ammepress, morsmelkerstatning, amme, amming, kommentar

Ina Kirsten Sundal Widerøe (40)

  • Utdannet biolog, jobber for tiden jobber som oversetter og trives med det.
  • Kommer fra Lørenskog.
  • Bor i Drøbak med mann og tre barn.
  • Elsker å lese, skrive, reise, ta bilder og blogge om stort og smått.
  • Ina er er én av finalistene i Kvinneguidens skrivekonkurranse.

KOMMENTAR:

- Åh, du ammer ikke du, nei?

Nei, jeg gjør ikke det.

Men gudene skal vite at jeg prøvde.
Fra det øyeblikket den lille bylten lå i armene mine, var jeg fullstendig innstilt på å amme ham til han var godt over året, akkurat som de to andre barna mine.

Melka kom etter noen dager, og det gjorde brystbetennelsen også.

Puppene mine trodde de skulle lage melk til en hel bataljon, men den vesle gutten drakk bare noen få slurker før han sovnet. Ergo tette melkeganger, feber og smerter av en annen verden.

Far rykket ut og kjøpte en vidundermaskin av en elektrisk pumpe. Vi vekket ham for mat hver tredje time på dagen. Så begynte vi å vekke ham om natta.

Jeg presset så mye melk jeg klarte inn i den lille munnen. Vi veide ham på helsestasjonen flere ganger i uka, og hver gang håpet vi at helsesøster skulle juble og si, - Se der, ja! For en matglad liten kar! Han lider neimen ingen nød!
I stedet fikk hun en bekymret rynke i pannen, og sa: - Vi kan prøve å gi ham proteinbomber

 En skje med Nan-pulver oppi en flaske med utpumpet morsmelk.

Kvinneguidens skrivekonkurranse

  • Dette er én av finalistene i Kvinneguidens skrivekonkurranse.
  • Alle kommentarer som blir publisert blir honorert. Den beste kommentaren vinner i tillegg en Ipad Air.
  • Vil du også skrive for oss? Her er infoen du trenger.

En slunken mage, ribbein som stakk opp

Jeg husker et bilde av ham fra hytta den sommeren. Det var så varmt at han lå og sov midt i en stor seng, kun iført bleie. Tynne, lange armer og bein, en slunken mage, ribbein som stakk opp. En sliten, slapp liten tass. Det skar meg i hjertet. Jeg krysset fingrene før hver veiing, var helt opphengt i antall gram, satte på vekking om natta og tvang i ham pupp, selv om han bare ville sove.
Det var en stor dag da han endelig hadde passert fødselsvekten sin etter fire uker, og vi feiret da han gikk opp til størrelse 56 i klær.

Han var jo så fin, våken og oppmerksom, selv om vi savnet bollekinn og babyvalker.

Biter i puppen

Etter seks uker spurte jeg rett ut på helsestasjonen: - Burde jeg gi ham erstatning?
Legen som foretok kontrollen, sa bare: - Alt du kan få i ham av mat, er bra.
Dermed ble det flasker i tillegg, og sakte men sikkert gikk han opp i vekt.

De etterlengtede valkene dukket opp på armer og lår, han ble rund og god, og del-ammingen fungerte fint.

På seksmånederskontrollen fikk vi til og med beskjed om at nå kunne vi gi ham litt mindre mat. Hva gir du meg?

Den vesle, tynne tassen fra i sommer hadde ved juletider blitt en tjukk, blid kar med bollekinn og to små tenner.

Ikke før hadde de små taggene kommet opp, så begynte han å bite. I puppen.
Ut og google «baby som biter i puppen», for hadde vi kommet oss over de andre hindringene, skulle søren meg ikke dette stoppe oss.
Ei heller sykdom. Jeg lå med over 40 i feber.

Løsningen var å pumpe og håndmelke, for de dyrebare antistoffene ville jeg han skulle ha, når han også fikk høy feber i mange dager, og bare lå der helt apatisk.

Jeg nektet å gi meg

Legen vi var hos ba meg om å amme ham så ofte jeg kunne, men han ville bare ikke ha.

Det var ikke så mye annet å gjøre enn å kryste ut de få dråpene som var igjen, og gi ham det på flaske. Produksjonen min hadde gått drastisk ned, men jeg nektet å gi meg. Hvis jeg bare kunne få ham til å drikke litt til, øke produksjonen.

Jeg tok meg selv i å være på nippet til å skrike til ham, - Ta den j**** puppen, da! Vær så snill!

I stedet begynte jeg å hulke. Det skulle da ikke være sånn?

Susanne Kaluza

Vil du skrive for oss?

Kvinneguiden ønsker å få fram flere kvinnelige stemmer i samfunnsdebatten.

Sårende kommentarer

Blod, svette og tårer til tross, jeg måtte gi meg. Puppestellet ble pakket bort. Ammeinnlegg og slitne, gamle amme-BH´er ble kastet på dynga.

Jeg greide å delamme lillegutt til han var 8,5 måned, og det burde jeg være fornøyd med, alt i alt. Ikke sant?
Joda, helt til noen slenger ut en sånn kommentar. - Er det ikke bare å amme, da?
Dette hørte jeg fra frisøren min, en ung blondine som er flink med hår, men ikke så flink med ømtålige temaer.

I debatten om flaskemating er det nemlig liten plass for oss som gjorde alt for å få det til å funke.

Enten er du liksom for amming i to år, for alle, alltid, eller så er du mot amming og anbefaler flaskemat til alle som vil høre.

Selv vil jeg åpne for at vi kan se forbi skyttergravene.

Ja, amming er bra. Ja, det er supert at helsestasjon og leger har mer kunnskap om amming nå enn før.

Ja, selvsagt burde alle kvinner få så god hjelp at de får til ammingen. Det er jo det beste for alle.

Men vær så snill å ikke tro at alle vi som ikke ammer til barnehagealder er late eller egoistiske.

Puppene mine har vært røde, blå og gule, de har blødd og vært så vonde at jeg gjerne skulle ha kappet dem av der og da, men jeg har likevel fortsatt.

De har tålt betennelse på betennelse, blitt bitt og slitt i, blitt avvist og redusert fra matstasjon til tomme, vrengte bukselommer.

Nå er sønnen min snart ett år. Ingen er så blid og morsom som ham, ingen er så glad i å kose og gi bløte kyss.

Og i den store sammenhengen - ingen kommer til å spørre når han blir eldre: - Nøyaktig hvor lenge ammet du ham?

Vil du lese flere slike saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!