Morgenstund har gull i munn!
Jeg liker morgener. Tidlige morgener. Jeg mener ikke de morgenene som starter etter at man våkner – selv om klokken er 10 eller 11¿ men de tidlige morgenene.
De man enten opplever når man har hatt en skikkelig god natts søvn og man våkner "altfor" tidlig, eller de man selv griper tak i ved å stille vekkerklokken selv om man har fri.
Nå har endelig de virkelig gode morgenene kommet til hovedstaden. De deilige, fuktige sommermorgenene, hvor man kan gå ut på terrassen tidlig og kjenne den fuktige, men varme luften. Den som lover deg en svært varm dag. Når man kan sitte med sovesveis og en espresso i bare morgenkåpen og nyte den stille starten på dagen. Nei, ikke stille¿ jo, stille inne i hodet¿ en myk start på dagen, det å bare sitte og oppleve, kjenne, og høre lyder, se travle mennesker. Se og høre en by som våkner. Bare være til og vite at ingen skal mase på deg eller stresse.
For mange år siden bodde jeg i en stor by i Frankrike. Vi bodde hos en Madam som ikke sørget særlig godt for oss. Dermed måtte vi selv kjøpe frokost hver dag. Som kjent er en overnattet fransk baguette svært lite medgjørlig og smakfull morgenen derpå. Så vi måtte handle hver morgen. Jeg tilbød meg alltid. Jeg elsket å tusle av gårde til bakeren og markedet. Det var en stor opplevelse å få passere caféer hvor de spylte fortauene og satte ut stoler. Og markedet! Fabelaktig! Å se dem selge ferske grønnsaker og fisk og kjøtt før klokken er 08 på morgenen, det er et skuespill, en dans og jeg ble ofte bare stående å se. Senere på dagen kommer turistene og oppvisningen taper seg i mine øyne. Så jeg sørget for frokost, ferskt brød fra bakeren og ost. Og kanskje litt salat fra grønnsaksmarkedet. Og alt dette som en praktfull start på dagen.
Den følelsen er en følelse jeg har tatt med meg senere. Også i Oslo kan jeg tidlig en sommermorgen få denne følelsen tilbake. Folk som haster av sted til sine viktige eller mindre viktige jobber. Travelt skal vi ha det alle mann. Det å da sette seg på en kaffesjappe å bare se¿ det er vakkert, det er nydelig og jeg nyter det hver gang jeg har muligheten. Det er en herlig start på dagen. Og har man ikke våknet før, så gjør man det da.
Denne følelsen fikk jeg i morges. Med sovesveis i bare morgenkåpen og med morgenavisen under armen, en espresso og honningskorper trasket jeg ut på terrassen. Jeg så den herlige luften, litt klar, det er faktisk snart høst, litt fuktig, det blir en varm dag. Og så litt travelhet. Bare litt. Jeg bor midt i byen, men likevel skjermet. Det betyr at det skjer lite. Jeg kan ikke sitte og betrakte storbylivet fra min terrasse. Men jeg kan nyte luften. Jeg hører lyder fra byen og jeg kan veldig godt sitte helt stille og bare være til. Før min elskede våkner, før dagen krever sitt.
Mange mennesker er opptatt av om de rundt seg er A- eller B-mennesker. Jeg er A-menneske. Har alltid vært. Har alltid vært glad i å våken for meg selv, samle meg og nye å være til, sånn helt for meg selv, før alle andre. De som hater å stå opp og ikke våkner sånn ordentlig før klokken er lunsjtid, de kan ikke forstå meg. Men jeg kan heller ikke forstå dem. Det som skjer tidlig på morgenen, er noe ethvert menneske skulle unne seg. Om ikke hver dag, så i hvert fall noen ganger i livet. Det skjer en masse der ute. Det er opplevelser de fratar seg selv. En stille stund og en betraktning av en kaféeier som spyle fortauene. Det er den eneste muligheten hele dagen, hvor man har tid til å samle seg, virkelig våkne, åpne alle sansene, virkelig bli klar til den hektiske dagen som venter. Nettopp når man har en hektisk hverdag så man ikke har tid til slike stunder, det er da man skal unne seg dem. For å orke resten av dagen.
Hva man gjør om vinteren? Stille stund? Tenner et lys til morgenkaffen. Men det er heldigvis lenge til enda. Sier Petra, som samler sammen avis og kaffekopp og rydder det inn på kjøkkenet før hun går i dusjen og starter en ny dag.
Nå har endelig de virkelig gode morgenene kommet til hovedstaden. De deilige, fuktige sommermorgenene, hvor man kan gå ut på terrassen tidlig og kjenne den fuktige, men varme luften. Den som lover deg en svært varm dag. Når man kan sitte med sovesveis og en espresso i bare morgenkåpen og nyte den stille starten på dagen. Nei, ikke stille¿ jo, stille inne i hodet¿ en myk start på dagen, det å bare sitte og oppleve, kjenne, og høre lyder, se travle mennesker. Se og høre en by som våkner. Bare være til og vite at ingen skal mase på deg eller stresse.
For mange år siden bodde jeg i en stor by i Frankrike. Vi bodde hos en Madam som ikke sørget særlig godt for oss. Dermed måtte vi selv kjøpe frokost hver dag. Som kjent er en overnattet fransk baguette svært lite medgjørlig og smakfull morgenen derpå. Så vi måtte handle hver morgen. Jeg tilbød meg alltid. Jeg elsket å tusle av gårde til bakeren og markedet. Det var en stor opplevelse å få passere caféer hvor de spylte fortauene og satte ut stoler. Og markedet! Fabelaktig! Å se dem selge ferske grønnsaker og fisk og kjøtt før klokken er 08 på morgenen, det er et skuespill, en dans og jeg ble ofte bare stående å se. Senere på dagen kommer turistene og oppvisningen taper seg i mine øyne. Så jeg sørget for frokost, ferskt brød fra bakeren og ost. Og kanskje litt salat fra grønnsaksmarkedet. Og alt dette som en praktfull start på dagen.
Den følelsen er en følelse jeg har tatt med meg senere. Også i Oslo kan jeg tidlig en sommermorgen få denne følelsen tilbake. Folk som haster av sted til sine viktige eller mindre viktige jobber. Travelt skal vi ha det alle mann. Det å da sette seg på en kaffesjappe å bare se¿ det er vakkert, det er nydelig og jeg nyter det hver gang jeg har muligheten. Det er en herlig start på dagen. Og har man ikke våknet før, så gjør man det da.
Denne følelsen fikk jeg i morges. Med sovesveis i bare morgenkåpen og med morgenavisen under armen, en espresso og honningskorper trasket jeg ut på terrassen. Jeg så den herlige luften, litt klar, det er faktisk snart høst, litt fuktig, det blir en varm dag. Og så litt travelhet. Bare litt. Jeg bor midt i byen, men likevel skjermet. Det betyr at det skjer lite. Jeg kan ikke sitte og betrakte storbylivet fra min terrasse. Men jeg kan nyte luften. Jeg hører lyder fra byen og jeg kan veldig godt sitte helt stille og bare være til. Før min elskede våkner, før dagen krever sitt.
Mange mennesker er opptatt av om de rundt seg er A- eller B-mennesker. Jeg er A-menneske. Har alltid vært. Har alltid vært glad i å våken for meg selv, samle meg og nye å være til, sånn helt for meg selv, før alle andre. De som hater å stå opp og ikke våkner sånn ordentlig før klokken er lunsjtid, de kan ikke forstå meg. Men jeg kan heller ikke forstå dem. Det som skjer tidlig på morgenen, er noe ethvert menneske skulle unne seg. Om ikke hver dag, så i hvert fall noen ganger i livet. Det skjer en masse der ute. Det er opplevelser de fratar seg selv. En stille stund og en betraktning av en kaféeier som spyle fortauene. Det er den eneste muligheten hele dagen, hvor man har tid til å samle seg, virkelig våkne, åpne alle sansene, virkelig bli klar til den hektiske dagen som venter. Nettopp når man har en hektisk hverdag så man ikke har tid til slike stunder, det er da man skal unne seg dem. For å orke resten av dagen.
Hva man gjør om vinteren? Stille stund? Tenner et lys til morgenkaffen. Men det er heldigvis lenge til enda. Sier Petra, som samler sammen avis og kaffekopp og rydder det inn på kjøkkenet før hun går i dusjen og starter en ny dag.
Denne saken ble første gang publisert 10/08 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.