Murbefolkning
En skikkelig muropplevelse? Den må du dra lenger ut på landet for å finne enn til turistfellene utenfor Beijing. Men ikke så veldig mye lenger.
Hun har kondis, det skal hun ha. Kondis og stayer-evne. Her holder det ikke å lire av seg en "bu yao" (vil ikke ha) eller "zaijian" (ha det). Damen har tenkt å selge meg en t-skjorte, vannflaske eller en bok - koste hva det koste vil.
Helst skal det koste mye. Gjerne 15 yuan for en vannflaske. 11 kroner, altså - fem ganger så mye som i butikken. Men så er vi langt unna butikken, og damen har båret flasken langt og lenge. Helt opp hit til Den kinesiske mur.
- Jeg følger etter deg, vet du. Helt til du kjøper noe eller gir meg litt tips. En tier holder lenge, sier damen. Stabeis.
Hun heter Li Shuqin og er 58 år gammel. De siste 15-16 årene - hun er ikke helt sikker - har hun gått den daglige turen fra landsbyen sin og opp hit til muren. I vesken hennes ligger et utvalg ting som hun tror vil være av interesse for turister. På en god dag tjener hun 20-30 yuan. På en dårlig dag tjener hun ingenting.
Og hver dag går hun minst tre mil på muren. Sammen med turistene. Helt til de kapitulerer og kjøper noe.
- Jeg vet at mange synes det er plagsomt, sier hun.
- Men det koster tross alt ikke mye å gjøre meg fornøyd.
Parkeringsplass
Landsbyen hennes består av litt over 100 personer. Rundt halvparten av dem gjør tilsvarende arbeid som henne. De er organiserte, og deler ofte på overskuddet.
- Noe annet arbeid er umulig for oss å finne, sier fru Li.
- På 1980-tallet mistet vi jordbrukslandet vårt til myndighetene, fordi de skulle bygge en parkeringsplass for turistene som kommer hit til muren. Nå prøver også vi å livnære oss på turistene.
På denne strekningen av muren - mellom Jinshanling og Simatai, rundt to timers kjøring nordøst for Beijing - går man ikke langt uten å støte på fru Li eller hennes kolleger. De fleste kan noen engelske ord. De advarer mot løse steiner, viser vei rundt ødelagte tårn og er stort sett høflige.
Å vandre langs muren med dem er et langt hyggeligere alternativ enn å ta turen til turistfellene nærmere hovedstaden.
De aller fleste Beijing-turister ender nemlig opp på ett av to steder i nærheten av byen når de skal besøke muren. Men hverken Badaling eller Mutianyu, som disse to stedene heter, er stort bedre enn Disneyland-versjoner av det gamle underverket. Årtier med gjenoppbygging har skapt en kitschy, glorete og uekte kopi av muren - komplett med fastfood-kjeder, gondolheiser og rutsjebaner.
Lykkelig støl
Det finnes flere steder rundt Beijing der muren ligger fullstendig øde og overlatt til seg selv - steder der de eneste menneskene du treffer på er lokale gjetere.
Men det mest praktiske er å finne et sted midt i mellom: Et sted der muren er lett å komme til, mulig å gå langt på og ikke overutviklet av ivrige myndigheter.
En dagstur fra Jinshanling til Simatai er muren slik den bør oppleves. De 12 kilometerne går unna på rundt fire timer, og tar deg til 30 tårn i ulike grader av forfall. Dette er en tur som gjør deg sliten i legger og lår. Men opplevelsen og inntrykkene sitter i kroppen mye, mye lenger enn stølheten.
Fru Li har fått sine penger. Hun har takket pent og vendt tilbake. Men jeg går ikke lenge alene. Noen tilbakelagte tårn senere dukker nye vannselgere opp.
- Nei, vi følger ikke etter deg, påstår en av de tre kvinnene. - Vi er på vei hjem.
På vei hjem, du liksom. Damene stopper når jeg stopper, går i samme tempo som meg og minner meg stadig om at de har med seg leskedrikker dersom jeg er tørst. Men etter et par tårn gir de opp og forsvinner innover i fjellet når jeg tar en rastepause for å nyte utsikten.
Og hvilken utsikt. Her er vi langt nok unna hovedstaden til at forurensingen ikke lenger ligger som et lokk over tilværelsen. Her er luften frisk og utsikten klar. Åsene bølger seg mykt gjennom landskapet. Det urbane Kina er ingensteds å se.
En av årsakene til at Den kinesiske mur er et så imponerende syn, er at den er bygget på toppen av åskammen - på det høyeste punktet landskapet har å tilby. Derfor er den så synlig i terrenget. Riktignok ikke synlig fra verdensrommet, slik man trodde i gamle dager, men synlig nok til at man kan se hvordan den strekker seg innover mot blånene i begge retninger.
Muren her mellom Jinshanling og Simatai markerer grensen mellom Beijing- og Hebei-provinsene. Den ble bygget for å holde barbarene fra nord unna det kinesiske riket. To ganger mislyktes den lange forsvarsmuren - først i 1271 da mongolene invaderte Kina, og senere i 1644 da manchuene gjorde det samme.
I dag ligger muren godt inne på kinesisk territorium, overlatt til seg selv. Med unntak av turistene og damene fra landsbyene utenfor.
Og en tannløs mann med kommuniststjerne på lua, som jeg treffer noen tårn før jeg er i mål i Simatai. Han stopper opp og smiler til meg.
- Jeg er fra Mongolia, sier han og poserer for kameraet mitt.
For 200 år siden hadde han blitt skutt for å ha kommet med den opplysningen. Muren ble tross alt bygget for å holde folk som ham ute av Kina. Men ikke nå lenger.
- Mongoooolia, gjentar mannen og trekker på den andre o-en. Før han legger til:
- Cola? 10 yuan!
Helst skal det koste mye. Gjerne 15 yuan for en vannflaske. 11 kroner, altså - fem ganger så mye som i butikken. Men så er vi langt unna butikken, og damen har båret flasken langt og lenge. Helt opp hit til Den kinesiske mur.
- Jeg følger etter deg, vet du. Helt til du kjøper noe eller gir meg litt tips. En tier holder lenge, sier damen. Stabeis.
Hun heter Li Shuqin og er 58 år gammel. De siste 15-16 årene - hun er ikke helt sikker - har hun gått den daglige turen fra landsbyen sin og opp hit til muren. I vesken hennes ligger et utvalg ting som hun tror vil være av interesse for turister. På en god dag tjener hun 20-30 yuan. På en dårlig dag tjener hun ingenting.
Og hver dag går hun minst tre mil på muren. Sammen med turistene. Helt til de kapitulerer og kjøper noe.
- Jeg vet at mange synes det er plagsomt, sier hun.
- Men det koster tross alt ikke mye å gjøre meg fornøyd.
Parkeringsplass
Landsbyen hennes består av litt over 100 personer. Rundt halvparten av dem gjør tilsvarende arbeid som henne. De er organiserte, og deler ofte på overskuddet.
- Noe annet arbeid er umulig for oss å finne, sier fru Li.
- På 1980-tallet mistet vi jordbrukslandet vårt til myndighetene, fordi de skulle bygge en parkeringsplass for turistene som kommer hit til muren. Nå prøver også vi å livnære oss på turistene.
På denne strekningen av muren - mellom Jinshanling og Simatai, rundt to timers kjøring nordøst for Beijing - går man ikke langt uten å støte på fru Li eller hennes kolleger. De fleste kan noen engelske ord. De advarer mot løse steiner, viser vei rundt ødelagte tårn og er stort sett høflige.
Å vandre langs muren med dem er et langt hyggeligere alternativ enn å ta turen til turistfellene nærmere hovedstaden.
De aller fleste Beijing-turister ender nemlig opp på ett av to steder i nærheten av byen når de skal besøke muren. Men hverken Badaling eller Mutianyu, som disse to stedene heter, er stort bedre enn Disneyland-versjoner av det gamle underverket. Årtier med gjenoppbygging har skapt en kitschy, glorete og uekte kopi av muren - komplett med fastfood-kjeder, gondolheiser og rutsjebaner.
Lykkelig støl
Det finnes flere steder rundt Beijing der muren ligger fullstendig øde og overlatt til seg selv - steder der de eneste menneskene du treffer på er lokale gjetere.
Men det mest praktiske er å finne et sted midt i mellom: Et sted der muren er lett å komme til, mulig å gå langt på og ikke overutviklet av ivrige myndigheter.
En dagstur fra Jinshanling til Simatai er muren slik den bør oppleves. De 12 kilometerne går unna på rundt fire timer, og tar deg til 30 tårn i ulike grader av forfall. Dette er en tur som gjør deg sliten i legger og lår. Men opplevelsen og inntrykkene sitter i kroppen mye, mye lenger enn stølheten.
Fru Li har fått sine penger. Hun har takket pent og vendt tilbake. Men jeg går ikke lenge alene. Noen tilbakelagte tårn senere dukker nye vannselgere opp.
- Nei, vi følger ikke etter deg, påstår en av de tre kvinnene. - Vi er på vei hjem.
På vei hjem, du liksom. Damene stopper når jeg stopper, går i samme tempo som meg og minner meg stadig om at de har med seg leskedrikker dersom jeg er tørst. Men etter et par tårn gir de opp og forsvinner innover i fjellet når jeg tar en rastepause for å nyte utsikten.
Og hvilken utsikt. Her er vi langt nok unna hovedstaden til at forurensingen ikke lenger ligger som et lokk over tilværelsen. Her er luften frisk og utsikten klar. Åsene bølger seg mykt gjennom landskapet. Det urbane Kina er ingensteds å se.
En av årsakene til at Den kinesiske mur er et så imponerende syn, er at den er bygget på toppen av åskammen - på det høyeste punktet landskapet har å tilby. Derfor er den så synlig i terrenget. Riktignok ikke synlig fra verdensrommet, slik man trodde i gamle dager, men synlig nok til at man kan se hvordan den strekker seg innover mot blånene i begge retninger.
Muren her mellom Jinshanling og Simatai markerer grensen mellom Beijing- og Hebei-provinsene. Den ble bygget for å holde barbarene fra nord unna det kinesiske riket. To ganger mislyktes den lange forsvarsmuren - først i 1271 da mongolene invaderte Kina, og senere i 1644 da manchuene gjorde det samme.
I dag ligger muren godt inne på kinesisk territorium, overlatt til seg selv. Med unntak av turistene og damene fra landsbyene utenfor.
Og en tannløs mann med kommuniststjerne på lua, som jeg treffer noen tårn før jeg er i mål i Simatai. Han stopper opp og smiler til meg.
- Jeg er fra Mongolia, sier han og poserer for kameraet mitt.
For 200 år siden hadde han blitt skutt for å ha kommet med den opplysningen. Muren ble tross alt bygget for å holde folk som ham ute av Kina. Men ikke nå lenger.
- Mongoooolia, gjentar mannen og trekker på den andre o-en. Før han legger til:
- Cola? 10 yuan!
Denne saken ble første gang publisert 30/10 2007, og sist oppdatert 30/04 2017.