Slutte å farge håret

«Grått hår er jo hverken særlig pent, sexy, eller ungdommelig»

...på en kvinne. På George Clooney derimot...

GRÅTT HÅR: Grå  hår på menn er sexy og sofistikert. Men en kvinne oppfattes som gammel, avdanket og lite attraktiv, mener Vibeke.

GRÅTT HÅR: Grå hår på menn er sexy og sofistikert. Men en kvinne oppfattes som gammel, avdanket og lite attraktiv, mener Vibeke. Foto: FOTO: Privat

Publisert Oppdatert

Vibeke Dahn

  • 36 år
  • Bor i Malvik utenfor Trondheim med mann og to barn
  • Jobber som Visual Merchandiser
  • Liker turer i skog og mark, rødvin, og søvn
  • Skriver på hobbybasis,  blant annet på vikkeblogg.blogg.no (en Ikkeblogg)

KOMMENTAR:

Jeg har sluttet å farge håret mitt. Selv om, eller kanskje nettopp fordi, jeg har begynt å få grå hår.

Fordi jeg var lei av å bruke så mye tid og energi på å forsøke å skjule hvem jeg egentlig er. Men dette valget har vist seg å kreve mer jobb enn jeg trodde.

Hårfjerning

Som kvinne har jeg alltid vært nødt til å forholde meg til hår. Ikke bare på hodet, men over hele kroppen. Mange har en mening når det gjelder kvinner og håret deres, hvor det nå enn måtte befinne seg.

Det er til stadighet snakk om hår som skal friseres, pleies, farges og fjernes. Bryn som skal plukkes og formes. Vipper som skal farges. Hår som skal spares, stusses og kures. Ansiktshår skal holdes i sjakk.

Fra den dagen det begynner å stikke opp små hår rundt på kroppen, blir vi introdusert for et helt arsenal av hårfjerningsprodukter: Kremer, skum, voks, spateler og barberhøvler, kjemikalier av beste og verste sort.

Vi klager over dårlige hårdager, og skuler misunnelig mot vår nestes vakre hårpryd. Mye av selvtilliten er ofte knyttet til hår.

Brunette

I tillegg til alt dette, har jeg i det siste også måttet forholde meg til de grå hårene som har åpenbart seg på hodet.

Jeg har farget håret siden jeg var 12 år. Det har vært, svart, rødt, oransje, mørkebrunt, gyllent, deler av det har til og med vært lilla. Og det har vært en stadig kamp mot etterveksten.

Etter hvert valgte jeg å farge det i en farge som så mer naturlig ut, fordi det krevde mindre vedlikehold. Jeg måtte innse at min drøm om rødt hår var kun en drøm, og jeg var klar til å fortsette livet mitt som brunette.

Visdomshår

Etter hvert gikk det lenger og lenger tid mellom hver gang jeg farget håret. Jeg studerte de små, grå som kom til syne med nysgjerrighet, og begynte å kalle dem «visdomshårene» mine. Et tegn på at jeg hadde blitt eldre, og forhåpentligvis klokere.

Jeg kunne faktisk kjenne litt stolthet over dem.

Likevel følte en del av meg at jeg burde skjule dem, at jeg burde skjemmes over dem. Grått hår er jo som kjent hverken særlig pent, sexy, eller ungdommelig. Og som kvinne har man jo en plikt til å være alt dette så lenge som mulig. Eller?

Sofistikert mann

Det slår meg som litt pussig at når en mann viser antydning til grå hår, høster han gjerne beundring. Litt salt og pepper i skjegget for eksempel, og han regnes for å være både attraktiv og sofistikert. Sølvrever, blir de så vakkert kalt.

Og man kan ikke snakke om gråhårede menn uten å henvise til George Clooney, ifølge mange Sexymannen selv. Han har i mange suksessrike år flottet seg med sin grå manke. Til tross for det grå håret (eller kanskje på grunn av) fremstår han som smart, kjekk og sjarmerende.

Hva hadde skjedd om en jevnaldrende kvinnelig skuespiller hadde sluttet å farge håret? Hun hadde mest sannsynlig blitt stemplet som gammel, avdanket og lite attraktiv.

Hun hadde sluttet å få jobbtilbud, eller blitt dømt til å spille bestemor resten av livet. Vi ville i hvert fall ikke fått se henne forføre unge menn som var halvparten så gammel som henne, slik hennes eldre, mannlige kollegaer gjør med den største selvfølgelighet.

Sliten og frustrert

Jeg er ikke bedre enn at jeg også reagerer når jeg ser kvinner uten sminke eller grå hår på film. Det skjer så sjelden at det nesten blir en kuriositet.

I en TV-serie jeg fulgte var det en voksen kvinne som gikk gjennom en tøff skilsmisse. Hun hadde faktisk sunket så lavt at hun hadde glemt å farge etterveksten, og vi kunne tydelig se de grå hårene i midtskillen og ved tinningene. Dette illustrerte på en veldig tydelig måte at hun var sliten, frustrert og ikke hadde kontroll. Noe var definitivt galt. Hun hadde tidligere blitt fremstilt som en sterk, elegant og sexy kvinne. Nå, med sine grå hår, hadde hun blitt redusert til en usikker og såret voksen dame.

Jeg nistirret på de grå hårene, og tok meg i å lure på når hun skulle farge håret. Jeg funderte også på om hun hadde latt sitt naturlige hår gro, eller om TV-folkene hadde farget det for anledningen.

Jeg brukte i det hele tatt ganske mye tankevirksomhet på dette. Muligens et tegn på hvor unaturlig og sjelden det er å se?

Mer selvtillit med alderen

Det handler så klart om press og forventninger. Unge kvinner snakker mye om hvordan de føler at de må være slanke og vakre. Når alderen stiger, hever man seg over mye av dette, blir mer sikker på seg selv og fokuserer ikke like mye på det overfladiske.

Likevel brukes vanvittig mye energi og penger på å bekjempe rynker, flesk og ikke minst grå hår.

I det ene øyeblikket sier vi: Stakkars dagens jenter, som utsettes for dette ekstreme skjønnhetshysteriet. I neste øyeblikk står vi på badet og prøver å slette ut rynkene med overpriset mirakelkrem, eller ber frisøren legge inn lyse striper for å best mulig kamuflere de irriterende grå hårene. Helt til det ikke lenger er virkningsfullt nok, og man like godt bleker hele manken.

Hårsjokk

Jeg har altså bestemt meg for at jeg ikke vil vente til jeg er 55 år med å se hvilken hårfarge jeg egentlig har. Det er så utrolig slitsomt å gå rundt å føle at man må skjule noe.

På den andre siden kan det være slitsomt å måtte forklare hvorfor man har valgt å vise sitt naturlige selv.

Alle har vel sett hvordan folk reagerer hvis et kjent, kvinnelig fjes plutselig viser seg offentlig med hår under armene. Ka-ta-strofe!! Hår-sjokk!! Er dette lov?? Og så må hun selvfølgelig forklare seg. Ligger det en spesiell agenda bak? Hva vil hun si med dette stuntet?

Jeg vet ikke jeg, men kanskje vil hun si at hun har et godt, naturlig forhold til sin egen kropp, og ønsker å bestemme selv hvordan den skal se ut?

Et valg å forsvare

Jeg tar meg selv i hele tiden å føle at jeg må fortelle hvorfor jeg har sluttet å farge håret. Det er nesten så jeg unnskylder meg noen ganger. Sist var da jeg var hos frisøren for å klippe meg. Mot slutten spurte hun om det var lenge siden jeg hadde farget håret?

Jeg svarte at jeg hadde sluttet å farge det, og så fortsatte jeg bare: Jeg velger å ikke skjule alderen min, jeg kaller dem visdomshår, menn behøver ikke å gjemme sine grå hår, men jeg kan jo vurdere å bruke glansvask eller noe hvis jeg skal i selskap, og det kan jo være jeg ønsker noe annet om et par år…

Der satt jeg altså og jobbet hardt for å overbevise henne (og kanskje meg selv?) om at dette var det rette valget for meg.

Jeg vet jo at grunnen til at hun spurte antageligvis var å selge på meg en aldri så liten hårfarging, likevel poppet all denne unødvendige informasjonen opp.

Det ligger så innprentet i meg nemlig, dette at man som kvinne omtrent skal føle skam over å ikke være forfengelig nok. Og det er ikke det at jeg ikke er forfengelig, for det er jeg. Men jeg mener jeg skal kunne velge selv i hvilken grad jeg skal være det.

Jeg må til slutt legge til at hun svarte at hun respekterte mitt valg. Som om det er en handling som fortjener respekt…

Jeg greier ikke helt å bestemme meg for om jeg synes dette er komisk, eller bare trist.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning