Selvinnsikt – eller mangel på¿

Hva er selvinnsikt? Er det noe vi er avhengig av å ha for vår egen del eller er det bare noe andre forventer at vi skal ha?

Sist oppdatert
I følge store oppslagsverk, er innsikt skjønn, forståelse, skaffe seg kjennskap til noe.
Selvinnsikt, det må da være å ha kjennskap til seg selv. Og den jeg er. Hvem jeg er, hva jeg står for, kanskje? Eller er det å vite om seg selv og se det andre ser?
Jeg ser på det som å kjenne seg selv.

Selvbedrag er innbilning eller illusjon i følge de samme seriøse oppslagsverk.

Så når vi da, og det gjør vi jo ganske ofte, beskylder noen for å mangle selvinnsikt, er det illusjonen vi angriper? Eller er det et annet menneskes tro på seg selv?
Nå vil vel ikke den som mangler selvinnsikt, være den første til å etterlyse den hos seg selv, nettopp fordi det er en fraværende egenskap. Men andre savner det kanskje hos denne personen. For ofte er det mennesker som i fullt alvor hevder å ha den skarpeste selvinnsikt som er de som har den svakeste.

Jeg forbinder ofte manglende selvinnsikt som noe negativt og jeg tror det er fordi det blir mest lagt merke til da. Et eksempel; svigermoren til en venninne er av den svigersorten som stikker nesen sin oppi alt mulig. Og hun kan med store øyne hevde at svigerdatteren jammen kan være glad hun ikke har en svigermor som blander seg i alt. Javelja.
Er det mangel på evne til å se seg selv i et speil og faktisk legge merke til hva hun ser, eller er det et anstrøk av selvbedrag over dette? Vet hun kanskje at hun har en svakhet og ønsker å forbedre seg, og dermed lyve på seg litt¿? Jeg vet ikke. Men de som kjenner henne møter det samme igjen og igjen. Vil hun ikke lære, kan hun ikke lære, eller skjønner hun ikke at det er noe å lære?
En i familien min snakker stadig om hvor tolerant og vidsynt hun er. I forhold til hva da? En geit? For ikke har jeg møtt mange med periodevis trangere syn enn henne! Hva er det som gjør at et menneske tror hun er tolerant, og i tillegg peker ut alle de trangsynte mennesker hun treffer på sin vei, og samtidig ikke se hun kritiserer andre for nøyaktig det samme?

Men jeg selv da, som ser flisen i andres øyne her. Har jeg en bjelke på samvittigheten selv? Jo da, selvsagt har jeg det. Jeg selv utgir meg for å være nøyaktig, på grensen til det pirkete. Jeg liker å grave i gammel dokumentasjon for å finne ut av ting, å rydde gamle uoppklarte saker ut av verden. Og hver dag er jeg min nærmeste leder evig takknemlig for at det ikke blir brukt mot meg, akkurat dette jeg solgte meg selv inn på i jobbintervjuet. For maken til kjedelige oppgaver jeg får når jeg går inn på slike ting? Jeg er jo langt mer opptatt av å være effektiv og da blir det noen ganger litt slurvete. Og gamle saker er noe ordentlig heft og jeg kan egentlig ikke fordra å holde på med slike ting.
Løy jeg? (Eller bløffet da.) Eller trodde jeg på dette selv?
Jeg tror faktisk at jeg trodde på det selv. Det er bare det at jeg aldri hatt en jobb før som har tatt meg på ordet og krevd at jeg i den grad skulle leve opp til forventningene. Og hvem møtte seg selv i døren? Jeg måtte seriøst skjerpe meg.

Men selvinnsikt har selvsagt også med positive egenskaper å gjøre. Mange mennesker er langt mer dyktige, flotte, omsorgsfulle, pene, sporty og gode mennesker enn de selv tror. Men å ikke vite dette, havner i og for seg inn på negative egenskaper igjen, i form av manglende selvtillit. Eller? Manglende tro på seg selv, kan i mange tilfeller være avgjørende. Derfor er det viktig å lære seg selv opp til å ha selvtillit, troen på at man er noen, kan noe og betyr noe. I begynnelsen kan du kanskje tenke at, jaja, om jeg ikke ser det selv, så må jeg i hvert fall tror på de fornuftige menneskene jeg har rundt meg.

Så er kunsten å holde det på et fornuftig nivå, så det ikke tipper helt over.
Du kjenner også sikkert han eller henne som egentlig er ganske gjennomsnittlige, men som til enhver tid hevder de har så inmari mye mer å komme med. Selv om vi andre vet bedre. Noen er supermenn eller superkvinner, de er en del av mangfoldet de også.

Vi har alle noe å lære. Vi vokser og utvikler oss de fleste av oss. Og det kan jo faktisk hende at den sannheten du selv, eller mor eller lærer vedtok for 15 år siden, ikke lenger gjelder. Det kan jo hende at årene, hendelser, erfaringer, en kjæreste; hva som helst egentlig, har gjort deg mer trangsynt eller åpen, mer selvsikker eller mer ordentlig, punktlig, mer selvsikker eller fordomsfull, full av respekt eller respektløs.
Det kan skje at andre har sett dette og at de har rett og at du bare har glemt å revidere deg selv.

Kjenner jeg meg selv? Ja, det tror jeg. Har jeg selvinnsikt? Ja, det vet jeg. På alle områder? Nei, ikke snakk om. Petra er Petra på godt og vondt og har stadig med å lære.

__________________________________________________________________________

Denne saken ble første gang publisert 30/10 2005, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også