Skakkeparadis
Glem Golden Gate. Det beste med San Francisco finner du ikke på postkort, men i de skakke gatene.
Gatas språk er spansk og skiltene lyser i slitne neonfarger.
En gammel mann trekker handlevognen med eiendelene sine bortover gaten, stopper ved et rødlig, falmet tårnskilt der det står "New Mission".
Så setter han seg ned for å sove.
Vi er i Mission, et av San Franciscos eldste og mest mangfoldige nabolag.
Svoosj! En ung gutt på skateboard fyker forbi med en pizzaeske på armen.
Det er her du finner den utrydningstruede "kineseren på hjørnet" som alltid forsvinner når 7-Eleven butikkene kommer. Det er her klokken til kiropraktoren over gata er 11:35 hele døgnet, og utestedene er brune salooner med svingdører og tequila.
Og det er her de gamle prostituerte skjeller på hverandre utenfor hospitset, mens pensjonistene lager improviserte loppemarkeder utenfor butikken som selger samuraisverd.
Mission rommer en hel verden.
Skakkjørt, støvete og vakker.
Hipstere tar over
På kvelden går Mission fra å være en sliten arbeiderklassebydel, til et utelivsmekka der dyre cocktailer nytes på takterrasser som er hypet i glorete magasiner.
Langs gatene er de brune pubene som rår. Fullstappede, høylytte. Også her er hipstere med tykk lommebok i ferd med å ta over. Men fortsatt er det dag, og gata er for alle.
Midt i veien står Felicia Madriz og Allison Spencer og kysser.
- Jeg er en av de få som er født og oppvokst her i Mission. Jeg har alt jeg trenger her. Mamma bor oppi gata, partneren min rett rundt hjørnet. Det eneste som er dumt er alle yuppiene som har flyttet hit og presset prisene opp. Og så er det de der, sier Felicia, og peker på bydelens ultrahippe nattklubbherberge.
- Der går alle de hvite, som bare kommer om kvelden. De kommer aldri på dagen for å handle og støtte butikkene her, bemerker hun.
Så skriver hun telefonnummer og adresse.
- Ring meg hvis du er i nærheten. Og vær forsiktig: Folk er vennlige her, men pass på!
Hus-spotting
Et par kilometer fra Mission ligger Castro, en bydel like fresh og velfrisert som de som bor der.
Men vent... vi tar da ikke metro. Vi går. Griper en burritos med brune bønner, og går langs de endeløse gatene som bare har nummer som navn.
Vi ser på husene som ligger tett i tett oppover bakkene, alle med forskjellige farger, noen er innvokst av planter, andre ser ut som mausoleer. Over toppene av byen har tåken lagt seg. Gatene er dekket av regnbueflagg. Vi er framme.
- Har du sett Hairspray (amerikansk musikalfilm journ.anm.)? Var du med på sing-a-long? Det var sååå gøy.
Servitøren lener seg over bardisken og kniser til en av gjestene. Håndleddene er høye, kroppen veltrent, og stemmen usjenert. Her i Castro er alt på de homofiles premisser. Halvnakne gutter titter på oss fra dvd-hyllene, bokhandlerne har bare skeive bøker, pedikyrsalongene ligger tett i tett og regnbueflagget pryder hver en søppelkasse.
Mang en puritaner har nok vært nær hjertestans i denne bydelen. Og mang en turist har sperret øynene opp. Men de som bor i Castro vil ikke være en turistattraksjon. Derfor nøler jeg litt før jeg spør servitøren om hva han kan anbefale å gjøre i Castro by night. Han sukker nesten uhørlig, men smiler hjelpsomt.
- Gå ut, det er massevis av utesteder her om kvelden.
- Jeg har hørt at det skal være et dragshow på tirsdager?
- Nei. nei. nei... det er på en annen side av byen.
Jeg aner en irritasjon i stemmen hans.
- Hva heter den siste sangen i Hairspray?, sier han vendt mot yndlingsgjesten sin. Så svinser han rundt bardisken til jukeboksen som står plassert ved inngangen.
- Vet dere... jeg setter den på jeg, så får jeg prøve å ikke synge med.
Naken borgerkrig
Vi går forbi Castro Theatre; det gamle, elegante teateret som er nyoppusset til en kino for gamle klassikere. Og vi tusler forbi regnbueflagg og turister på vandring. De som forventer at Castro-beboerne skal ligne på Great Garlic Girls, blir skuffet. Men inne i antikvitetsforretningen til Frank Kirkbridge er mang en homofantasi malt på lerret. Borgerkrigen er skapt som en kjempeorgie. Og romerne på veggene er mange, nakne og erigerte.
- Jeg har bodd her i 43 år, og Castro har endret seg. Det er blitt et mye mer blandet nabolag. Når noen kommer med baby på armen og skal kjøpe en ring, aner jeg ikke hva slags legning de har, sier Kirkbridge. Han irriterer seg litt over ryktet til Castro.
- Mange turister spør meg om hvor Castro er. De tror de skal komme til et sted der alle er veldig homofile og flamboyante.
By night
- One beer?
Det er natt i Castro, og happy hour på utestedet Harveys.
Det betyr at du får to øl, selv om du bare skal ha én. Med to øl, og helt alene, setter jeg meg ved siden av tre filippinske jenter.
- Hva driver du med? spør jeg en av dem.
- Jeg er sykepleier, på ferie fra Filippinene, sier hun og ser flørtende på meg.
Senere, på et dansegulv, skal hun fortelle meg at hun løy.
- Jeg gidder ikke smalltalk, sier hun og sier at venninnen egentlig er kjæresten hennes.
For i Castro er ikke alt som det ser ut til å være.
En gammel mann trekker handlevognen med eiendelene sine bortover gaten, stopper ved et rødlig, falmet tårnskilt der det står "New Mission".
Så setter han seg ned for å sove.
Vi er i Mission, et av San Franciscos eldste og mest mangfoldige nabolag.
Svoosj! En ung gutt på skateboard fyker forbi med en pizzaeske på armen.
Det er her du finner den utrydningstruede "kineseren på hjørnet" som alltid forsvinner når 7-Eleven butikkene kommer. Det er her klokken til kiropraktoren over gata er 11:35 hele døgnet, og utestedene er brune salooner med svingdører og tequila.
Og det er her de gamle prostituerte skjeller på hverandre utenfor hospitset, mens pensjonistene lager improviserte loppemarkeder utenfor butikken som selger samuraisverd.
Mission rommer en hel verden.
Skakkjørt, støvete og vakker.
Hipstere tar over
På kvelden går Mission fra å være en sliten arbeiderklassebydel, til et utelivsmekka der dyre cocktailer nytes på takterrasser som er hypet i glorete magasiner.
Langs gatene er de brune pubene som rår. Fullstappede, høylytte. Også her er hipstere med tykk lommebok i ferd med å ta over. Men fortsatt er det dag, og gata er for alle.
Midt i veien står Felicia Madriz og Allison Spencer og kysser.
- Jeg er en av de få som er født og oppvokst her i Mission. Jeg har alt jeg trenger her. Mamma bor oppi gata, partneren min rett rundt hjørnet. Det eneste som er dumt er alle yuppiene som har flyttet hit og presset prisene opp. Og så er det de der, sier Felicia, og peker på bydelens ultrahippe nattklubbherberge.
- Der går alle de hvite, som bare kommer om kvelden. De kommer aldri på dagen for å handle og støtte butikkene her, bemerker hun.
Så skriver hun telefonnummer og adresse.
- Ring meg hvis du er i nærheten. Og vær forsiktig: Folk er vennlige her, men pass på!
Hus-spotting
Et par kilometer fra Mission ligger Castro, en bydel like fresh og velfrisert som de som bor der.
Men vent... vi tar da ikke metro. Vi går. Griper en burritos med brune bønner, og går langs de endeløse gatene som bare har nummer som navn.
Vi ser på husene som ligger tett i tett oppover bakkene, alle med forskjellige farger, noen er innvokst av planter, andre ser ut som mausoleer. Over toppene av byen har tåken lagt seg. Gatene er dekket av regnbueflagg. Vi er framme.
- Har du sett Hairspray (amerikansk musikalfilm journ.anm.)? Var du med på sing-a-long? Det var sååå gøy.
Servitøren lener seg over bardisken og kniser til en av gjestene. Håndleddene er høye, kroppen veltrent, og stemmen usjenert. Her i Castro er alt på de homofiles premisser. Halvnakne gutter titter på oss fra dvd-hyllene, bokhandlerne har bare skeive bøker, pedikyrsalongene ligger tett i tett og regnbueflagget pryder hver en søppelkasse.
Mang en puritaner har nok vært nær hjertestans i denne bydelen. Og mang en turist har sperret øynene opp. Men de som bor i Castro vil ikke være en turistattraksjon. Derfor nøler jeg litt før jeg spør servitøren om hva han kan anbefale å gjøre i Castro by night. Han sukker nesten uhørlig, men smiler hjelpsomt.
- Gå ut, det er massevis av utesteder her om kvelden.
- Jeg har hørt at det skal være et dragshow på tirsdager?
- Nei. nei. nei... det er på en annen side av byen.
Jeg aner en irritasjon i stemmen hans.
- Hva heter den siste sangen i Hairspray?, sier han vendt mot yndlingsgjesten sin. Så svinser han rundt bardisken til jukeboksen som står plassert ved inngangen.
- Vet dere... jeg setter den på jeg, så får jeg prøve å ikke synge med.
Naken borgerkrig
Vi går forbi Castro Theatre; det gamle, elegante teateret som er nyoppusset til en kino for gamle klassikere. Og vi tusler forbi regnbueflagg og turister på vandring. De som forventer at Castro-beboerne skal ligne på Great Garlic Girls, blir skuffet. Men inne i antikvitetsforretningen til Frank Kirkbridge er mang en homofantasi malt på lerret. Borgerkrigen er skapt som en kjempeorgie. Og romerne på veggene er mange, nakne og erigerte.
- Jeg har bodd her i 43 år, og Castro har endret seg. Det er blitt et mye mer blandet nabolag. Når noen kommer med baby på armen og skal kjøpe en ring, aner jeg ikke hva slags legning de har, sier Kirkbridge. Han irriterer seg litt over ryktet til Castro.
- Mange turister spør meg om hvor Castro er. De tror de skal komme til et sted der alle er veldig homofile og flamboyante.
By night
- One beer?
Det er natt i Castro, og happy hour på utestedet Harveys.
Det betyr at du får to øl, selv om du bare skal ha én. Med to øl, og helt alene, setter jeg meg ved siden av tre filippinske jenter.
- Hva driver du med? spør jeg en av dem.
- Jeg er sykepleier, på ferie fra Filippinene, sier hun og ser flørtende på meg.
Senere, på et dansegulv, skal hun fortelle meg at hun løy.
- Jeg gidder ikke smalltalk, sier hun og sier at venninnen egentlig er kjæresten hennes.
For i Castro er ikke alt som det ser ut til å være.
Denne saken ble første gang publisert 01/02 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.