UFRIVILLIG BARNLØS

Etter ti prøverørsforsøk kom telefonen som forandret alt

- Tenk at sorg kan forsvinne på få sekunder og erstattes av en enorm lykkerus.

HVERDAGSLYKKE: Siv Cathrine og Trond Erik er takknemlige for sin store familie, og vet å sette pris på hverdagene. Fra venstre: Oliver, Odin, Oda (på pappas arm) og Ovelia. Selv nå, nesten syv år etter denne avgjørende telefonen, får jeg fortsatt frysninger og tårer i øynene av å snakke om det, forteller hun.

HVERDAGSLYKKE: Siv Cathrine og Trond Erik er takknemlige for sin store familie, og vet å sette pris på hverdagene. Fra venstre: Oliver, Odin, Oda (på pappas arm) og Ovelia. Selv nå, nesten syv år etter denne avgjørende telefonen, får jeg fortsatt frysninger og tårer i øynene av å snakke om det, forteller hun. Foto: FOTO: Marie von Krogh

Publisert Oppdatert

- Å være ufrivillig barnløs oppleves som en livskrise, sier Siv Cathrine Bruun(32)  fra Sandnes.

- Sorgen er så altoppslukende og gjennomtrengende. Smerten over å ikke få det som nesten alle andre får, var til tider så stor at det ble vanskelig og sårt å forholde seg til venner som sto midt oppe i babylykken. Bare de nærmeste fikk vite hva vi slet med, men få, om noen, fikk vite når vi skulle ha prøverørsforsøk, og om vi skulle ha flere, forteller Siv Cathrine.

En påkjenning

Siv Cathrine var bare 18 år da hun møtte jevngamle Trond Erik Stangeland på videregående. Begge forsto raskt at dette var alvor, men etter litt diskusjon om å stifte familie, ble det bestemt at Siv Cathrine skulle studere til jurist uten at de fikk barn i studietiden.

- Heldigvis begynte jeg snart å tenke litt nøyere gjennom saken — og kom til at jeg ville ta en utdannelse som var mer familievennlig. Dermed ble det sykepleiestudier, og vi bestemte oss for å prøve å få barn med det samme, forteller Siv Cathrine og Trond Erik.

Vi møter paret i familiens nybygde hus i Sandnes. Over alt høres lyd av barn som leker, klatrer, springer og roper.

Ikke som planlagt

Men for noen år siden bodde paret i et stille hus,. For det gikk ikke helt slik de to 20-åringene hadde planlagt, med bleieskift, nattevåk og studier.

Naturen spilte ikke på lag. Etter å ha prøvd å få barn i et år, tok de kontakt med helsevesenet. Det ble raskt konstatert at Trond Erik hadde dårlig sædkvalitet. Skulle de få barn, måtte det skje ved assistert befruktning.

I årene som kom var det unge paret gjennom hele ni forsøk uten å lykkes. Ni ganger blusset håpet, men forsvant like fort som det ble tent. En periode føltes det som om alle andre skulle bli foreldre, bare ikke de to.

Artikkelen fortsetter under bildet.

LIV OG LEVEN: Siv Cathrine og Trond Erik Stangeland er nå alt annet enn barnløse. Fra venstre: Siv Cathrine, minstejenta Oda, Trond Erik, Odin og Oliver.

LIV OG LEVEN: Siv Cathrine og Trond Erik Stangeland er nå alt annet enn barnløse. Fra venstre: Siv Cathrine, minstejenta Oda, Trond Erik, Odin og Oliver. Foto: FOTO: Marie von Krogh

Vanskelig ventetid

Sykepleieren som var med under nesten hvert forsøk, prøvde hver gang å være optimistisk på deres vegne, men siste gangen våget heller ikke hun å være for lys til sinns. For Siv Cathrine var hormonbehandlingen i forkant en stadig større prøvelse, siden hun reagerte kraftigere og kraftigere på noen av medisinene.

Ufrivillig barnløshet

Hos unge, friske par er sannsynligheten for å oppnå befruktning i løpet av en menstruasjonsperiode omtrent 20-25 prosent. Etter 12 måneder har omtrent 90 prosent av alle prøvende par oppnådd befruktning. Den resterende andelen av prøvende par, omtrent 10 prosent, opplever det som kalles ufrivillig barnløshet (infertilitet).

Dette er for de fleste midlertidig, men hvis man har forsøkt i over et år har man krav på utredning for å finne årsaken til infertiliteten.

I de filfellene hvor man klarer å påvise en årsak til problemene, viser kartlegging  at i omtrent en tredjedel av tilfellene finnes årsaken til barnløsheten hos kvinnen, i en tredjedel hos mannen og i den siste tredjedelen hos begge. Antall par som har fått prøverørsbehandling har økt fra ca 4000 til ca 6000 årlig i løpet av de siste 10 årene.

Dette sier ikke nødvendigvis noe om at antallet ufrivillig barnløse har økt, fordi allmenn aksept og kunnskap rundt dette har økt. I tillegg har lesbiske fått rett til assistert befruktning på lik linje som heterofile kvinner.

De vanligste årsakene til ufrivillig barnløshet er:

- Eggløsningsforstyrrelser

- Skader i egglederne

- Endometriose

- Redusert sædkvalitet

Kilde: Ønskebarn.

Siste gangen hadde hun gått på medisiner i månedsvis i forkant for å se om det kunne ha bedre effekt. Men det var på hengende håret de orket å gjennomføre det tiende forsøket som de hadde spart til i et helt år. Også familien hadde hjulpet til med penger, så de forsøkte å tyne ut en siste rest av håp. Men begge visste at ble det ikke barn denne gangen heller, var dette trolig det siste prøverørsforsøket. Da ville de prioritere jobb og karriere i stedet.

Vendepunkt

- Jeg grudde meg veldig til resultatet av dette siste forsøket, fordi jeg forsto at det uansett utfall trolig ville bli starten på et nytt liv. Det som drev oss gjennom, var trolig at vi følte det var enda skumlere å skulle håndtere livet som ufrivillig barnløse, enn å kjøre på med flere forsøk, flere håp.

Tiden var inne for å høste eggene. Siv Cathrine hadde som vanlig produsert egg i overflod. Men denne gangen ble få egg befruktet. Ting så ikke lovende ut. Var det nå de skulle forsone seg med et liv uten biologiske barn? Skulle de gi opp alt håp om en dag å få se sitt eget barn i øynene?

Nei, Siv Cathrine og Trond Erik kunne ikke det. Så de reiste til Haugesund, til de tre eggene de fremdeles hadde igjen. To av disse ble satte inn. Så var det bare å vente. Første blodprøven ble tatt 12 dager etter innsetting.

Telefonen

Det er 21. mai 2008. Siv Cathrine går i åndeløs spenning og venter på svar fra laboratoriet ved Stavanger Universitetssjukehus. Det er hele resten av livet det gjelder. Så ringer telefonen.

Hun sitter i trappen hjemme i huset, det er like før hun skal på ettermiddagsvakt i jobben som hjemmesykepleier.

På få sekunder forandrer stemmen i telefonen alt, hele fremtiden. Hun er gravid. Skikkelig gravid. Kvinnen i telefonen tror det er to, med tanke på de høye verdiene av svangerskapshormonet hCG.

Lykkerus

Siv Cathrine klarer ikke å reise seg. Tårer av glede pipler frem. Hun ringer ektemannen, men på grunn av all hulkingen er han i starten ikke helt sikker på om resultatet er bra, men det går ikke lang tid før jubelbudskapet går inn også hos ham. Så går Siv Cathrine for første gang i sitt liv på jobb som gravid.

- Jeg husker det var strålende sol, i alle fall føltes det slik, men jeg er nokså sikker på at det faktisk var det også. Jeg smilte så bredt at jeg var sikker på at kollegaene mine kom til å skjønne hva som hadde skjedd.

 

Artikkelen fortsetter under bildet.

STOR FAMILIE: Fra et hus med stille sorg er Siv Cathrine og Trond Eriks hus nå fylt av deilig barneskrål. Øverst: Odin, så Oliver, Ovelia og helt fremst lille Oda.

STOR FAMILIE: Fra et hus med stille sorg er Siv Cathrine og Trond Eriks hus nå fylt av deilig barneskrål. Øverst: Odin, så Oliver, Ovelia og helt fremst lille Oda. Foto: FOTO: Marie von Krogh

Krevende svangerskap

Tiden gikk så fort at hun knapt rakk å nyte selve svangerskapet. Først et halvt år etter fødselen fikk hun tid til å ta innover seg at hun faktisk hadde vært gravid på ordentlig.

Alt gikk ikke knirkefritt i svangerskapet. Hun fikk både blodpropper, livmorhalssvikt og svangerskapskløe. Eggstokkene hennes var også enorme, noe som trolig skyldes hormonbehandlingen i forbindelse med prøverørsforsøkene.

Men legene fikk kontroll på tilstanden hennes. Odin og Ovelia kom til verden, litt for tidlig, i desember 2008. Gleden var svimlende og merkelig. Tenk, det kom to barn, to barn som hun og Trond Erik skulle få gi både trøst og mat. Siv Cathrine hadde dem på brystet mesteparten av døgnet.

Lykkelige for resten av livet

- Der lå de, en gutt og en jente, totalt uvitende om at de hadde gjort oss lykkelige for resten av livet, selv om de var rykende ferske, sier Siv Cathrine.

- Før jeg fikk barn tenkte jeg på hvor heldige de var som fikk gå rundt og trøste et gråtende barn midt på natten. Å få være helt alene i verden med den lille, kjenne varmen fra en liten kropp som lener seg inntil deg.

Paret vurderte ny prøverørsbehandling ikke altfor lenge etter tvillingene. I samråd med legen fant de ut at det ikke var nødvendig å bruke prevensjon.

Et nytt sjokk

Trond Eriks sædprøver hadde i tiden med prøverørsforsøk blitt stadig dårligere, og sædlederne var i ferd med å tettes. Men et knapt år etter at tvillingene ble født, ble Siv Cathrine gravid igjen, helt naturlig. Begge ble himmelfalne, men intenst lykkelige.

- Gynekologen oppfordret Trond Erik til å levere en ny sædprøve, for moro skyld. Og vi var jo også nysgjerrige på hva som kunne ha skjedd, forteller Siv Cathrine.

Viktig å beholde håpet

Denne prøven ga et nytt positivt gledessjokk. Det viste seg at sædcellene til Trond Erik plutselig var topp. Den eneste forklaringen man kunne finne var at cellene måtte ha våknet fra «dvalen» på grunn av en medisin han hadde begynt å bruke mot en autoimmun sykdom.

Så dermed var det bare å kjøre på, for nå kunne de lage barn helt på egen hånd. Etter barn nummer tre tok de en liten pause, men fjerdemann satt etter bare tre måneders forsøk, så nå er det trolig ingen grenser for hvor mange det kan bli i huset i Paulinehagen. Men paret er ganske enige om at fire er passe.

- Vårt budskap til andre som sliter, er at de ikke må gi opp håpet. Bare se på oss, sier de.

- På fire år fikk vi fire barn. En bonus langt over hva vi noensinne hadde våget å drømme om etter alle årene med prøvelser, sier de.

Ønsket lurveleven

Begge var enige om at et liv uten barn var helt utenkelig, så hadde de ikke fått egne, hadde kanskje fosterbarn eller adopsjon blitt aktuelt.

Et hus fylt av stille sorg er nå fylt av støyende barn. Og foreldrene blir aldri trette av lurvelevenet. For det var jo dette de ønsket seg gjennom fem lange år, Siv Cathrine og Trond Erik.

- Derfor er jeg spesielt glad for at vi begynte å prøve som unge. Vi var faktisk bare 21 år da vi fikk tilbud om prøverørsbehandling. Hadde jeg begynt på en lang utdannelse, hadde vi kanskje ikke begynt å prøve før vi nærmet oss 30 år, og da kunne det blitt enda vanskeligere å få barn, sier Siv Cathrine. Hun håper at deres historie kan være med på å gi mot og håp til andre som sliter med barnløshet.

- Tenk at grunnlaget for sorg kan forsvinne på få sekunder og erstattes av en enorm lykkerus. Det går ikke en dag hvor jeg ikke tenker på hvor vanvittig heldige vi er som fikk oppleve dette, sier Siv Cathrine.

Vil du lese flere slike artikler?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning