Myter om mødre i permisjon

Nå vil jeg si noe om nybakte mødre og forvandlingen som skjer når de får hånd om et illskrikende, illeluktende vesen som visstnok skal være inmari spennende for alle andre.

Sist oppdatert
Historie fra virkeligheten sett fra en arbeidskollegas perspektiv:

Ok, jeg forstår at å få barn er stort. Det største. Greit. Det må være helt fantastisk å se denne pinnen med blå kryss eller ringer eller streker eller noe, og vite at inni deg er det liv. Et lite celleliv som skal bli et litt større vesen som etter hvert skal få ører og fingre og bli et barn. Så skal dette barnet bli født og det er klart det er en skjellsettende opplevelse å bli revet i to, være urkvinne og bringe nytt liv til denne stakkarslige verden vi lever i.
Jeg forstår at man må bli fylt av noe som man må snakke om. Jeg forstår at når man er hjemme hele dagen med kun en gurglende klump, så er et besøk på jobben i ny og ne nødvendig for å skryte. Opprettholde sosial status på arbeidsplassen er nok også en del av det, i hvert fall i forhold til vikaren de har for deg som er yngre, mer effektiv, friskere og som alle "håper kan få fast jobb" selv om du kommer tilbake. Men mest for å se folk, tror jeg. Hvorfor kommer ellers en nybakt mor med melkeflekker på genseren og med en skrikende unge på armen for å spise lunsj og vise frem at "hun er vanligvis rolig på denne tiden" ?

Er det ikke bare en myte at en ny mor er redd for jobben sin i disse omorganiseringer? Jeg trodde det helt til vi fikk et slikt besøk på jobb her forleden.
Hun skulle bare vite at her skjer det ingenting annet enn at jeg faktisk har en del ting å gjøre og at det kanskje ikke passet så godt akkurat der og da. Det hadde nok vært lurt å avtale tid så kunne vi organisere oss i forhold til det. I tillegg fikk jeg bekreftet en myte til. Ikke trodde jeg mine ører, men jammen meg begynte jeg å få beskrivelser av bæsjebleier. Så da stemmer det, nye mødre er betatt av eget avkoms avføring. Ungen slapp en skikkelig braker som ikke luktet herlig akkurat og dermed kom samtalen inn på at babypromp lukter ille, mens den gule morsmelkbæsjen ikke er så ille som man skulle tro. På tross av at temaet overhode ikke var interessant for andre enn den stolte mor, fortsatte samtalen (den var ganske enveis på dette tidspunktet) om snørr og øyegugge. Og der satt vi da, mens det stakkars krypet som fikk alle sine kroppsvæsker utlevert, verken var interessert i hva det ble snakket om eller å være der i det hele tatt. Heldigvis var dette et fremmelig barn som ikke lot seg pille på (eller i, i følge moren) nesen og ga klart uttrykk for når det var nok. Da måtte de dessverre gå, for selv ikke en stolt mor kan veldig lenge være stolt av et illskrikende barn inne på et lite kontor.

Og jeg satt igjen og lurte på hvorfor dette ble så feil.
Selvsagt er det hyggelig å se barnet til en kollega. Og ikke bare pliktløpet hvor barnet har på seg klærne som behørig ble sendt fra jobben til den nye verdensborgeren. Men det er også hyggelig å se igjen en kollega. Og ja, som jeg nevnte innledningsvis, skjønner jeg at noe stort utover deadline på jobben har skjedd. Men kom og snakk med oss. Fortell oss hvordan du har det, men husk også å spørre oss hvordan vi har det. Ta deg kanskje et ekstra minutt med vikaren din. Vi trenger kanskje ikke vite alt om tærne til barnet ditt. Eller om de såre puppene dine eller melkesprengen.
Hør her: det vi vil vite er om du har det bra , og så vil vi forsikre oss om at ungen din er søt. Du har sikkert nærmere venninner enn oss du kan diskutere sting og babyyoga med. Det er veldig koselig at du slipper oss inn i livet ditt, men husk at vi nettopp har kommet over detaljbeskrivelsen av bekkenløsningen din. Se an anledningen, og tro meg, etter å ha fått pulten min brukt til stellebord, vet jeg nok om babyer og bæsj for en stund. Vi vil nemlig møte deg vi, kollegaen vår som vi savner. Og ja, gjerne se på barnet ditt også. Men velg anledning med omhu. Ta deg en tur til fredagskaffen, og snakk med oss og hør hvordan vi har det. Vi har et arbeidsliv som vi må fokusere på og så kan du heller sende oss et bilde på mail i ny og ne. Barselgruppe blir visst mange med i. En venninne av meg sa de ble satt sammen så nye mammaer får et nettverk med andre i samme situasjon! Jubel og herlighet - er det helt sikkert at de ikke er opprettet for å spare norske arbeidsmiljø? Jeg ville tro det er flere enn meg som synes opplysningen om den første tannen er spennende, den andre, tredje og fjerde med tilhørende historier om antall grinetimer etc ikke er på langt nær så spennende.

Så kjære mamma i barselpermisjon; vi synes det er inmari hyggelig du tar en tur innom. Vi elsker å dikke med babyen din og vi synes den er fryktelig søt. Men ta et råd fra meg; svar bare på det du blir spurt om, og dra igjen mens vi fortsatt synes det er gøy å dikke.

__________________________________________________________________________

Denne saken ble første gang publisert 25/03 2006, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også