Prisbelønnet uteliv
Amsterdams første forstad er blitt de unges nye in-sted. Det har sin pris.
I parken Sarphatipark i bydelen De Pijp går spritflaskene fra hånd til hånd.
- Jeg trener rundt 20 timer i uka, sier Anthony Pullen, med blikket konsentrert mot snurrende flaskehalser. Anthony lever av flairing, profesjonell barsjonglering, og når han ikke underholder på private arrangementer, deltar i konkurranser eller drikker selv, øver han gjerne i Sarphatipark.
- Dette er en utrolig fin park å trene eller bare slappe av i. Mange unge folk og avslappet stemning, sier han, og nikker han mot parene som har slått seg ned på gresset.
Sarphatipark var ment for alt annet enn ungt uteliv. Parken ble anlagt som rekreasjonsområde for borgerskapet, lenge før bydelen De Pijp ble bygget.
Nå står området igjen i fare for å bli et fristed for de velbemidlede.
Hipt
- DINKYs, sier grønnsaksselger på Albert Cuypmarkt, Joop Roose.
- Double Income, No Kids Yet. Det er folkene som flytter inn her nå. For tjue år siden ville ingen bo her. Nå har boligprisene blitt så høye at de færreste har råd, forklarer han.
Selv bor han utenfor byen, men har jobbet på markedet i Albert Cuyptstraat i førti år.
De Pijp ble dannet på 1800-tallet for å huse byens økende antall arbeidere. Utover 1900-tallet ble området i økende grad overtatt av immigranter som gjorde stedet om enn like slitent, så i hvert fall mer fargerikt.
Mot slutten av 1990-tallet begynte lave boligpriser og fargerikt fellesskap å tiltrekke seg kunstnere, artister og studenter, som igjen trakk med seg barer kafeer og nisjebutikker. Områdets renovering og medfølgende statusheving har vært så vellykket at de prisen for å bli boende har blitt høyere enn mange kan betale.
Men foreløpig klorer studentene seg fremdeles fast i sine små, leide ettroms. Fremdeles tilbyr tyrkerne støvete grønnsaker på butikkene på gatehjørnene. Og fremdeles kan man oppleve brune puber fra tiden da grovnevede arbeidere lot dagens slit renne vekk i gyllent øl.
Full før fem
- Mamma mia! sier en italiener idet han stiger ut av turistbussen og ned på fortauet utenfor "Heineken Experience". Køen for et besøk i Heinekens nedlagte bryggeri strekker seg langt utenfor inngangsdøren.
Kanskje er årsaken ølbonger inkludert i inngangspengene.
Stemningen nærmer seg lørdagskveld på den siste av museets nærmest obligatoriske drikkepauser, på tross av at det fremdeles er tidlig ettermiddag.
- Dette er det beste museet jeg har vært på! hevder amerikaneren Nick Fischer, der han sitter mellom gratisøl, innkjøpte Heineken-suvenirer og en gjeng kamerater.
- Har dere vært på torturmuseet? Vi skal dit etterpå, fortsetter han.
- Så fra øl til tortur?
- Nei, fra øl til coffeshop til tortur. That's how we roll. I går prøvde vi fleinsoppen her og dro på Van Gogh-museet. En annerledes museumsopplevelse, forteller Fischer.
De Pijp har også mer edruelige turistattraksjoner. Mest kjent er det over hundre år gamle markedet Albert Cuypmarkt, som tilbyr alt fra fisk, grønnsaker og krydder til parykker, erigerte sjokoladepeniser og 60-tallskjoler.
Hamskifte
Når gateselgerne har ropt ut de siste tilbudene, pakket ned bodene og latt måkene fortære de siste restene, overlates plassen langs Albert Cuyptstraat til parkering. Parkering for biler hvor eierne kanskje skal på en av de mange surinamesiske, marokkanske, tyrkiske eller syriske restaurantene. En av de tradisjonelle nederlandske barene på hjørnene. Eller hippere varianter vegg i vegg.
- Vi drar ofte hit for å gå ut. Spesielt Bar Ca er populært, sier Inge van der Weij der hun sitter på nettopp Bar Ca, noen kvartaler fra Albert Cuypstraat.
- Albert Cuypstraat er også et bra sted når markedet er stengt. Bortsett fra at det lukter fisk der. Ellers vil jeg anbefale Chocolate Bar, The Green Butterfly, Helden... ramser hun opp.
- Det er masse liv her allerede fra seks. Tidligere hvis det er fint vær, opplyser hun.
Klokka to er det over. De Pijp er stedet for barliv, ikke nattklubber.
Skulle trangen etter mer feststemning være stor, åpner heldigvis "Heineken Experience" allerede klokken 10.
- Jeg trener rundt 20 timer i uka, sier Anthony Pullen, med blikket konsentrert mot snurrende flaskehalser. Anthony lever av flairing, profesjonell barsjonglering, og når han ikke underholder på private arrangementer, deltar i konkurranser eller drikker selv, øver han gjerne i Sarphatipark.
- Dette er en utrolig fin park å trene eller bare slappe av i. Mange unge folk og avslappet stemning, sier han, og nikker han mot parene som har slått seg ned på gresset.
Sarphatipark var ment for alt annet enn ungt uteliv. Parken ble anlagt som rekreasjonsområde for borgerskapet, lenge før bydelen De Pijp ble bygget.
Nå står området igjen i fare for å bli et fristed for de velbemidlede.
Hipt
- DINKYs, sier grønnsaksselger på Albert Cuypmarkt, Joop Roose.
- Double Income, No Kids Yet. Det er folkene som flytter inn her nå. For tjue år siden ville ingen bo her. Nå har boligprisene blitt så høye at de færreste har råd, forklarer han.
Selv bor han utenfor byen, men har jobbet på markedet i Albert Cuyptstraat i førti år.
De Pijp ble dannet på 1800-tallet for å huse byens økende antall arbeidere. Utover 1900-tallet ble området i økende grad overtatt av immigranter som gjorde stedet om enn like slitent, så i hvert fall mer fargerikt.
Mot slutten av 1990-tallet begynte lave boligpriser og fargerikt fellesskap å tiltrekke seg kunstnere, artister og studenter, som igjen trakk med seg barer kafeer og nisjebutikker. Områdets renovering og medfølgende statusheving har vært så vellykket at de prisen for å bli boende har blitt høyere enn mange kan betale.
Men foreløpig klorer studentene seg fremdeles fast i sine små, leide ettroms. Fremdeles tilbyr tyrkerne støvete grønnsaker på butikkene på gatehjørnene. Og fremdeles kan man oppleve brune puber fra tiden da grovnevede arbeidere lot dagens slit renne vekk i gyllent øl.
Full før fem
- Mamma mia! sier en italiener idet han stiger ut av turistbussen og ned på fortauet utenfor "Heineken Experience". Køen for et besøk i Heinekens nedlagte bryggeri strekker seg langt utenfor inngangsdøren.
Kanskje er årsaken ølbonger inkludert i inngangspengene.
Stemningen nærmer seg lørdagskveld på den siste av museets nærmest obligatoriske drikkepauser, på tross av at det fremdeles er tidlig ettermiddag.
- Dette er det beste museet jeg har vært på! hevder amerikaneren Nick Fischer, der han sitter mellom gratisøl, innkjøpte Heineken-suvenirer og en gjeng kamerater.
- Har dere vært på torturmuseet? Vi skal dit etterpå, fortsetter han.
- Så fra øl til tortur?
- Nei, fra øl til coffeshop til tortur. That's how we roll. I går prøvde vi fleinsoppen her og dro på Van Gogh-museet. En annerledes museumsopplevelse, forteller Fischer.
De Pijp har også mer edruelige turistattraksjoner. Mest kjent er det over hundre år gamle markedet Albert Cuypmarkt, som tilbyr alt fra fisk, grønnsaker og krydder til parykker, erigerte sjokoladepeniser og 60-tallskjoler.
Hamskifte
Når gateselgerne har ropt ut de siste tilbudene, pakket ned bodene og latt måkene fortære de siste restene, overlates plassen langs Albert Cuyptstraat til parkering. Parkering for biler hvor eierne kanskje skal på en av de mange surinamesiske, marokkanske, tyrkiske eller syriske restaurantene. En av de tradisjonelle nederlandske barene på hjørnene. Eller hippere varianter vegg i vegg.
- Vi drar ofte hit for å gå ut. Spesielt Bar Ca er populært, sier Inge van der Weij der hun sitter på nettopp Bar Ca, noen kvartaler fra Albert Cuypstraat.
- Albert Cuypstraat er også et bra sted når markedet er stengt. Bortsett fra at det lukter fisk der. Ellers vil jeg anbefale Chocolate Bar, The Green Butterfly, Helden... ramser hun opp.
- Det er masse liv her allerede fra seks. Tidligere hvis det er fint vær, opplyser hun.
Klokka to er det over. De Pijp er stedet for barliv, ikke nattklubber.
Skulle trangen etter mer feststemning være stor, åpner heldigvis "Heineken Experience" allerede klokken 10.
Denne saken ble første gang publisert 17/09 2007, og sist oppdatert 30/04 2017.