Mennesker som ikke kan sykemelde seg.
I Norge har vi rett til å være hjemme og likevel få lønn når vi er syke. Vi har egenmelding for neseforkjølelsen og omgangssyken.
For mer langvarige lidelse som årets influensa eller et brukket ben, så har vi rett til å få en sykemelding fra legen.
Dette uten å tape økonomisk på det. Ja, selv Kongen kan sykemelde seg. Men dette kan ikke gjelde alle. Det er enkelte nøkkelpersoner vi ikke kan være foruten. Jeg slår herved et slag for unntakene, slett ikke alle kan sykemelde seg. Eller dra på ferie, for den saks skyld.
Jeg innrømmer det, jeg er avhengig av en dyktig frisør for å se akkurat så ung, fresh og sprek ut som jeg føler meg, og egentlig er. Jeg har et nært forhold til frisøren min og han er helt på nett hva gjelder å følge med på hva som skjer i livet mitt. Han kjenner meg og vet akkurat hva han skal si og gjøre for å få meg til å ikke bare se bra ut, men å føle meg bra. Når han da har lurt meg ut på galeien med en frekk frisyre som krever hyppig vedlikehold, er det helt uakseptabelt av ham å være sykemeldt i ukevis.
Munnen min er svært personlig. Og privat. Jeg er avhengig av at jeg faktisk liker den personen som skal gi meg den årlige pekefinger med tanke på tanntrådbruk og andre kjedelige ting. Dette tannlegemennesket skal helt oppi ansiktet på meg, eller nedi, faktisk, og man er sjelden så sårbar som når man ligger rett ut med et annet menneske oppi munnen. Når man da endelig har funnet det mennesket man kan akseptere innenfor egen sone, må dette mennesket finne seg i at svangerskapspermisjon, sykdom og andre ting som gjør at vikar må kalles inn, er avlyst!
Det samme gjelder i og for seg leger. Ikke legen du skal ta blodtrykket hos, men gynekologen. Det sier seg egentlig selv. Gjør det ikke det da?
Jeg er i desperat nød om dagen, etter å få tak i min lege. Hun er på vei ut i permisjon (uhørt!) og jeg får helt hjerteklapp ved tanken på at jeg ikke får pratet med henne før hun stikker.
Man kan ofte tenke at det jammen meg nok av byråkrater i dette landet. Men jeg er likevel ganske avhengig av å tak i på et offentlig kontor som kjenner min sak. Den personen må være der hele tiden. I hvert fall når jeg skal ha tak i ham eller henne. Særlig i en adopsjonsprosess er det svært lite toleranse å spore hvis sykdom eller ferie gjør at vi må vente ytterligere to uker for å nå neste trinn i prosessen.
Øyne er også personlig og intimt. Når noen er 2 cm fra øynene dine og strekker frem en stor lanke for å vrenge øyenlokkene dine, ja, da skal du også føle deg komfortabel med det mennesket. Min optiker har jeg brukt i mange år. Han hadde vikar en gang. Det var mislykket. Han var sikkert hyggelig og alt det der, men jeg var slett ikke forberedt og jeg var nok en ordentlig vrang kunde.
Kanskje han hadde foretrukket at jeg hadde vært syk den dagen?
Jeg synes også det er noe ordentlig dritt om det er en kollega som er syk. I hvert fall hvis det påvirker min arbeidsdag - noe det selvsagt alltid gjør. Kanskje jeg er gammel og sur, men slike forandringer i en planlagt arbeidsdag liker jeg svært dårlig.
Og mens jeg er i jobbsammenheng, lønningsansvarlig kan selvsagt heller ikke være borte på lønningsdagen.
Her vil jeg likevel skyte inn at noen har godt av å være borte en stund. Det bryter ut det rene helvete når de er borte, og de som alle tror går rundt og bare sliter parketten, de har svært godt av å bli anerkjent for det de gjør. Som ingen merker før de er borte og ikke gjør det. Omtrent som en husmor, kanskje?
Og når du kommer hjem fra jobb, sliten, slapp og egentlig ganske giddelaus¿ men du burde egentlig trene. Så klarer du virkelig å ta deg sammen og kommer deg av gårde til en time du liker spesielt godt og yndlingsinstruktøren er ikke der! Syk eller ferie eller hva som helst, ikke interessant. Det er bare helt uinteressant med andre enn akkurat den timen du ville gå på! Instruktøren kan være god nok, det bare fylte ikke forventningene.
Og sleper man seg av gårde på trening (nei, ikke alle spretter til trening som en gummiball hver dag) vil man ha forventningene sine oppfylt.
Saken er at vi omgir oss med mennesker i hverdagen vår. De oppfyller alle en funksjon hos oss, i livet vårt. Og vi venner oss til dem. Mennesker er nok mer glad i faste rutiner enn mange vil innrømme. Jeg innrømmer det. Alle de jeg har nevnt er mennesker jeg ikke vil være foruten. De skal være der for meg og jeg betaler dem godt for det.
Hvem kan ikke du klare deg uten?
<hr>Kommenter eller diskuter saken HER .
Dette uten å tape økonomisk på det. Ja, selv Kongen kan sykemelde seg. Men dette kan ikke gjelde alle. Det er enkelte nøkkelpersoner vi ikke kan være foruten. Jeg slår herved et slag for unntakene, slett ikke alle kan sykemelde seg. Eller dra på ferie, for den saks skyld.
Jeg innrømmer det, jeg er avhengig av en dyktig frisør for å se akkurat så ung, fresh og sprek ut som jeg føler meg, og egentlig er. Jeg har et nært forhold til frisøren min og han er helt på nett hva gjelder å følge med på hva som skjer i livet mitt. Han kjenner meg og vet akkurat hva han skal si og gjøre for å få meg til å ikke bare se bra ut, men å føle meg bra. Når han da har lurt meg ut på galeien med en frekk frisyre som krever hyppig vedlikehold, er det helt uakseptabelt av ham å være sykemeldt i ukevis.
Munnen min er svært personlig. Og privat. Jeg er avhengig av at jeg faktisk liker den personen som skal gi meg den årlige pekefinger med tanke på tanntrådbruk og andre kjedelige ting. Dette tannlegemennesket skal helt oppi ansiktet på meg, eller nedi, faktisk, og man er sjelden så sårbar som når man ligger rett ut med et annet menneske oppi munnen. Når man da endelig har funnet det mennesket man kan akseptere innenfor egen sone, må dette mennesket finne seg i at svangerskapspermisjon, sykdom og andre ting som gjør at vikar må kalles inn, er avlyst!
Det samme gjelder i og for seg leger. Ikke legen du skal ta blodtrykket hos, men gynekologen. Det sier seg egentlig selv. Gjør det ikke det da?
Jeg er i desperat nød om dagen, etter å få tak i min lege. Hun er på vei ut i permisjon (uhørt!) og jeg får helt hjerteklapp ved tanken på at jeg ikke får pratet med henne før hun stikker.
Man kan ofte tenke at det jammen meg nok av byråkrater i dette landet. Men jeg er likevel ganske avhengig av å tak i på et offentlig kontor som kjenner min sak. Den personen må være der hele tiden. I hvert fall når jeg skal ha tak i ham eller henne. Særlig i en adopsjonsprosess er det svært lite toleranse å spore hvis sykdom eller ferie gjør at vi må vente ytterligere to uker for å nå neste trinn i prosessen.
Øyne er også personlig og intimt. Når noen er 2 cm fra øynene dine og strekker frem en stor lanke for å vrenge øyenlokkene dine, ja, da skal du også føle deg komfortabel med det mennesket. Min optiker har jeg brukt i mange år. Han hadde vikar en gang. Det var mislykket. Han var sikkert hyggelig og alt det der, men jeg var slett ikke forberedt og jeg var nok en ordentlig vrang kunde.
Kanskje han hadde foretrukket at jeg hadde vært syk den dagen?
Jeg synes også det er noe ordentlig dritt om det er en kollega som er syk. I hvert fall hvis det påvirker min arbeidsdag - noe det selvsagt alltid gjør. Kanskje jeg er gammel og sur, men slike forandringer i en planlagt arbeidsdag liker jeg svært dårlig.
Og mens jeg er i jobbsammenheng, lønningsansvarlig kan selvsagt heller ikke være borte på lønningsdagen.
Her vil jeg likevel skyte inn at noen har godt av å være borte en stund. Det bryter ut det rene helvete når de er borte, og de som alle tror går rundt og bare sliter parketten, de har svært godt av å bli anerkjent for det de gjør. Som ingen merker før de er borte og ikke gjør det. Omtrent som en husmor, kanskje?
Og når du kommer hjem fra jobb, sliten, slapp og egentlig ganske giddelaus¿ men du burde egentlig trene. Så klarer du virkelig å ta deg sammen og kommer deg av gårde til en time du liker spesielt godt og yndlingsinstruktøren er ikke der! Syk eller ferie eller hva som helst, ikke interessant. Det er bare helt uinteressant med andre enn akkurat den timen du ville gå på! Instruktøren kan være god nok, det bare fylte ikke forventningene.
Og sleper man seg av gårde på trening (nei, ikke alle spretter til trening som en gummiball hver dag) vil man ha forventningene sine oppfylt.
Saken er at vi omgir oss med mennesker i hverdagen vår. De oppfyller alle en funksjon hos oss, i livet vårt. Og vi venner oss til dem. Mennesker er nok mer glad i faste rutiner enn mange vil innrømme. Jeg innrømmer det. Alle de jeg har nevnt er mennesker jeg ikke vil være foruten. De skal være der for meg og jeg betaler dem godt for det.
Hvem kan ikke du klare deg uten?
<hr>Kommenter eller diskuter saken HER .
Denne saken ble første gang publisert 17/04 2005, og sist oppdatert 30/04 2017.