Se min navle!
Så fin den er¿ Hva er det med vår generasjon? Vi som har passert tretti og som er så uendelig navlebeskuende og ikke vet hva godt vi kan gjøre for oss selv. Vi digger oss selv så dypt og inderlig at myten om Narcissus er svært nærliggende å tenke på.
Hvem og hva er "vår generasjon". Vi som er et sted i trettiårene; vi har høy utdannelse, får barn sent, hvis vi velger å få barn, og har brukt ti år på den fyllekula som tidligere tok et par år for de virkelig seige. Vi er fortsatt ungdommer når vi går i våre første 40-årslag og fra vi er i midten av trettiårene varierer livsfasene fra "i kke enda fått vårt første barn" til de med store barn som til og med får egne barn¿
Vår generasjon har vokst opp med saft i bursdager og skrubbsår på knærne, sykkelhjelm hadde vi ikke hørt om. Mange av oss kjenner igjen lørdagsgodt til barnetimen og ikke rom for spesielt mange økonomiske krumspring. Det var ikke uvanlig med hjemmeværende mødre og vi spiste middag hver dag, hele familien rundt et bord. Søndagsmiddager var fortsatt forankret i det gjennomsnittlige familieliv.
Alle kunne få høyere utdannelse ved hjelp av studielån og interesse, vi vokste opp med å bli fortalt at verden var vår. Det var bare å gå og ta den. Dette ble av foreldrene våre krydret med historier om fattigslige kår da de selv vokste opp og deres luksuriøse ønsker for oss. Mange hadde opplevd krigen som barn og linket referanser til dette. Ikke alle hadde farge-tv, fjernkontrollene var enda noen år unna og Kanutten var på tv sammen med Romeo Clive og Sølvi Wang. Vi har vokst opp med foreldre som igjen hadde foreldre som kun leste bøker og så filmer om seg selv i relasjon til de tunge krigsårene. Foreldrene våre hadde Axel Jensens "Line" å relatere seg til, hvis man da ikke kjente igjen en Bjørneboe-karakter. Og "Uten en tråd" var fy fy. Elvis var en stor rebell og man hadde ikke den sterke økonomien vi har i dag. Petra er barn av to ekte sekstiåttere og vokst opp med fingermaling på Club 7 mens det var jazzkonserter lørdags ettermiddag.
Petra har hatt en deilig oppvekst, sånn i det store og det hele.
Men hva gjorde alle disse opplevelsene og inntrykkene med oss? Ganske mye, som all oppvekst og oppdragelse for øvrig. Mye bra, mye dårlig. Og hvem er vi i dag? Vi har i alle fall lært oss at verden er der for at vi skal forsyne oss av den. Den er vår og bare venter. Og vi synes den er praktfull. Og vi synes vi selv er helt fabelaktige, og for virkelig å dyrke oss selv, så skriver vi bøker og lager filmer og tv-serier om oss selv.
Vi ser oss selv i Friends og alle kjenner en Ross eller Rachel. Vi ler og føler sympati og empati. Gjenkjennelsen er stor, samtidig som vi har noen så se litt opp til. Det vil alltid være kulere å sitte på en kaffesjappe i New York enn på OBS-cafeen på Raufoss.
Så ser vi på Sex og singelliv og tenker at jammen meg er det godt at det finnes jenter som tør å si fra, tør å være seg selv. Og egentlig er ikke problemene deres så annerledes enn de vi har, vi som bor i Kristiansand eller i Alta. Dermed blir det automatisk en serie om oss. Om meg.
Og så skriver vi bøker. Om oss selv. Og det skrives bøker om oss. Og jeg har venninner som gjør at bøkene til Marian Keyes er mine bøker, de bøkene jeg skulle ha skrevet. Om jeg hadde kommet på tanken. Litt Columbi egg det der¿ Og Are Kalvø skildrer på en aldeles herlig måte hva Live Aid gjorde med oss i "Nød". Og filmer¿ Bøkene blir igjen filmatisert. Jeg kjente meg sånn igjen at tårene trillet av både latter og sårhet da jeg så åpningsscenen til Bridget Jones filmen. Singel, 30etellerannet og alene i en liten og ganske kjip leilighet, fullt orientert om all søppel som finnes på tv.
Og nå, nå kom 37 ½.
Historien om livet mitt. Igjen. Alene med skrivekløe, ingen karriere og hadde aldri tenkt at i alderskrisen, så er det faktisk bedre å bli et år eldre, enn ikke å bli det. Og det skjer at noen ikke blir det. Dette fenomenet er en del av livet som gjenspeiler seg i flere fora som en naturlig del av livet. I 37 ½ kjente jeg meg igjen i manglende selvros, presset om å følge konvensjonene, en forventning om hva som skulle bli - som ikke ble sånn. Og jeg har opplevd at når det røyner på som verst, da er det noen der for meg.
Men nok om meg. Eller¿? Ser dere? Jeg er en del av denne generasjonen som er så selvtilfreds og egosentrisk at enhver anledning til å snakke om seg selv, gripes. Jeg synes jeg er så viktig at det blir viktig for meg å dele meg med deg. Noen vil kanskje si at vi byr på oss selv. Ok¿ er det noe marked for det da? Har vi egentlig spurt om noen gidder å handle? Eller tar vi det bare som en selvfølge at vi er så spennende? Ja, for hva ellers skal vi tro?
Jeg ser plutselig foreldregenerasjonen vifte med janteloven. Kom ikke her og kom her! Men jeg velger å overse det. Jeg tror egentlig de er litt misunnelig. Misunnelige på oss som kan gjøre som vi vil, som kan dyrke oss selv i form av å åpenlyst nyte vår livsstil og endatil høst applaus og tjene penger på det.
Og litt misunnelse har aldri skadet noen. I hvert fall smigrer det Petra; jeg har noe noen andre vil ha.
Vår generasjon har vokst opp med saft i bursdager og skrubbsår på knærne, sykkelhjelm hadde vi ikke hørt om. Mange av oss kjenner igjen lørdagsgodt til barnetimen og ikke rom for spesielt mange økonomiske krumspring. Det var ikke uvanlig med hjemmeværende mødre og vi spiste middag hver dag, hele familien rundt et bord. Søndagsmiddager var fortsatt forankret i det gjennomsnittlige familieliv.
Alle kunne få høyere utdannelse ved hjelp av studielån og interesse, vi vokste opp med å bli fortalt at verden var vår. Det var bare å gå og ta den. Dette ble av foreldrene våre krydret med historier om fattigslige kår da de selv vokste opp og deres luksuriøse ønsker for oss. Mange hadde opplevd krigen som barn og linket referanser til dette. Ikke alle hadde farge-tv, fjernkontrollene var enda noen år unna og Kanutten var på tv sammen med Romeo Clive og Sølvi Wang. Vi har vokst opp med foreldre som igjen hadde foreldre som kun leste bøker og så filmer om seg selv i relasjon til de tunge krigsårene. Foreldrene våre hadde Axel Jensens "Line" å relatere seg til, hvis man da ikke kjente igjen en Bjørneboe-karakter. Og "Uten en tråd" var fy fy. Elvis var en stor rebell og man hadde ikke den sterke økonomien vi har i dag. Petra er barn av to ekte sekstiåttere og vokst opp med fingermaling på Club 7 mens det var jazzkonserter lørdags ettermiddag.
Petra har hatt en deilig oppvekst, sånn i det store og det hele.
Men hva gjorde alle disse opplevelsene og inntrykkene med oss? Ganske mye, som all oppvekst og oppdragelse for øvrig. Mye bra, mye dårlig. Og hvem er vi i dag? Vi har i alle fall lært oss at verden er der for at vi skal forsyne oss av den. Den er vår og bare venter. Og vi synes den er praktfull. Og vi synes vi selv er helt fabelaktige, og for virkelig å dyrke oss selv, så skriver vi bøker og lager filmer og tv-serier om oss selv.
Vi ser oss selv i Friends og alle kjenner en Ross eller Rachel. Vi ler og føler sympati og empati. Gjenkjennelsen er stor, samtidig som vi har noen så se litt opp til. Det vil alltid være kulere å sitte på en kaffesjappe i New York enn på OBS-cafeen på Raufoss.
Så ser vi på Sex og singelliv og tenker at jammen meg er det godt at det finnes jenter som tør å si fra, tør å være seg selv. Og egentlig er ikke problemene deres så annerledes enn de vi har, vi som bor i Kristiansand eller i Alta. Dermed blir det automatisk en serie om oss. Om meg.
Og så skriver vi bøker. Om oss selv. Og det skrives bøker om oss. Og jeg har venninner som gjør at bøkene til Marian Keyes er mine bøker, de bøkene jeg skulle ha skrevet. Om jeg hadde kommet på tanken. Litt Columbi egg det der¿ Og Are Kalvø skildrer på en aldeles herlig måte hva Live Aid gjorde med oss i "Nød". Og filmer¿ Bøkene blir igjen filmatisert. Jeg kjente meg sånn igjen at tårene trillet av både latter og sårhet da jeg så åpningsscenen til Bridget Jones filmen. Singel, 30etellerannet og alene i en liten og ganske kjip leilighet, fullt orientert om all søppel som finnes på tv.
Og nå, nå kom 37 ½.
Historien om livet mitt. Igjen. Alene med skrivekløe, ingen karriere og hadde aldri tenkt at i alderskrisen, så er det faktisk bedre å bli et år eldre, enn ikke å bli det. Og det skjer at noen ikke blir det. Dette fenomenet er en del av livet som gjenspeiler seg i flere fora som en naturlig del av livet. I 37 ½ kjente jeg meg igjen i manglende selvros, presset om å følge konvensjonene, en forventning om hva som skulle bli - som ikke ble sånn. Og jeg har opplevd at når det røyner på som verst, da er det noen der for meg.
Men nok om meg. Eller¿? Ser dere? Jeg er en del av denne generasjonen som er så selvtilfreds og egosentrisk at enhver anledning til å snakke om seg selv, gripes. Jeg synes jeg er så viktig at det blir viktig for meg å dele meg med deg. Noen vil kanskje si at vi byr på oss selv. Ok¿ er det noe marked for det da? Har vi egentlig spurt om noen gidder å handle? Eller tar vi det bare som en selvfølge at vi er så spennende? Ja, for hva ellers skal vi tro?
Jeg ser plutselig foreldregenerasjonen vifte med janteloven. Kom ikke her og kom her! Men jeg velger å overse det. Jeg tror egentlig de er litt misunnelig. Misunnelige på oss som kan gjøre som vi vil, som kan dyrke oss selv i form av å åpenlyst nyte vår livsstil og endatil høst applaus og tjene penger på det.
Og litt misunnelse har aldri skadet noen. I hvert fall smigrer det Petra; jeg har noe noen andre vil ha.
Denne saken ble første gang publisert 22/02 2005, og sist oppdatert 30/04 2017.