sorg uten medisiner

«I sekundet mamma døde, skjønte jeg hvor vondt dette kom til å bli»

Ann Cathrin var bare 15 år da hun opplevde smertefull sorg.

SORG UTEN MEDISINER: - Takk og lov for at ingen medisinerte min personlige reaksjon på mammas død, skriver Ann Cathrin.

SORG UTEN MEDISINER: - Takk og lov for at ingen medisinerte min personlige reaksjon på mammas død, skriver Ann Cathrin.

Publisert

KOMMENTAR:

I sekundet mamma døde, skjønte jeg hvor vondt dette kom til å bli. Jeg fikk ikke puste, blodet forsvant fra hodet og ned til bena, knærne svikta og jeg falt ned på stuegulvet. Det var aldri tvil, aldri fornektelse eller undertrykkelse - det var smerte i sin reneste form, og den kom fra innsiden. Følelsen var ny, intens og altoppslukende.

Når jeg tenker tilbake, kan jeg begynne å gråte. Ikke fordi jeg ikke har akseptert et liv uten mamma, men fordi sorgen var så dyp at jeg ikke forstår hvordan jeg holdt ut - og fordi jeg er livredd for å gå gjennom det igjen.

Fire minutter med minner

Jeg setter på Moonlight Sonata av Beethoven hver dag for å minnes mamma i fire minutter, før jeg går tilbake til det jeg holder på med. Det har jeg gjort i 14 år.

Ann Cathrin Andersen

29 år.

Sosiolog og (nesten) psykolog.

Bor i Oslo.

Jobber som frilans skribent/journalist.

Skriver bok; roman om livets elendighet.

Driver blogg om psykologi; www.anncathrina.com.

Hva er sorg? Sorg er de psykologiske reaksjonene som følger av et tap, kombinert med sosiale, kulturelle, fysiske og åndelige aspekter. Vanlige sorgreaksjoner er savn, lengsel, tristhet, fysisk utmattelse, engstelse for at andre skal dø, konsentrasjons- og hukommelsesproblemer.

Det er 100 år siden Sigmund Freud skrev om sorg og melankoli - det markerte starten for en akademisk interesse for sorg.

I årene siden har vi fått en rekke definisjoner, forklaringer og nye forståelser for hva sorg er og potensielle konsekvenser.

Ulike typer sorg

Fra et psykologisk ståsted har forskningen som mål å finne ut hvordan vi kan unngå at vanlig sorg utvikler seg til komplisert sorg, og hvordan hjelpe dersom sorgen låser seg og går ut over daglig funksjon.

Det er ulike former for sorg. For den som mister en nær person plutselig, kan sorgen oppleves annerledes enn for den som mister en nær person etter langvarig sykdom. Har den som dør vært utsatt for mye lidelse, er det normalt å føle lettelse.

En sorg kombinert med traume er heller ikke unormalt, for eksempel om noen tar livet sitt. Sorg kan også oppleves forskjellig for etterlatte i samme familie.

De fleste voksne har erfaring med vanlig sorg, og alle får det om de lever lenger nok. Dersom et dødsfall av en av de nærmeste skjer plutselig og i en alder der det ikke er forventet, har man som oftest ikke erfart sorg, og sorgen kan være uhåndterbar og lede til helseproblemer. Å miste et barn, eller miste en forelder tidlig, kan være svært psykisk tungt.

Det store smellet

Mamma døde plutselig. Jeg var 15 år, søstrene mine var 14 og 5. Besteforeldrene mine var omkring 60 år. Ingen av oss var forberedt. Og vi har alle taklet det forskjellig. Og fordi vi håndterte dette ulikt og på forskjellige tidspunkt, gikk vi ikke gjennom det sammen. Bare samtidig.

Mamma hadde vært narkoman i mange år, og jeg sørget ofte - hver gang hun hadde en sprekk, hver gang hun ikke kom hjem igjen. Jeg savnet henne masse, den typen angstfylt savn barn helst ikke bør oppleve.

Jeg ble vant til at mitt følelsesmessige utgangspunkt var urolige følelser, men jeg trodde alltid det skulle bli bedre. Og det ble det, i perioder.

Så kom det store smellet i hjertet, onsdagen i januar i 2003. Året som kom, sank jeg lenger og lenger ned i jorden, savnet ble bare dypere. Mange kjenner seg nok igjen i ensomheten og følelsen av å miste litt av seg selv, som om noe døde med den som ble borte, uten at man vet helt hva det er. Og at dette er noe ingen andre kan forstå.

Selve sorgen var løsningen

For meg kom det jeg mistet aldri tilbake - det er et sted jeg ikke klarer å beskrive, sammen med mamma. Selv om jeg har hatt 14 år på å få det tilbake igjen, får jeg det ikke til.

Men i løpet av disse årene har jeg funnet ut at det er ok, og der ligger forskjellen for meg. Jeg har akseptert at litt av meg ble borte, og at jeg klarer meg uten.

En vitenskapelig, psykologisk tilnærming til sorg er ikke alltid tilfredsstillende - fordi følelsene våre er så personlige, og så er de våre - ingen andre sine. Jeg syns synd på psykologen jeg ble sendt til den gangen. Etter 30 minutter inn i første og siste time reiste jeg meg og sa rolig «Du kommer aldri til å forstå det. Jeg driter i om du også har mistet noen. Det betyr ingenting for meg.», og så gikk jeg.

Jeg skulle oppleve flere dødsfall i tiden som kom, og gjenforening med min far som jeg ikke kjente. Jeg har vært gjennom en berg- og dalbane av de store følelsene, av den typen du ikke kan kamuflere, gjemme eller overse hvis du ikke medisinerer deg.

Og jeg er så glad jeg ikke medisinerte disse følelsene bort. Selv om jeg forstår godt hvorfor noen gjør det.

Naturlig smerte

Sorg kan nå bli innført som en egen diagnose i psykiatrien. Jeg er redd dette er et skritt i retning av å sykeliggjøre en naturlig del av menneskelivet.

Uansett hvor smertefullt det er, så er sorg en naturlig reaksjon på tap. Sorg er komplisert, vanskelig, og intensivt - og det er ikke alltid vi takler det så bra, og det er helt ok. Sorg kan i noen tilfeller arte seg som en tung, forbigående, depresjon. Vi må bare vite at den går over.

Dersom sorgen blir til en vedvarende klinisk depresjon, er det klart den skal behandles. Dersom du har utviklet posttraumatisk stress eller angst, skal du få hjelp. Men sorgen i seg selv må få lov til å føles - og leves gjennom. Sorg gjør vondt – men sorg er ikke farlig.

Vi må ikke finne på å fortelle noen som sørger at det de føler ikke er normalt ved å kalle det en sykdom. Ved å sykeliggjøre naturlig sorg, tror jeg sorgen vil vedvare, bli dyrket og til syvende og sist bli sett på som unormalt.

Jeg er så takknemlig for at jeg fikk mulighet og aksept til å kjenne på, og behandle denne sorgen på min måte. Takk og lov for at ingen medisinerte min personlige reaksjon på mammas død. Det jeg trengte var støtte, omsorg og tid.

Husker hendene hennes

Den dag i dag tar jeg meg selv i å tenke på hendene hennes, hvordan de nye linjene på fingrene så ut og hvordan det føltes når hun klødde meg på ryggen når jeg ikke fikk sove. Jeg tenker på måtene hun pleide å sitte i sofaen og rynken i pannen.

Jeg husker det ned til siste detalj, og kan når som helst føle det jeg følte når hun levde, bare bak et slør av utvasket sorg. For det er det det er nå - en sorg som er bak meg, som jeg levde gjennom og i, men som ligger over minnene.

Jeg er ikke lei meg lenger, men jeg savner mamma. «Alt kommer til å gå bra» sa jeg til meg selv hver dag.

Jeg sier det enda. Og det går bra.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning