TegneHanne boka

TegneHanne har hatt flere følelser de siste ukene enn hele puberteten til sammen

Det inkluderer den gangen hun bokset til korpsdirigenten da han kom inn mens hun skiftet.

TEGNEHANNEBOKA: I denne stripen som TegneHanne har laget spesielt til Kvinneguiden beskriver hun angst og gleder ved å gi ut sin første bok.
TEGNEHANNEBOKA: I denne stripen som TegneHanne har laget spesielt til Kvinneguiden beskriver hun angst og gleder ved å gi ut sin første bok. Foto: ILLUSTRASJON: Hanne Sigbjørnsen
Sist oppdatert

 Hanne Sigbjørnsen (25)

  • Kommer fra Kverneland i Rogaland, bor i Oslo.
  • Samboer med Jostein, jobber som sykepleier og tegneserieskaper.
  • Serien hennes TegneHanne går fast i Aftenposten og bladet LUNCH.
  • Hanne er ute med sin første bok: TegneHanne-boken.

KOMMENTAR:

- Jeg vil fortelle litt om hva det egentlig vil si å gi ut bok, og den emosjonelle berg- og dalbanen som følger med det.

Jeg tror jeg har hatt flere følelser de siste ukene enn jeg hadde hele pubertetsperioden til sammen, og det inkluderer en episode hvor jeg bokset den 50 år gamle korpsdirigenten min i haken, da han kom inn mens jeg skiftet.

Bare for å sette ting i perspektiv.

Alt begynte med stor entusiasme, og en trang til å fortelle alle at jeg nå skulle bli serieskaper på ordentlig.

Dette ble også møtt med stor entusiasme fra andre.

Foto: ILLUSTRASJON: Hanne Sigbjørnsen

Jeg la ikke merke til når det skjedde, men forventningene mine vokste etter hvert proporsjonalt med entusiasmen.

En direkte konsekvens av dette var den, i retrospekt, ganske overdrevne økonomiske investeringen jeg la i signeringspenner.

Jeg sa også nei til alle avtaler og oppdrag rundt lanseringen, slik at jeg skulle ha tid til å svare på alle telefonene og mailene som åpenbart ville renne inn.

Alt bygget seg gradvis opp til denne ene dagen hvor pressemeldingen skulle sendes ut, og boken ville bli en del av virkeligheten.

Nå skulle livet skje.

Den eneste som ringte den dagen var moren min.

Jeg anså ikke slaget som tapt riktig enda for det. I dag var jo dagen jeg skulle se min egen bok stå i bokhandelen, en opplevelse jeg antok kunne sidestilles med det å se sitt eget barn for første gang.

Det var ikke før jeg kom til den tredje bokhandleren som verken hadde hørt om eller tatt inn Tegnehanne at jeg ga opp og gikk hjem.

De neste dagene ble ikke bedre.

Entusiasmen som tidligere hadde forfulgt meg som en hjemløs valp var nå byttet ut med det ansiktsutrykket folk får når sosiale normer tvinger dem til å si noe de egentlig ikke mener.

Plutselig var ikke alle opptatt av meg og mitt lenger.

Jeg ble overrasket selv, da jeg oppdaget hvor høye forventninger jeg faktisk hadde til alt dette.

Min generelle leveregel er tross alt at om du forventer det verste, så blir du aldri skuffet.

Det er en grunn til at jeg våkner opp hver dag og tenker at «i DAG kommer noen i familien min til å dø», for om det verste som kan skje ikke skjedde likevel så kan du jo strengt tatt ikke si at det har vært en dårlig dag.

Jeg er nå i ferd med å justere bokforventningene ned på rett plan.

I dag googlet jeg tross alt «what if no one comes to my book signing» og «how to get a bad review and not want to die», så det er vel et steg i riktig retning.

Og sånn egentlig, min jobb er jo allerede gjort.

Jeg har laget en bok. Alt annet får bare ordne seg selv.

Vil du lese flere saker om bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook

(For ordens skyld: TegneHanne boka gis ut av Egmont Publishing som også eier Kvinneguiden, red.anm)

Denne saken ble første gang publisert 20/09 2015, og sist oppdatert 28/06 2017.

Les også