Minneboken min; veien til livsvisdom
Før vi vrikket oss inn i 80-tallet som ungdommer med høyt hår og brede skulderputer, levde vi gjennom en barndom. Jeg hadde en fin barndom. Og noe av den har jeg i en minnebok.
Forleden fant jeg igjen minneboken min. Den ene av dem, jeg hadde sikkert mange flere. Det var en rørende opplevelse.
"Minne til Petra.
Når du var LITA Da var Du vel søt med lyse rød kjole OG BUKSA vaR bløt.
Hilsen Anne."
Det var et minne skrevet til meg av en som ikke helt hadde kontroll på store og små bokstaver inne enda. Jeg husker ikke en gang hvem Anne var, men hun har brukt masse flotte tusjfarger og limt inn et glansbilde til meg. Det var koselig gjort av henne.
"5 + 5 er 10 vi er alle 9" skrev Kristine, hun var 9 år. Hun har hatt rosa som yndlingsfarge og tegnet noe voldsomt med den fargen, og noen til.
Og sånn fortsetter boken. Med knotete skrift, masse farger, skjeve linjer og hårreisende rettskriving. Det er så rart. Vi hadde minnebøker i mange år. Og visste allerede da at de kom til å bli tatt vare på. Et år eller to etter, så skjønte vi kanskje at det ikke kom til å skje likevel, og minnebøker da¿ ærlig talt, vi skulle da være venner for livet! Ikke skulle vi sitte om noen år å være flaue fordi vi ikke kunne skrive rent.
Det var en evig jakt etter kule folk som kunne skrive i boken. Det var noen som var mer stas at skrev i den enn andre. De som kunne tegne, det var flotte saker. De som skrev veldig pent også, og skrev noe som ingen andre pleide å skrive, de var ettertraktede minnebokskribenter. Jeg har to signaturer av noen som var 11 år. Det er et varp, vet du, å få noen som var eldre enn deg til å skrive.
Mona skrev til meg:
"Minne til Petra:
Jeg skriver et minne
Med en pinne
Så blir det en flekk
Som aldri går vekk."
Det er helt riktig Mona, den flekken er ikke gått vekk. Og det er jeg glad for. Deg husker jeg godt, vi hang sammen i mange år. Hvor er du nå egentlig? Jeg har hørt at du bor i Nord-Norge og har giftet deg og fått barn. Datteren din skal vel snart skrive skjeve vers i noen andres minnebok. Hvis de driver med sånt nå da.
Enkelte lærere var også ettertraktede i minneboken. Jeg synes det var litt teit jeg, når de skrev sånne litt kjedelige rim og undertegnet med "musikkfrøken" og sånn. Men vet du, det er jeg glad for at de gjorde. Hvordan skulle jeg ellers huske at Ingeborg var musikkfrøken i tredje klasse?
Også prøvde de etter beste evne da, å sende med noen ord på veien mot ungdom og voksen:
"Det er en lykke i livet
som ingen kan vende til lede,
det at du gleder en annen,
det er den eneste glede".
Voksent og kjedelig og veldig morsomt å lese 25 år etter.
Lillebroren min på halvannet har fått, eller tatt, tre sider i den boken. Jeg kan aldri tenke meg at det har skjedd uten hyl og skrik fra min side. Det var klare regler for behandling av et slikt viktig dokument. I permen står det svært klart og tydelig:
"Vær så snil å ikke håppe over sider ellernoe". Seriøst.
Jeg kan sitte lenge og egentlig dra dere langt utpå en minnetripp dere ikke har noe forhold til. Annet enn at jeg vet at mange har slike bøker liggende. Ta dem frem, les dem, la deg sveve tilbake til en annen tid. La minnene strømme på og det er lov å være vemodig og le av seg selv, og de andre.
Jeg har bare ett minne til jeg har lyst til å referere. Det gjorde noe med meg. Det er fra besteforeldrene mine.
Mormor har skrevet:
"Prøv å være slik mot andre som du vil at de skal være mot deg!
Det er vanskelig, en prøv likevel".
Hvilken kjærlighet, hvilken toleranse! Da jeg var 9 eller 10 så var det et minne i boken min uten fargeglade blomster, morsomt rim og flott tegning. Nå, 25 år etter, er det noe av det jeg har igjen etter dem; en livsvisdom som overgår alt annet jeg har levd etter og som er inkluderende og kjærlig. Og det sto da også kjærlig hilsen under¿
Ja, mormor, jeg skal prøve å være mot andre som jeg vil de skal være mot meg. Det er vanskelig, men jeg skal prøve. For det har du lært Petraen din!
"Minne til Petra.
Når du var LITA Da var Du vel søt med lyse rød kjole OG BUKSA vaR bløt.
Hilsen Anne."
Det var et minne skrevet til meg av en som ikke helt hadde kontroll på store og små bokstaver inne enda. Jeg husker ikke en gang hvem Anne var, men hun har brukt masse flotte tusjfarger og limt inn et glansbilde til meg. Det var koselig gjort av henne.
"5 + 5 er 10 vi er alle 9" skrev Kristine, hun var 9 år. Hun har hatt rosa som yndlingsfarge og tegnet noe voldsomt med den fargen, og noen til.
Og sånn fortsetter boken. Med knotete skrift, masse farger, skjeve linjer og hårreisende rettskriving. Det er så rart. Vi hadde minnebøker i mange år. Og visste allerede da at de kom til å bli tatt vare på. Et år eller to etter, så skjønte vi kanskje at det ikke kom til å skje likevel, og minnebøker da¿ ærlig talt, vi skulle da være venner for livet! Ikke skulle vi sitte om noen år å være flaue fordi vi ikke kunne skrive rent.
Det var en evig jakt etter kule folk som kunne skrive i boken. Det var noen som var mer stas at skrev i den enn andre. De som kunne tegne, det var flotte saker. De som skrev veldig pent også, og skrev noe som ingen andre pleide å skrive, de var ettertraktede minnebokskribenter. Jeg har to signaturer av noen som var 11 år. Det er et varp, vet du, å få noen som var eldre enn deg til å skrive.
Mona skrev til meg:
"Minne til Petra:
Jeg skriver et minne
Med en pinne
Så blir det en flekk
Som aldri går vekk."
Det er helt riktig Mona, den flekken er ikke gått vekk. Og det er jeg glad for. Deg husker jeg godt, vi hang sammen i mange år. Hvor er du nå egentlig? Jeg har hørt at du bor i Nord-Norge og har giftet deg og fått barn. Datteren din skal vel snart skrive skjeve vers i noen andres minnebok. Hvis de driver med sånt nå da.
Enkelte lærere var også ettertraktede i minneboken. Jeg synes det var litt teit jeg, når de skrev sånne litt kjedelige rim og undertegnet med "musikkfrøken" og sånn. Men vet du, det er jeg glad for at de gjorde. Hvordan skulle jeg ellers huske at Ingeborg var musikkfrøken i tredje klasse?
Også prøvde de etter beste evne da, å sende med noen ord på veien mot ungdom og voksen:
"Det er en lykke i livet
som ingen kan vende til lede,
det at du gleder en annen,
det er den eneste glede".
Voksent og kjedelig og veldig morsomt å lese 25 år etter.
Lillebroren min på halvannet har fått, eller tatt, tre sider i den boken. Jeg kan aldri tenke meg at det har skjedd uten hyl og skrik fra min side. Det var klare regler for behandling av et slikt viktig dokument. I permen står det svært klart og tydelig:
"Vær så snil å ikke håppe over sider ellernoe". Seriøst.
Jeg kan sitte lenge og egentlig dra dere langt utpå en minnetripp dere ikke har noe forhold til. Annet enn at jeg vet at mange har slike bøker liggende. Ta dem frem, les dem, la deg sveve tilbake til en annen tid. La minnene strømme på og det er lov å være vemodig og le av seg selv, og de andre.
Jeg har bare ett minne til jeg har lyst til å referere. Det gjorde noe med meg. Det er fra besteforeldrene mine.
Mormor har skrevet:
"Prøv å være slik mot andre som du vil at de skal være mot deg!
Det er vanskelig, en prøv likevel".
Hvilken kjærlighet, hvilken toleranse! Da jeg var 9 eller 10 så var det et minne i boken min uten fargeglade blomster, morsomt rim og flott tegning. Nå, 25 år etter, er det noe av det jeg har igjen etter dem; en livsvisdom som overgår alt annet jeg har levd etter og som er inkluderende og kjærlig. Og det sto da også kjærlig hilsen under¿
Ja, mormor, jeg skal prøve å være mot andre som jeg vil de skal være mot meg. Det er vanskelig, men jeg skal prøve. For det har du lært Petraen din!
Denne saken ble første gang publisert 28/03 2005, og sist oppdatert 30/04 2017.