Spiseforstyrrelser før og nå

«Du har vel ikke fått sånn anoreksia?»

- Spiseforstyrrelser har blitt en del av kvinners kollektive historie.

NORMALT: - Det som ble ansett å være et normalt kosthold på nittitallet ville fått flesteparten av dagens unge kvinner til å steile i dag, skriver Helena.
NORMALT: - Det som ble ansett å være et normalt kosthold på nittitallet ville fått flesteparten av dagens unge kvinner til å steile i dag, skriver Helena. Foto: FOTO: Bjørn Inge Karlsen
Sist oppdatert

Helena Brodtkorb (30)

  • Journalist og forfatter av boka Mammasjokket.
  • Fast spaltist i Kvinneguiden og D2.
  • Stolt nevrotiker med en forkjærlighet for intimtyranni.

KOMMENTAR:

«Du har vel ikke fått sånn anoreksia?» spurte bestemor og så mistenksomt bort på meg etter at jeg hadde sagt nei takk til enda en grovbrødskive med gräddost. Jeg var 12 år og hadde absolutt ikke anoreksi, selv om jeg selvfølgelig visste hva det det var.

Det vil si, jeg trodde jeg visste hva det var. Og nå var jeg blitt akutt redd for at jeg hadde «fått det,» jeg også.

Anoreksia nevrosa, denne morbide sykdommen de snakket ustoppelig om på Dagsrevyen og i avisen. Bestemor som ellers holdt all kommunikasjon på et passe distansert nivå, hadde funnet det helt nødvendig å konfrontere meg. For vi stod angivelig ovenfor en epidemi. Vanlige jenter over det ganske land ble trollbundet av denne mystiske sykdommen som manifesterte seg gjennom et forvrengt speilbilde.

Ofrene trodde de var feite, noe som opprørte dem så kraftig at de sultet seg til døde. Det hjalp ikke å se seg i speilet, for man fortsatte bare å se en feit person helt til man ikke lenger kunne se.

Kollektiv historie

Spiseforstyrrelser, anoreksi spesielt, har blitt en del av kvinners kollektive historie. Noen av oss har hatt det, noen sliter fortsatt, de fleste kjenner noen som har slitt.

Den offentlige samtalen om spiseforstyrrelser er heldigvis ikke like naiv som den var på nittitallet, man vet for eksempel at de fleste blir friske, man vet også hvor sammensatte grunnene til sykdommen er og at det ikke primært handler om vekt.

At forfattere som blant annet Linnea Myhre og Ingeborg Senneset forteller om personlige erfaringer med spiseforstyrrelser er av uvurderlig verdi for oss alle, fordi det er så viktig at vi forstår hva dette handler om.

Samtidig er det som om spiseforstyrrelser har blitt mindre tydelige nå enn de var før. I dag hører vi mer om deprimerte jenter som lider under et massivt press om å være sunne og perfekte, enn om spiseforstyrrede.

Spiseforstyrrelsen er liksom blitt mer kamuflert, kanskje fordi den gjemmer seg under en kollektiv aksept for at et kontrollert matinntak og et altoppslukende fokus på kosthold og trening er «helt normalt.»

Det som ble ansett å være et normalt kosthold på nittitallet ville fått flesteparten av dagens unge kvinner til å steile i dag.

Uten retning

Selv fikk jeg aldri spiseforstyrrelser. Det nærmeste jeg kom var den gangen jeg lå i en rosa joggedress på en dobbeltseng i Amsterdam og grein fordi jeg hadde brukt det siste halvåret der borte på å stappe i meg bakevarer.

Jeg hadde ikke noen retning i livet, verken jobb eller studier. Jeg var 19 år og hadde flyttet for å være sammen med en åtte år eldre kjæreste med en Dj-karriere. Det var en verden fullstendig dominert av menn, der damer danset sexy rundt påler i tacky nattklubber.

Nå veide jeg ti kilo mer enn før, og følte meg stor og vulgær. «Tror du jeg kunne blitt modell om jeg var tynnere?» spurte jeg ham. Det slo meg av en eller annen grunn som en åpenbar mulighet. «Jeg vet ikke,» var svaret jeg fikk.

Å stikke fingeren i halsen fungerte uansett ikke, spiseforstyrrelsen beit ikke på meg.

Overvåket av venner

Det paradoksale var at jeg bare noen år tidligere hadde hatt en bestevenninne som plutselig skiftet fullstendig personlighet fordi hun fikk en spiseforstyrrelse. Jeg vet ikke om noen bedre måte å forklare det på.

Plutselig kunne vi ikke dele måltid lenger, bake kake, kjøpe godteri, kort sagt alt livet som ung tenåring hadde gått ut på. Jeg hadde ingen aksept for det, jeg ble rasende og frustrert, følte meg sviktet og nektet å la det skje. Det ble tusen tårevåte samtaler på do. Utrolig nok gikk det over.

Heldigvis for oss skjedde dette på et tidspunkt hvor spiseforstyrrelser var såpass tydelige at de ble tvunget fram i lyset. Vårt normale kosthold bestod av Grandiosa og industrielle mengder Tricolor-is. Ingen av oss trente, så hvorfor en av oss plutselig tilbragte hver ettermiddag på en tredemølle og raste ned i vekt, fremstod fullstendig absurd.

Og selv om jeg og de andre i gjengen sikkert sa og gjorde mye galt i denne situasjonen fordi vi ikke hadde den ringeste anelse om hvordan vi skulle hanskes med noe så avansert, fikk vi hektet oss på henne så godt vi kunne. Og vi slapp henne aldri av syne.

Jeg blir rørt av de mange nære samtalene vi hadde på den tiden, så unge som vi var. Samtaler som tok direkte tak i vanskelige ting som selvtillit, psyke, og problemer med foreldre. Vi passet på hverandre.

Vi har snakket mye om det i ettertid, hvor bra det var at det skjedde så tidlig, i en fase hvor man faktisk var overvåket av venner.

Normal sult

Det gikk bra. Spiseforstyrrelsen tålte ikke de sterke vennskapene. Likevel ler hun og sier: «Du kjenner meg, jeg føler meg fort innestengt i eget fett om jeg ikke trener.»

Men altså, 99 prosent av alle damer kjenner seg fort innestengt i eget fett! Helt normalt.

Å akseptere kroppen som den er, når man følger sine egne naturlige signaler for sult og metthet, er nesten blitt til en uvanlig kuriositet. En annen venninne fortalte meg nettopp at hun synes det var så slitsomt med alle avslutningsfestene før sommeren, fordi det var så mye kake, og hun følte at hun ”måtte” spise det. Det gikk helt i surr. Hun visste ikke om hun spiste det fordi hun ville ha det, eller fordi hun følte seg presset.

Det høres ut som en helt merkelig ting kanskje, men sånn er det for alle de som har et overdrevent teoretisk forhold til mat.

Jo mer teori kostholdet ditt består av, jo mindre tillit har du til dine egne, naturlige signaler. Og til slutt sitter du kanskje der og spiser en kake du ikke vil ha, og vips sitter du fast i et mønster av skyld og skam.

Fjernere som voksen

Det finnes nok av damer som nesten aldri skeier ut, eller som har et forvridd forhold til hva det vil si å spise normalt, og det er selvsagt urovekkende, men samtidig er vi ikke nok sammen lenger til at man kan vite helt sikkert om det er et problem. Og jeg tar meg ofte i å tenke at sjansen er større for at de er sunne og jeg er usunn.

Det er sånn det er å bli voksen. Man blir fjernere fra hverandre, blander oss ikke i saker og ting vi ikke vet nok om, og sitter heller og baksnakker den ene venninnen fordi det er så ufattelig «døvt» med folk som virker ufrie og anstrengte.

Jeg kom til å tenke på hvor annerledes dette har blitt her om dagen, fordi en ny bekjent fortalte at hun selv hadde slitt med spiseforstyrrelser i begynnelsen av tjueårene, og at det var vennene hennes som fikk henne ut av det. Hun sa hun hadde prøvd å skjule det så lenge hun kunne, fordi hun visste at så fort de skjønte hva som foregikk, var det over. Sånn var vennene hennes.

Har du hørt noe så fint? Bare vennskap mellom unge jenter kan være så sterke! Å huske på det gir en følelse av håp for den yngre generasjonen.

Jentevenner kan være intense, kravstore og alltid med et snev av misunnelse ovenfor hverandre, men kanskje det er slikt vi blir robuste mennesker av.

Noen som stiller krav til at du skal være der, med hele deg og alle dine kalorier, fordi du er sårt trengt akkurat som du er. 

Denne saken ble første gang publisert 01/03 2017, og sist oppdatert 28/04 2017.

Les også