheten bunnløs.
- Jeg tilbragte latterlig mye tid med å fordype meg i The Smiths' 7"- og 12"-singler. Ikke bare musikken og poesien, men også det visuelle uttrykket hadde enorm innflytelse på meg. Jeg utviklet en sterk interesse for estetikk, og her var The Smiths konseptuelle platecovere i en særklasse, bemerker Renberg.
Det kicket han kunne få av å ta nyinnkjøpte Smiths-singler ut av en platepose, er en fornøyelse senere generasjoners tenåringer har gått glipp av. I mp3-alderen er det blitt mindre stas å være platesamler; mange unge musikkelskere vil aldri bry seg om album eller singler som fysiske objekter.
- Jeg begriper ikke hvordan noen kan føle glede ved å laste ned en låt, erklærer Renberg.
- For meg var den visuelle innpakningen nesten like viktig som musikken. Og forfallet begynte allerede da CD-formatet begynte å ta over for vinylen, påpeker han.
Reddende engel
Thomas Felberg, frontfigur i plateaktuelle We, deler denne nostalgiske kjærligheten til vinylplater. Han er omtrent jevngammel med Renberg, og begge fikk de i ungdommen sagt mye om seg selv gjennom de mixtapene de tok opp og fikk spilt i andres nærvær - gjerne på fester.
- Tre av oss i We var med i en tenåringsgjeng på Hovseter drabantby som likte å høre på heavy og gjøre ugagn. Musikken var alfa og omega for vår identitetsutvikling. Høy elektrisk lyd var en viktig dimensjon i de opplevelsene vi hadde sammen, og lite kunne slå den gleden vi følte når vi sto og rocka på alenehjemme-fester til AC/DC, Iron Maiden, Black Sabbath eller Guns N' Roses. Det ble ikke det samme å sitte og drikke til Madonna, sier Felberg, som tidlig begynte å samle på vinyl og siden har gjort lidenskapen til levebrød både som artist og programleder i Petre.
I forfjor fikk han sågar æren av å sette sammen en CD-compilation med 70-tallsrock, "Drunk In a Ditch", for den velrenommerte Rhino-etiketten. I sine liner notes skriver Felberg om hvordan musikken kom inn "som en reddende engel" i unge år: "Interessen var på grensen til det besatte, og fungerte som et slags substitutt for alt som ellers manglet i tenårene".
Naturligvis sto ikke all musikk like høyt i kurs blant de langhårete på Hovseter.
- Man måtte ta stilling: Enten var man heavyrocker eller så var man synther. Og siden jeg var heavyrocker, kunne jeg ikke høre på band som The Smiths, The Cure eller Depeche Mode, forteller Felberg.
- Men i ettertid har jeg begynt å like alle disse banda, innrømmer han.
- Det har vært en og annen hard kamel å svelge!
Det finnes garantert ingen norsk roman som like grundig beskriver hvordan det var å være en rockbesatt 17-åring den vinteren 80-tallet gikk over til å bli 90-tallet. Renberg var selv 17 år i 1989, og trengte ikke akkurat å gjøre research før han skrev boka:
- Helt siden 12-årsalderen har musikk vært en uatskillelig del av identiteten min, forteller han..
- Jeg lærte fort, men skjønte ikke kodene før jeg begynte å lese musikkblader og handle i alternative platebutikker. Da la jeg bort "99 Luftballoons" og "Girls Just Wanna Have Fun", begynte heller å namedroppe Nick Cave og sluttet å la både The Smiths og Duran Duran dukke opp på samme mixtape. For dét gikk jo ikke an. Ikke den gang, smiler Stavanger-forfatteren som i dag spiller synth i elektropop-bandet Modan Garu.
Imagebygging
Denne respekten for smakspolitiet er noe alle musikkopptatte tenåringer har vært igjennom. Man er søkende og lett påvirkelig, også for hvilke filmer man bør se, hvilke bøker man bør lese og hvilke politiske oppfatninger man bør ha. På denne måten former man gradvis sin oppfatning av verden - samtidig som man er veldig opptatt av hvordan verden oppfatter en selv.
Imagebyggingen kan raskt få islett av opprør og arroganse. Aller mest kompromissløs i "Mannen som elsket Yngve" er hovedpersonens bestekompis, Helge. For ham er et band enten veldig bra eller veldig dårlig. Det finnes ingen mellomting.
- Når man er 17 år, kan det på mange måter være nyttig å være steil og krass og konsekvent, mener Tore Renberg.
For like viktig som det er å elske musikk, kan det være å krangle om den. På 80-tallet var det særlig ett band - The Smiths - som hadde evnen til å polarisere musikkentusiastene. Morrissey & Co var for mange hatobjekt nummer én. For desto flere, deriblant Tore Renberg, var kjærligheten bunnløs.
- Jeg tilbragte latterlig mye tid med å fordype meg i The Smiths' 7"- og 12"-singler. Ikke bare musikken og poesien, men også det visuelle uttrykket hadde enorm innflytelse på meg. Jeg utviklet en sterk interesse for estetikk, og her var The Smiths konseptuelle platecovere i en særklasse, bemerker Renberg.
Det kicket han kunne få av å ta nyinnkjøpte Smiths-singler ut av en platepose, er en fornøyelse senere generasjoners tenåringer har gått glipp av. I mp3-alderen er det blitt mindre stas å være platesamler; mange unge musikkelskere vil aldri bry seg om album eller singler som fysiske objekter.
- Jeg begriper ikke hvordan noen kan føle glede ved å laste ned en låt, erklærer Renberg.
- For meg var den visuelle innpakningen nesten like viktig som musikken. Og forfallet begynte allerede da CD-formatet begynte å ta over for vinylen, påpeker han.
Reddende engel
Thomas Felberg, frontfigur i plateaktuelle We, deler denne nostalgiske kjærligheten til vinylplater. Han er omtrent jevngammel med Renberg, og begge fikk de i ungdommen sagt mye om seg selv gjennom de mixtapene de tok opp og fikk spilt i andres nærvær - gjerne på fester.
- Tre av oss i We var med i en tenåringsgjeng på Hovseter drabantby som likte å høre på heavy og gjøre ugagn. Musikken var alfa og omega for vår identitetsutvikling. Høy elektrisk lyd var en viktig dimensjon i de opplevelsene vi hadde sammen, og lite kunne slå den gleden vi følte når vi sto og rocka på alenehjemme-fester til AC/DC, Iron Maiden, Black Sabbath eller Guns N' Roses. Det ble ikke det samme å sitte og drikke til Madonna, sier Felberg, som tidlig begynte å samle på vinyl og siden har gjort lidenskapen til levebrød både som artist og programleder i Petre.
I forfjor fikk han sågar æren av å sette sammen en CD-compilation med 70-tallsrock, "Drunk In a Ditch", for den velrenommerte Rhino-etiketten. I sine liner notes skriver Felberg om hvordan musikken kom inn "som en reddende engel" i unge år: "Interessen var på grensen til det besatte, og fungerte som et slags substitutt for alt som ellers manglet i tenårene".
Naturligvis sto ikke all musikk like høyt i kurs blant de langhårete på Hovseter.
- Man måtte ta stilling: Enten var man heavyrocker eller så var man synther. Og siden jeg var heavyrocker, kunne jeg ikke høre på band som The Smiths, The Cure eller Depeche Mode, forteller Felberg.
- Men i ettertid har jeg begynt å like alle disse banda, innrømmer han.
- Det har vært en og annen hard kamel å svelge!
Denne saken ble første gang publisert 22/01 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.