Snakke om seksuelle overgrep

«Jeg følte enorm skam, og fortalte meg selv at alt var min skyld og at jeg ikke fortjente bedre»

Vi må tørre å snakke om seksuelle overgrep mot barn.

TABU: - Hvis flere barn vet hva seksuelle overgrep er, så vil det være større risiko for overgriperen, og færre kommer til å ta sjansen.

TABU: - Hvis flere barn vet hva seksuelle overgrep er, så vil det være større risiko for overgriperen, og færre kommer til å ta sjansen. Foto: FOTO: Privat

Publisert Oppdatert

Silje Gudahl

  • 24 år
  • Bor i Oslo
  • Har verdens beste samboer
  • Har jobbet som personlig trener i 2,5 år, men begynner øyeblikkelig som daglig leder i et helt nytt fransk bakeri på Ensjø, Boulangerie M. Og ser ironien i karriereskiftet.
  • Glad i å trene, både styrketrening på treningssenteret, løpetur ute, og dansing. Men også veldig glad i å være hjemme og bake, hekle eller se på netflix. Og å være sammen med samboeren og familien.

KOMMENTAR:

Det er veldig få som vet at jeg ble utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Er det bare min egen skyld at jeg ikke fortalte det til noen, eller må samfunnet ta en del av ansvaret?  Jeg var bare et lite barn som ble manipulert. Han fikk meg til å tro at det som foregikk var helt normalt, at alle gjorde det, men samtidig fikk jeg beskjed om ikke å fortelle det til noen.

Det var ingen grunn for meg å tro at det ikke var normalt, for det var jo ingen som snakket om at det var galt.

De siste årene har flere og flere tatt opp kampen mot seksuelle overgrep. Modige mennesker som forteller sine verste opplevelser for å hjelpe andre som har opplevd det samme. Jeg har veldig stor respekt til disse menneskene.

Jeg er overbevist om at denne oppmerksomheten rundt seksuelle overgrep i media vil gjøre at flere føler at de ikke er alene, og at det er mange som kjemper den samme kampen. Det er faktisk så mange som 20 prosent av alle jenter og 10 prosent av alle gutter som har blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn, og ifølge Redd Barnas kunnskapsundersøkelse fra 2015 kjenner halvparten av alle voksne i Norge en eller flere som har blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn.

Når det er så mange som har blir utsatt for seksuelle overgrep, og så mange som kjenner noen som har blitt det - hvordan kan man da føle seg alene?  

Trodde det var normalt

Jeg vet hvordan det er å leve med seksuelle overgrep, og hvordan det er å kjempe seg videre. Store deler av barndommen var jeg redd. Jeg var overbevist om at det som skjedde var normalt, men jeg hatet det. Da jeg endelig kom meg vekk fra overgriperen, så trodde jeg at det endelig var over.

Men så enkelt var det ikke. Tiden etterpå var tøff. Jeg begynte å forstå at det som skjedde ikke var normalt.

Jeg følte enorm skam, og fortalte meg selv at alt var min skyld og at jeg ikke fortjente bedre. Jeg følte meg alene. Jeg holdt det for meg selv helt til jeg var 18 år. Da fortalte jeg det til søsteren min. Hun ønsket å anmelde det, og prøvde å overbevise meg i flere år. Men jeg var redd for at andre skulle mene at det samme som jeg selv gjorde; at det var min egen feil. Så jeg prøvde hele tiden å fortrenge det jeg hadde opplevd, og ønsket bare å komme videre.

Godt å fortelle

Men som 22-åring gikk jeg og søsteren min til politiet for å anmelde. Og når vi kom hjem igjen, så fortalte jeg det endelig til moren min. Og etter at jeg hadde snakket med henne, så klarte jeg ikke lenger å forstå hvorfor jeg ikke hadde sagt det før.

Jeg burde aldri holdt den hemmeligheten for meg selv. Jeg hadde ingenting å skamme meg for. Det var ikke jeg som hadde gjort noe galt.

Men jeg visste ikke.

Det er nå to år siden jeg anmeldte ham for seksuelle overgrep. I dag fikk jeg en telefon fra advokaten om at saken er henlagt på grunn av bevisets stilling. Kunne saken fått en annen slutt hvis jeg hadde snakket om overgrepene tidligere?

Holder på hemmeligheten

De fleste anmeldelser av seksuelle overgrep blir henlagt. Den ene grunnen er selvfølgelig høye krav til bevis, som er bra, for man ønsker ikke å straffe noen som er uskyldig. Men mye av problemet er at det er så mange som venter flere år med å fortelle om overgrepene. I gjennomsnitt holder et barn som blir utsatt for overgrep på hemmeligheten i 17 år, og 1 av 4 forteller aldri om overgrep de har blitt utsatt for, til noen.

Hvorfor er det så mange som venter så lenge med å fortelle om overgrepene, og til og med aldri forteller?

Overgriperen har ofte et forhold til barnet; det kan være foreldre, søsken, besteforeldre, lærere, trenere og naboer. Overgriperen bruker gjerne dette forholdet til å skape tillitt for å få overgrepet til å framstå som en omsorgshandling eller kjærlighet. Noen ganger bruker også overgriperen trusler som at den utsatte kan havne i fengsel, bli tatt av barnevernet, eller vil miste de man er glad i.

Det er ofte først når barnet blir eldre at det forstår at hendelsene som skjedde egentlig var overgrep. Og disse hendelsene som skjer tidlig i barnets liv danner grunnlaget for hvordan barnet oppfatter seg selv, og mange sitter igjen med følelse av skam, skyld og frykt for å ikke blir trodd.  

Så hva kan vi gjøre for å hjelpe de som er utsatt for overgrep? Og hva kan vi gjøre for at flere overgripere skal bli straffedømt?

Inn i læreplanen

Jeg mener at løsningen er satsing på forebygging. Det burde vært obligatorisk i læreplanen å snakke om seksuelle overgrep. Personer med god kunnskap om temaet kan lære barna at seksuelle overgrep er galt, og at man alltid kan snakke med en voksen.

Det er også selvfølgelig viktig at både foreldrene og lærerne får den kunnskapen de trenger for at barna skal føle det trygt å fortelle om overgrepene. Barna må forstå at det er overgriperen som gjør noe galt, ikke barnet.

Det er de voksne som har ansvaret. Det er vanskelig for et barn å sette ord på det som har skjedd, så de voksne må tørre å spørre.

Hvis flere barn vet hva seksuelle overgrep er, så vil det være større risiko for overgriperen, og færre kommer til å ta sjansen.

Hvis man skal ha en sjanse i kampen mot seksuelle overgrep, så må flere overgripere bli dømt. Hvis vi klarer å få flere til å anmelde tidlig, så blir det lettere å samle nok bevis for å få overgriperen dømt.

Man vil også kunne hjelpe ofrene i et tidligere stadium, og gi dem den hjelpen de trenger. Kanskje flere vil komme seg videre, og få det livet de ønsker seg. Kanskje flere klarer å studere og jobbe og bidra i samfunnet.

Kanskje flere kan bruke de vonde opplevelsene til noe positivt.

Vil du lese flere slike saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning