14 år og schizofren

– Min datter er 14 år og schizofren, og boken din hjalp henne!

Forfatter Tonje møtte en fan utenom det vanlige.

SCHIZOFREN: - Jeg er stolt over å ha gitt denne 14-åringen et språk, skriver Tonje.

SCHIZOFREN: - Jeg er stolt over å ha gitt denne 14-åringen et språk, skriver Tonje. Foto: FOTO: Bjørn Inge Karlsen

Publisert Oppdatert

Tonje Tornes (38)

  • Har jobbet som tegneserieredaktør i 10 år og er i dag redaktør for serier som LUNCH og Tegnehanne. Har det dette året ekstra moro på jobb fordi hun også skal være med og utvikle nye produkter. 
  • Skriver fantasybøker for ungdom på kveldstid og prøver ellers å løfte nabolaget sitt på Tøyen i Oslo. Samt være en god mamma for sine to gutter.

KOMMENTAR:

Ved siden av den veldig kule jobben jeg har som tegneserieredaktør, så skriver jeg ungdomsbøker. Jeg har skrevet to til nå og holder på med den tredje, og de er alle en del av Kire-serien. Det er en fantasyserie der jeg tar utgangspunkt i at alle eventyr vi noen gang har hørt er sanne, og det er noen utvalgte tenåringer som kan se og høre vesener som vi andre ikke kan se.

Dette er ungdom som, hvis de hadde eksistert i vår virkelige verden, ikke ville bli definert som populære eller veltilpasset. De har diagnoser som hører til i psykiatrien eller de sliter med andre problemer.

I bøkene mine er de helter på grunn av sine spesielle evner.

Elsker fantasy

Forlaget mitt sendte meg på en forfatterturne i anledning lanseringen av min siste bok. Det var veldig kult. Jeg hang med andre forfattere som også skrev fantasy, jeg snakket for folk som elsker fantasy, og de var overraskende mange.

En av dem jeg turnerte med var så populær at hun fikk gaver av fans overalt hvor hun dukket opp. Og dette synet av henne som stadig ble omsvermet av fans i alle aldre gjorde meg utrolig glad. Mye fordi hun er verdt å elske, men også på grunn av det faktum at de kom fordi de digget fantasy-bøker. Min sjanger! Hvor ofte hadde det skjedd tidligere?

Vi avsluttet turneen i Oslo. Jeg hadde venner og kjente i salen, og jeg gledet meg til nok engang å fortelle om hvorfor jeg skrev fantasy, og si noe passe morsomt og synsende om hvorfor denne sjangeren var så populær akkurat nå.

- Min datter er schizofren

Men det ble ikke slik jeg hadde forestilt meg: Like før jeg skulle på scenen, kom en kvinne bort. Hun var kanskje litt eldre enn meg, og hun sa at hun likte bøkene mine. Jeg ble en smule overrasket, men mest glad.

 – Og ikke minst liker jeg hvordan bøkene dine har hjulpet 14-åringen min.

– Åh, nå ble jeg glad. Så fint å høre at hun ...?

– Ja, det er datteren min ja.

 – ... he, nettopp. At hun liker Kire-serien.

– Ja, hun liker bokserien din. Men dette er litt spesielt, du skjønner, min datter er schizofren.

– Hva sa du, sa du?

– Min datter er schizofren. Akkurat det Lena er diagnostiert som i dine bøker.

 – Åh. wow. Åh? Nå vet jeg ikke hva jeg skal si.  

– Har du erfaring innen området, spurte hun meg.

Jeg ristet betuttet på hodet. Fra scenen kunne jeg gjerne sagt noe om lesningen av Foucalts verk Galskapens historie, eller min kusines erfaringer fra å ha jobbet med schizofrene.

TURNÉ: Tonje ble skjelven i stemmen da hun skulle på scenen etter å ha snakket med mammaen til den schizofrene jenta. Her sammen med forfatterkollegaene Nina Aalstad (til venstre), Tonje, Siri Pettersen og Ørjan Nordhus Karlsson.

TURNÉ: Tonje ble skjelven i stemmen da hun skulle på scenen etter å ha snakket med mammaen til den schizofrene jenta. Her sammen med forfatterkollegaene Nina Aalstad (til venstre), Tonje, Siri Pettersen og Ørjan Nordhus Karlsson. Foto: Foto: Geir Dokken

Leser for å forstå

Jeg har også i ungdommen hatt en venninne med anoreksi, så jeg har vært mye på besøk i institusjoner, men alt dette virker irrelevant og stakkarslig å fortelle til en mamma som har et schizofrent barn.

– Etter at hun leste din bok, så begynte hun å snakke om stemmene sine igjen. Det var helt tydelig lettere for henne enn på lenge. Hun sa at hun kjente seg igjen i din Lena, og det var oppløftende for henne å lese om en verden der slike som henne er helter.

Moren fortsatte med å fortelle at hennes eldste datter på 16 også hadde lest mine bøker, for å bedre forstå lillesøsteren sin.

Deretter begynte den schizofrenes jentas psykolog å lese bøkene mine.

Ja, moren måtte smile da hun fortalte at til og med jentas bestefar hadde lest bøkene mine.

Jeg var målløs.

Det virkelige livet

– Har du eller forlaget ditt noen plan på hvordan dine bøker kan brukes i psykiatrien? lurte hun på.

– Jeg mener helt klart at bøkene dine bør formidles til alle unge med psykiske problemer i Norge. Har det ikke vært en tanke da du skrev bøkene? Lena er jo ikke den eneste med en diagnose.

– Nei, nei.  Eller jo ... kanskje min tanke, men jeg tror de fleste ser på fantasy-sjangeren som underholdningslitteratur. Ikke som noe som sier noe om det virkelige livet. Du vet?

Plassert i bås

Men jeg så inn i øynene hennes at nei, hun visste ikke. Hvordan skal hun vite noe som helst om hvordan forlag og andre forståsegpåere kategoriserer bøker etter sjanger, alder til målgruppen og ofte også kjønnet til dem man ønsker skal kjøpe boken.

Hvordan man som forfatter blir plassert i den ene eller den andre båsen. Og hvordan man blir vant til det. Hvordan det til og med blir forfatteridentiteten din.

«Jeg skriver enkelt, du skriver tungt. Jeg skriver om ting som ikke finnes, du skriver om det virkeligste av alt, nemlig eksistensen. Jeg skal skape leselyst blant ungdom, du skal gi intellektuell nytelse til høyt utdannede folk.»

Listen som definerer forfattere og deres bøker er uendelig. Og jeg har virkelig forholdt meg til den. For om ikke annet, så er den oversiktlig i sin båssetting.

En forfatters drøm

Men det var før jeg møtte denne mammaen som fortalte meg at hennes syke barn, på samme alder som en av mine karakterer, med samme sykdom, ble truffet. Av min bok. Av min tekst. Ikke fordi den var enkel eller underholdende. Men fordi den sa noe om hennes eksistens.

Og denne leseropplevelsen hennes førte til at hele familien, ikke bare leste meg, men at bøkene mine fikk dem til å snakke om hennes sykdom på en ny måte. Forhåpentligvis på en bedre måte.

Hva mer kan en forfatter ønske seg?

Flertallets virkelighet

Jeg måtte gå fra moren midt i samtalen fordi jeg skulle på scenen. Da det var min tur til å fortelle om bøkene mine, klarte jeg ikke å si noe. Ingenting.

De vågale vitsene mine om huldras tiltrekningskraft var ikke lenger gyldige.

Jeg tenkte på at bøkene mine har en mørkere side enn eventyraspektet. At jeg faktisk prøver å problematisere hva som er virkelighet. At jeg ønsker at vi skal tenke over hvordan flertallet har en tendens til å tvinge mindretallet til å godta deres virkelighetsforståelse.

At vi har en tendens til å låse inne, eller støte bort, dem som ikke tenker som oss.

Vil fortelle

Jeg reiste meg skjelvende fra plassen min og begynte å fortelle om samtalen jeg nettopp hadde hatt med denne moren. Jeg merket at jeg var rørt, og at publikum sanset det. Jeg hadde ikke kontroll over stemmen. Måtte ta lange pauser.

Og så slo det meg: Å nei, fikk jeg lov å snakke om dette av henne? Jeg stoppet helt opp. Speidet utover salen og fant blikket hennes.

Hun nikket. Denne historien ville hun at jeg skulle dele. Så da gjør jeg det. Også her!

Så får planen for Kire-seriens plass i psykiatrien komme etterhvert. Det som i hvert fall er sikkert, er at vi aldri helt kan vite hvilke bøker som treffer hvem, og hvorfor akkurat dette møtet forandret noe hos leseren. Jeg tror det er dette som kalles kunstopplevelser. De er ofte vanskelig å forutse for både kunstner og mottaker, men alle vet når noe treffer.

Og jeg er stolt over å ha gitt denne 14-åringen et språk og en ny vilje til å snakke om sin virkelighet.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning