Om kvinner før i tiden utviklet den udefinere "sykdommen" hysteri, ble de behandlet av leger ved å massere kjønnsorganene. Hysteri kunne nemlig kureres ved at pasientene fikk hjelp til bedre blodgjennomstrømning mellom livmoren og hjernen, og sykdommen hadde et enormt antall årsaker. En viktoriansk lege forsøkte å kategorisere de, men etter 75 siders tekst var han fortsatt ikke fornøyd, og mente listen manglet litt for å være komplet.. Nå, endel år etter, vet vi at sykdommen ikke var en sykdom, men rett og slett seksuell frustrasjon.

Seksuell frustrasjon
I den viktorianske tiden, på slutten av 1800tallet, var ikke kvinner regnet for å være seksuelle vesener med individuelle ønsker og behov. Det var til og med en gjengs oppfatning at kun menn kunne oppnå orgasme! Seksuell atferd bestod i samleie uten noen som helst form for forspill, og helt uten fokus på kvinnens nytelse. Når masturbasjon i tillegg var forbudt så er det ikke vanskelig å forstå den enorme seksuelle frustrasjonen mange kvinner følte.

Annenrangs borgere
Svært mange kvinner søkte hjelp for sykdommen, og legene ble nedrent av pasienter. En del av kvinnene mente at de hadde behov for behandling daglig, og på grunn av pågangen, og især det at kvinner på denne tiden ble regnet som annenrangs borgere som ikke ble prioritert i behandlingskøen, gjorde at legene begynte å lete etter mekaniske alternativer.

I 1870årene kom de første mekaniske vibratorene, men de hadde en tendens til å "dø ut" før behandlingen var fullført, noe som ikke overraskende førte til enda større frustrasjon hos pasientene.

Utviklingen fortsetter
30 år etter var vibratoren mer utbredt, men de var fortsatt store og tunge maskiner, så man måtte til legekontoret for å få behandling. Likevel hadde de utviklet seg en god del, behandlingstiden hadde nemlig gått ned fra ca 1 time til snaue 10 minutter.

På denne tiden kom også de "lette" portable modellene ut på markedet. De kan overhodet ikke sammenliknes med de vi har i dag, de var altfor store og kostbare til at kvinner kunne gå til anskaffelse av en selv, men det ble i alle fall mulig for legene å utføre hjemmebesøk.

Hjemmeversjon
Så, rett etter, ble vibratoren for alvor et helt normalt "husholdningsverktøy". Reklamer for maskinene ble trykket i magasiner og kataloger, og lovord som økt vitalitet og bedre helse ble brukt i markedsføringen. Annonsene var selvsagt svært subtile, men potensielle kjøpere hadde ikke vanskeligheter med å forstå hva produktet dreide seg om.

Rundt 1900tallet kunne de kvinnelige forbrukerne velge mellom et par dusin modeller, som kostet fra neon få amerikanske dollar, og opp til "The Cadillac of vibrators", den såkalte Chattanooga, som kostet 200 amerikanske dollar + frakt.

Vibratorene kom i alle varianter og fasonger, takhengte, med bordfeste, til å sette på gulvet, og små vibratorer til å feste i hånden. De brukte elektrisitet, batteri, vannturbin, lufttrykk, og det fantes til og med pedaldrevne varianter!

Fra medisinsk verktøy til sexleketøy
I 1920årene dukket vibratoren opp i erotiske filmer, "verktøyet" gikk fra å være et medisinsk hjelpemiddel til et erotisk leketøy, og med ett ble vibratoren noe skittent man slett ikke pratet for mye om. Populariteten dalte, og det tok svært kort tid før hjelpemiddelet nærmest var utryddet, i alle fall offisielt.

Vibratoren gjenfødes
Etter en pause på nesten 50 år, frem til kvinnefrigjøringens era på 1970tallet, ble vibratoren igjen satt på kartet, og nå ble den markedsført som det den virkelig er, nemlig et seksuelt hjelpemiddel. Kvinnene på 70tallet var ikke bare åpne nok til å si at de ville ha vibratoren, de bidro også sterkt til at utviklingen skjøt med rakettfart, siden de slett ikke var fornøyd med standarden på leketøyet.

Resten er historie. I 2006 er over 90% av norske kvinner positive til å gå til anskaffelse av et sexleketøy, og det trengs tydeligvis, siden over 70% av kvinner ikke oppnår orgasme kun ved penetrering..

Kilder:
Adult Toy Reviews.com

JSOnline.com

Durex.com

Wikipedia.org

__________________________________________________________________________

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!