Lykkelig tyskerbarn

«Mor døde uten å fortelle meg hvem min tyske far var»

Jorunn lette lenge etter faren sin.

LYKKELIG BARNDOM: Jorunn Ågot fikk en lykkelig oppvekst som tyskerbarn. - Jeg forstår jo hvor heldig jeg har vært, sier hun.

LYKKELIG BARNDOM: Jorunn Ågot fikk en lykkelig oppvekst som tyskerbarn. - Jeg forstår jo hvor heldig jeg har vært, sier hun. Foto: FOTO: Privat

Publisert Oppdatert

– Jeg har forsøkt så mye, har søkt og lett i håp om å finne ut hvem min far var. Uten hell. Selv da jeg fant min biologiske mor og fikk kontakt med henne, ville hun aldri si hvem han var. Kanskje hun ikke visste det selv.

Jorunn Ågot Bergseth (70) smiler litt og legger til:

– Jeg forstår jo hvor heldig jeg har vært, tross alt.

Hun har alltid visst om bakgrunnen sin: At hun har tysk far som var soldat i Norge under krigen, at hun ble adoptert bort før hun var ett år gammel, og at hun vokste opp som eneste barn hos verdens snilleste adoptivforeldre.

– Mine foreldre var gamle da de fikk meg. Men de elsket meg over alt på jord og ga meg en god og trygg oppvekst.

På bordet foran Jorunn Ågot står fatet med vafler nærmest gjemt innimellom alle papirene og bildene. Kaffekannen er plassert oppå avisutklipp og brev. Kaken hun har bakt, står i fare for å falle ned fra det overfylte bordet.

Fant to søsken

Underveis i sin søken etter biologiske foreldre, fant hun en søster og en bror som også ble adoptert bort etter krigen.

De to sto oppført med hver sin far, begge navngitte tyske soldater.

Men fødselspapirene til Jorunn Ågot var sporløst borte. Det står at hun er født på et sted som heter Malvik, men ingenting dokumenterer dette.

Alle går ut fra at hun og broren som ble født ett år før henne, i 1944, har samme far. Søsteren ble født i 1942.

– Jeg var lenge bitter på min biologiske mor. Ikke for at hun ga meg bort etter krigen, men fordi hun aldri ville vedkjenne seg meg da jeg endelig møtte henne, og heller aldri ville gi meg navnet på mannen som var min biologiske far. Jeg ble så glad da jeg fant henne. Jeg trodde jo at hun skulle bry seg litt, og at vi kunne få et brukbart forhold til hverandre.

Aldri mobbet

Men det er ikke bitterheten som gjør at Jorunn Ågot sier ja til å fortelle sin historie. Tvert imot.

HJERTEVENNER: Jorunn Ågot har vært gift med sin Inge i 50 år nå.

HJERTEVENNER: Jorunn Ågot har vært gift med sin Inge i 50 år nå. Foto: FOTO: Gunn Gravdal Elton

Bitre følelser skal ikke få prege hennes liv. I stedet gjør det godt å stå frem som et lykkelig tyskerbarn. For det var jo det hun var.

– Jeg har aldri blitt mobbet. Det vil si, jeg ble kanskje mobbet litt fordi jeg var adoptert, men da svarte jeg alltid at min mor var like mye min mor som mobbernes mor var for dem, sier hun.

- Jeg syntes det var litt stas at mine foreldre faktisk hadde valgt akkurat meg blant mange andre barn på barnehjemmet i Ålesund, og siden jeg var så positiv, tok mobbingen fort slutt. Jeg kan med hånden på hjertet ikke huske en eneste gang at noen kalte meg for tyskerbarn, sier Jorunn Ågot.

Adoptivforeldrene visste ikke

Ut fra papirer og brev er det tydelig at Amunda og Jonas Røren i starten ikke visste at jenta de ønsket seg, hadde en tysk soldat som far. De fikk senere brev fra barnehjemmet med tilbud om å levere barnet tilbake om de ønsket dette:

«Jeg må fortelle dere en hemmelighet. Dere må ikke si det til noen. Dere kan angre, men om dere vil ha henne, skal dere få henne,» het det i brevet.

Men det var aldri aktuelt å angre. Jorunn Ågot var datteren de skulle ha.

– Min far har fortalt at han ikke var i tvil. Han løftet opp flere barn, men da han tok meg i armene sine, så jeg på ham, tok tak i jakkeslaget hans og pludret. Dette tok han og min mor som et tegn fra Gud på at jeg skulle bli deres barn. Jeg har bare gode minner fra barndommen, derfor er det så trist å tenke på alle tyskerbarna som opplevde etterkrigstiden som en vond tid.

Ekteparet Røren var passert 50 da de fikk syv måneder gamle Jorunn hjem til seg. Datteren ønsket seg aldri noen andre foreldre, men tilfeldigheter gjorde at hun senere i livet skulle søke etter sitt biologiske opphav.

Rike på kjærlighet

Jorunn Ågot har to navn. Jorunn, som ble gitt henne av hennes biologiske mor da hun ble født, og Ågot, som adoptivforeldrene ga henne.

Da hun var liten, kjøpte sistnevnte eiendommen hun fremdeles bor på; en praktfull odde med utsikt inn mot Ulsteinvik.

Her bor hun sammen med ektemannen Inge. To av barna har dessuten bygget hus på den store eiendommen.

– Vi var aldri rike på gods og gull, men vi var rike på kjærlighet.

ADOPTERT: Tyskerbarnet Jorunn Ågot ble adoptert bort da hun var lite barn. Hun kom til snille adoptivforeldre i Ulsteinvik. Hun bor fremdeles på det naturskjønne stedet der hun vokste opp.

ADOPTERT: Tyskerbarnet Jorunn Ågot ble adoptert bort da hun var lite barn. Hun kom til snille adoptivforeldre i Ulsteinvik. Hun bor fremdeles på det naturskjønne stedet der hun vokste opp. Foto: FOTO: Gunn Gravdal Elton

Behov for visshet

Da Jorunn Ågot begynte på handelsskolen i Molde i 1963, ble hun venninne med ei jente som hadde jobbet ved Fylkesmannens kontor. Det var der dokumentasjonen på adopsjonene i fylket befant seg. Da begynte tankene å spinne.

ADOPTIVFORELDRENE: – Mine adoptivforeldre var de beste foreldre jeg kunne hatt, sier Jorunn Ågot, som fikk en lykkelig barndom.

ADOPTIVFORELDRENE: – Mine adoptivforeldre var de beste foreldre jeg kunne hatt, sier Jorunn Ågot, som fikk en lykkelig barndom. Foto: FOTO: Privat

– Først var det nok ren nysgjerrighet. Men etter hvert ble det et stadig større behov å finne ut hvem jeg var, hvor jeg kom fra.

Mange sterke følelser raste gjennom hodet til Jorunn Ågot da hun fikk vite at moren hadde levd hele sitt liv bare noen mil unna – i Kristiansund.

Her hadde hun giftet seg på nytt like etter krigen, og fått flere barn sammen med sin norske mann.

Plutselig hadde Jorunn Ågot enda flere halvsøsken.

Det første møtet

– Inge og jeg lå med båt på kaien der hvor en av mine halvsøstre bor, da jeg møtte min biologiske mor for første gang i 1991. Min halvsøster og hennes mann gikk om bord i båten til oss. Min mor visste ikke at jeg var der, og trodde hun skulle hilse på noen venner av datteren, forteller Jorunn Ågot, og minnes det første møtet slik:

- Da hun kom om bord, ble hun helt stille. Det var et sterkt øyeblikk. Jeg så at hun forsto hvem jeg var, for vi er unektelig svært like. Men jeg ble så utrolig skuffet. Hun viste absolutt ingen interesse for meg. Hun ville ikke håndhilse eller snakke med meg. Hun bare gikk.

To uker senere ringte hun, men ikke for å be om forsoning – derimot for å kjefte og si at hun ikke ville ha noe med datteren sin å gjøre.

– Du kan ikke gå rundt og være bitter. Det var jo sikkert et sjokk også for min biologiske mamma, sier Jorunn Ågot.

Hun skrev brev til moren og sa at hun skulle holde seg unna, men spurte samtidig pent om hun ikke bare kunne gi henne navnet på han som var faren hennes.

- Jeg skrev: «Kan du ikke forstå hvor mye det betyr for meg å vite hvem som er min far, og hvor jeg er født?» Men hun nektet.

Tilgir moren

I dag har Jorunn Ågot lagt det bak seg. I stedet gleder hun seg over barna, barnebarna og oldebarna.

Ektemannen Inge er fremdeles gentleman og hennes gode støtte i livet. De møttes tilfeldig da han tilbød seg å bære koffertene hennes en gang på 60-tallet. Nå har de vært gift i 50 år. Og minnene fra barndom, ungdom og voksenlivet er gode.

– Mine foreldre holdt kontakten med hun som hadde mest med meg å gjøre på barnehjemmet. Jeg fikk både konfirmasjonsgave og bryllupsgave fra henne. Det er to verdifulle minner, sier Jorunn Ågot og plukker frem en sølvskje og et nydelig smykke.

Sølvskjeen skal gå i arv til et av oldebarna.

Smykket bærer hun fremdeles.

– I fjor døde min biologiske mamma, 94 år gammel, og tok alle sine hemmeligheter med seg i graven. Jeg har valgt å tilgi henne. Hun ga meg livet, og livet har gitt meg så mye godt.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning