KOMMENTAR:

Jeg hadde min verste periode som tjueåring. Jeg var nylig blitt dumpa av en gutt jeg så for meg skulle bli min. For alltid. Jeg hadde kjempet og lirket og ønsket og drømt, og den natten det endelig ble klart for oss begge at jeg følte så uendelig mye mer enn han, så knuste alt inne i meg.

De fleste jeg kjenner godt har hatt en slik periode i livet. Ofte i ungdommen, ofte da de var gamle nok til å skulle kunne ta kontroll over livet sitt, men likevel uten mulighet til å hanskes med de destruktive følelsene som bygde seg opp i dem.

Jeg husker lite av de ukene etter bruddet. Jeg drakk meg veldig full ofte, danset hele natten hos fremmede folk. Jeg ringte ikke hjem. Jeg møtte ikke til undervisningen på studiet. Jeg kjørte mentalt i hundre kilometer i timen, og tok kun noen korte blunder før jeg var i gang igjen. Ny fest, nye folk, nye muligheter for å glemme. Og lengte.

Folka rundt

I ettertid har jeg fått vite at venner i denne perioden nærmest holdt vakt over meg. Det var ikke tilfeldig at jeg alltid hadde en kompis som fulgte meg hjem, eller venninner som sov over hos meg. De passet på meg. Og for det er jeg evig takknemlig. For jeg var et følelsesmessig hull, og det hadde vært utrolig lett å utnytte meg.

bikinikropp, bikiniangst, Zelda, bikini, sommer

Tonje Tornes (38)

  • Har jobbet som tegneserieredaktør i 10 år og er i dag redaktør for serier som LUNCH og Tegnehanne. Har det dette året ekstra moro på jobb fordi hun også skal være med og utvikle nye produkter. 
  • Skriver fantasybøker for ungdom på kveldstid og prøver ellers å løfte nabolaget sitt på Tøyen i Oslo. Samt være en god mamma for sine to gutter.

Jeg kan forestille meg at hvis godt voksne og fornuftige mennesker hadde sett meg den gangen, så hadde rådene haglet over meg. Jeg hadde fått høre, som så mange andre unge jenter får høre i dag, at jeg måtte ta ansvar for å ikke bli utnyttet. Men det jeg hadde trengt var at godt voksne og fornuftige mennesker så at jeg var langt forbi det punktet der jeg tenkte på konsekvenser. At de innså at slik kan livet av og til være, og da er det ikke fornuften du kan appellere til. Nei, det er folka rundt den destruktive som bør få råd og veiledning.

Unge hjelper

Godt voksne mennesker – som jeg selv er nå – bør huske på at unge mennesker er flinke til å ta vare på hverandre. Den gangen så folkene rundt meg at jeg var på vei mot et stup, og deres kjærlighet og tålmodighet trakk meg bort fra den destruktive stien. Alle kan hjelpe noen. Og min erfaring er at unge mennesker ofte har mer tid og overskudd til å gjøre nettopp det: Hjelpe.

For ikke så lenge siden var jeg utenfor et utested der mange fulle ungdommer var tilstede. Det var oppkast, og offentlig urinering. Det var roping, og folk som yppet seg, som ville slåss. Det var en ensom jente sittende på fortauet i et alt for kort skjørt og med maskaraen rennende nedover kinnene. Det hele så kaotisk ut. Men jeg ble stående. Etter hvert så jeg nyansene som jeg husker igjen fra egen ungdomstid. Jeg så hun som støttet den fulle venninnen sin, og på hjørnet var han som bestilte taxi til jenta med maskara-tårene. Det var dem som prøvde å få de to hissigproppene til å roe seg. Og det var mange unge folk rundt meg som ikke var overstadig beruset, men som hadde det moro og var glade og yre.

Råd mot voldtekt

Så skal vi råde den oppvoksende slekt om noe som helst, så tror jeg vi bør la formaninger om sykkelbukser under klærne ligge, og heller snakke om å bry seg. Vi kan oppfordre dem til å ikke gå fra venner som har blitt for fulle, og at de må passe på dem med knuste hjerter.

Men ønsker vi en ordentlig dialog så bør vi spørre om å få noen råd tilbake. Det er slett ikke sikkert dagens ungdom sier ting vi liker. Kanskje vi får høre noe om forbruket vårt, skilsmissestatistikken og alkoholvanene.

Uansett bør vi som er voksne i dag være voksne nok til å innse at formaninger og råd best tas imot hvis mottaker føler at det er en god porsjon kjærlighet bak ordene. For det er ikke stilig å bli husket på som en moderne tante Sofie som i møte med et voldtektsoverlevende minner stakkaren på hva hun burde ha gjort annerledes før overgrepet inntraff. Jeg personlig vil heller være farmoren til Bamse og si: «Husk å ta vare på hverandre.»

Til slutt vil jeg legge til: Det er ikke den som blir utnyttet som skal ta ansvar. Det er den som utnytter. At offeret var enkelt å utnytte gjør bare ansvaret desto større. Dette bør vi også fortelle de unge. Selv om jeg har en mistanke om at flesteparten av dem ser dette klarere enn godt voksne og fornuftige mennesker som deg og meg.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!