«Det var blod i trusa mi, og jeg var dritflau»

KOMMENTAR:

Det hele startet en sommerdag da jeg var tolv år. Det var blod i trusa mi, og jeg var dritflau. Jeg blir fortsatt flau når jeg tenker på det nå, 25 år etter. Et av de mest definerende og viktige øyeblikkene i livet mitt (hvis du ser litt stort på det) får meg stadig til å krympe meg i forlegenhet.

Halvparten av verdens befolkning skal få, har, eller har hatt mensen. Likefullt er dette noe vi helst ikke skal snakke så høyt om. Vi mumler og sniker tamponger ned i lommer og vesker. Kaller det «å få Tante Rød på besøk,» «det månedlige», eller søte ting som «jordbæruka». Om noe, skulle det blitt kalt Helvetesuka. Eller, så kan man bare kalle det ved dets rette navn: Mensen. Funker fint det også.

Behøver det å fremstå så mystisk og hemmelighetsfullt at vi ikke kan snakke om det uten å bruke metaforer, når det i bunn og grunn er det like lite mystisk som å bæsje? Det er mye mer sosialt akseptert å si at du må på do enn å at du trenger å skifte bind. Og det er ingen som rødmer når de handler dopapir.

Bind fra mamma

Vibeke Dahn

36 år

Bor i Malvik utenfor Trondheim med mann og to barn

Jobber som Visual Merchandiser

Liker turer i skog og mark, rødvin, og søvn

Skriver på hobbybasis, blant annet på vikkeblogg.blogg.no (en Ikkeblogg)

Det første ei jente gjør når hun får mensen, er ofte å fortelle det til mamma. Så også jeg. Stotrende og stammende forklarte jeg situasjonen for henne, og så vidt jeg husker tok hun det med fatning. Hun forsynte meg med bind fra sitt eget lager; en fordums variant kalt Saba self-sit. Dette var milevis fra de tynne lefsene av noen bind vi får kjøpt i dag. Jeg kan best sammenligne det med å gå med en sammenrullet ullsokk i trusa.

Med menstruasjonens inntog fulgte det en hel masse nye greier i livet mitt. For eksempel en redsel for å blø gjennom buksa, en unnskyldning for å slippe gymmen, og medlemskap i Libresse-klubben. Å være medlem der innebar at jeg fikk en forsendelse i posten nå og da, som bestod av medlemsblad med mer eller mindre nyttig informasjon, og vareprøver på bind.

En variant av den klubben finnes faktisk fortsatt. På nettsiden deres kan tenåringene blant annet lese dette om mensen: Det er som et husdyr du ikke har valgt selv. Når du likevel har fått det, er det ditt. Og du må ta vare på det i mange år fremover.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Ehm. Hæ?? Mensen er altså noe vi skal stelle med i mange år fremover. Som et uønsket husdyr.

Frihet med tampong

Noe av det første man behøver da, er nødvendig utstyr. I dette tilfellet, bind, tamponger, store truser og sjokolade. Jeg var lenge helt avhengig av bind, og husker hvordan jeg kviet meg lenge for å bruke tampong.

Først var jeg engstelig for at jeg ikke skulle får den inn, deretter ble jeg engstelig for at jeg ikke skulle få den ut. Det var en milepæl da jeg endelig lyktes med prosjektet. For en som var vant til bare å gå med bind, var det å ha mensen med tampong som å oppdage verden på nytt. Friheten! Mulighetene!

Likevel, det var jo ikke akkurat tipp topp stemning når mensen ankom hver måned. En tampong har også sin grense, så angsten for lekkasje var fortsatt der. Og det skulle vise seg at den aldri skulle forsvinne.

Å blø i andre sin seng

Et typisk scenario kan være at man står i en samtale med noen, plutselig blir taus og fryser til. Man unnskylder seg og går kappgang til nærmeste toalett for å vurdere omfanget av ulykken.

De mange nettene, der man ligger og dormer med verdens romsligste nattbind mellom beina… For så å plutselig bråvåkne, snuble ut av senga og løpe inn på badet, samtidig som man intenst krysser fingrene for at lakenet ikke ble skadelidende.

Enda mer festlig er det om du for eksempel er på ferie, og det ikke er din seng du ligger i. Jeg er i alle fall ikke en sånn person som oppsøker folk og sier «Sorry, jeg blødde i senga di, kunne jeg fått et nytt laken?» Dette topper skalaen min hva angår ting som er flaut, kleint og pinlig. Dessverre, kan man kanskje si.