Sint

Geir sparket borti en stein på lekeplassen.
Selvfølgelig for den i en fin bue og traff Agnes på leggen.
Og Agnes begynte hyle.

Drittjente!

Han visste at nå kom Agnes til å løpe til læreren.
Grethe og Eva kom til å være med henne.
Og så ville de sladre.
Og så ville læreren bli sint.
Og så ville han få kjeft igjen.

Han ble enda sintere.
Urettferdig var det.

Egentlig hadde friminuttet startet bra.
Øyvind og de andre guttene hadde tatt med fotballen ut.
Klassen hadde banen dette friminuttet, så det var viktig å komme tidlig ut.

Geir hadde også løpt sammen med de andre gutta.
Han var ikke så flink til å spille fotball som Øyvind.
Øyvind gikk på fotballtrening og spilte kamper.
Han var flink.

Geir gikk ikke på fotballtrening.
Han spilte i korpset, og da ble det ikke tid til fotballtrening.
Når Geir tenkte seg om, var han glad for det.
Han hadde ikke lyst til å trene fotball.
Men han syntes det var gøy å spille i friminuttene.

Geir hadde kommet litt seinere ned på banen enn de andre gutta, og spillet var alt i gang.

Han hadde ropt til Øyvind at han også ville være med.
Øyvind hadde latt som om han ikke hørte det.
Og når Øyvind ikke ga klarsignal, var det ingen andre som gjorde det heller.

Geir hadde prøvd flere ganger.
Han hadde ropt.
Han hadde gått ut på banen i tilfelle de ikke hadde sett ham.

Til slutt hadde han fått en god ide.
Da ballen ble sparket i retning av ham, løp han til og sparket ballen videre.
Nå var han med i spillet.

De andre hadde blitt sinte.
De sa han hadde ødelagt kampen.

Han hadde blitt forskrekket.
Han ville jo bare være med.
Og så ble de andre så sinte.
Det var urettferdig.

Så hadde han blitt sint.

Og - når han ikke fikk være med, skulle ikke de andre få spille heller.
Derfor hadde han sparket til ballen alt han klarte.
Han ville sparke den til månen, så kunne de andre dra etter og spille der.
Så sint var han.

Men selvfølgelig hadde Jan stått i veien for ballen.
Han hadde fått ballen i hodet, og hadde nesten besvimt.

Øyvind og de andre hadde ropt og skreket til ham.
"Dust", hadde de ropt.
"Du skulle vært på et sted for gærninger", hadde de ropt.
Øyvind og de andre hadde ropt så mye at han hadde lyst til å slå dem for at de skulle tie stille.

Og han hadde sett Linn, lillesøsteren sin.
Hun hadde stått ved enden av banen og sett på ham med store forskrekkede øyne.

Ivar hadde løpt etter en lærer.

Øyvind og de andre hadde snakket i munnen på hverandre for å fortelle hvor gal Geir var. "Han hadde sparka til ballen med vilje slik at Jan hadde fått den i hue og nesten svimt av", nesten ropte de. "Og han holdt på å slå oss", ropte Christian. "Det er det han pleier å gjøre når det klikker for'n".

Geir hadde sett at læreren ble sint.
Så han stakk av og hadde løpt alt han kunne for å gjemme seg på sitt hemmelige sted like utenfor skoleplassen.

Det var urettferdig.

Og ingen kom til å tro ham hvis han skulle forklare hva som hadde skjedd.
Dessuten var det vanskelig å forklare det også.
Men han hadde ikke ment å treffe Jan.
Jan hadde bare stått i veien.

Geir hadde håpet at læreren hadde gått sin vei, og gitt opp å lete.
Han hadde også håpet at de andre ikke var sinte lenger.
Han var ikke sint lenger.
Derfor hadde han krøpet fram.

Da han kom bort til skoleplassen, var de andre der.
De begynte å rope med en gang de så ham.
"Der er den gæringen, Geir", hadde de ropt.
Så hadde de løpt rundt ham mens de ertet:
"Du klarer ikke ta oss. Du klarer ikke ta oss".

Da hadde han blitt sint igjen.

Og så hadde han sparket til steinen.
Og så hadde steinen vært løs.
Og så hadde den truffet Agnete.
Som hadde løpt til læreren og sladra.
Og så ville han få kjeft igjen.

Det var urettferdig.

Han var sint.
Han var så sint at han nesten sprakk.
Alle var dumme.

Denne saken ble første gang publisert 02/09 2003, og sist oppdatert 30/04 2017.