Nok selvmedlidenhet

- Skjerp deg! Nå er det nok. Ta deg sammen.

Uansett hva du har gått gjennom, er det ingen grunn til å oppføre deg som en selvmedlidende saccosekk. 

DEPPA: «Ann Cathrin, skjerp deg! Nå er det nok. Ta deg sammen,» sa kompisen.

DEPPA: «Ann Cathrin, skjerp deg! Nå er det nok. Ta deg sammen,» sa kompisen. Foto: FOTO: Privat

Publisert Oppdatert

Ann Cathrin Andersen

  • 29 år.
  • Sosiolog og (nesten) psykolog.
  • Bor i Oslo.
  • Jobber som frilans skribent/journalist.
  • Skriver bok; roman om livets elendighet.
  • Driver blogg om psykologi; www.anncathrina.com.

KOMMENTAR:

Noen ganger er livet kjipt. Alt føles tungt. Mest av alt vil jeg pakke meg inn i dyna og ikke stå opp. En gang gikk det så langt at det å pusse tennene morgen og kveld føltes som en seier å oppnå. Jeg hørte på melankolsk musikk og dyrket vinterdepresjonen i den myke, myke sofaen min med snus- og vinfargede tenner og jævla mye selvmedlidenhet.

En dag søkte jeg forståelse hos en kompis. Han lyttet og var der. Og så fikk han nok.

«Ann Cathrin, skjerp deg! Nå er det nok. Ta deg sammen.»

Han var så hard. Jeg ble sjokkert, sint, og gikk rett i forsvarsposisjon. Tror til og med jeg fikk tårer i øynene. Hvordan kan han be meg om å skjerpe meg når det er så synd på meg? Drittsekk.

Jeg skjønte etterhvert at han hadde rett. Jeg trengte å skjerpe meg. Det er jo ikke noe synd på meg. Ikke egentlig.

Så jeg tok meg sammen da. Rydda opp både leiligheten og trynet mitt og kom meg ut døra, med ordene hans klingende i bakhodet "Skjerp deg!".

Puter overalt

Vi ligger så mykt, sitter så mykt og har det så komfortabelt at så fort det er en liten motbakke, knekker vi. Og når vi sitter hjemme og syns synd på oss selv, får vi puter sydd under armene i tillegg. Gåsedunsmykt. Livet er jo så vanskelig for oss her vi sitter med munnen full av taco og poster bilder på instagram med smarttelefonen vår og får for lite oppmerksomhet.

Jeg er selv en erfaren putesyer, og syns man skal ta vare på menneskene rundt seg. Men det finnes grenser.

Jeg sydde en gang altfor mange og komfortable puter under armene på en venn som mest av alt trengte å bare skjerpe seg. Det eneste som skjedde var at jeg lot det fortsette, selvmedlidenheten, selvsentrertheten.

Ingen sier «skjerp deg» lenger. Vi sier «stakkar». Jeg var en av dem som trengte å bli bedt om å skjerpe meg.

Om du ikke har en diagnose som forklarer symptomene dine, eller har gått gjennom noe særdeles traumatisk, er det ikke synd på deg. Og uansett hva du har gått gjennom, er det likevel ingen grunn til å oppføre deg som en selvmedlidende saccosekk. 

Vi er ikke generasjon alvor, vi er generasjon gåsedunsdyne. Vi puser med hverandre, pakker oss inn i misforstått myke ord og tar faen meg alt personlig.

Redd for ansvar

For å ta deg sammen må du ta ansvar for dine handlinger. Du må se innover. Plassere ansvaret – og ja, også skylden - på deg selv noen ganger. Være ydmyk.

Det er det som er så vanskelig. Helst legger vi skylden på andre for situasjonen vi er i. Til og med for oppførselen vår. «Jeg sa det fordi DU», «jeg gjorde det fordi HAN».

Den slemme sjefen, den ufølsomme daten, de forståelsesløse foreldrene. Nei. Du må ta ansvar for egne valg, både når du drikker deg drita fordi det er synd på deg, eller ligger hjemme og griner fordi «ingen vil ha deg».
For vet du hva? Det er din egen feil.

Og vet du hva? Det er ikke noe dumt i det! Bruk det som en drivkraft!

Når det gikk opp for meg at jeg måtte slutte å skylde på barndommen for at jeg tok dumme valg, eller at jeg tok offerrollen bare så jeg kunne slippe å være ansvarlig - gjorde jeg endringer i livet. Jeg tok skylden, og konsekvensene.

Ja, det svir å si «jeg er en dust», men langt mindre enn konsekvensene av å flyte rundt på selvmedlidenhet og dyner. Du blir ikke en særlig godt likt person heller.

- Ta eierskap

Så, jeg syns ikke synd på deg. Slutt å klage, og slutt å skylde på andre mennesker eller omgivelser for at du er en dust.

Halvparten av dere som leser dette kommer sikkert til å bli sure, på samme måte som jeg ble sur på kompisen min.

Noen kommer til å tenke at jeg ikke skjønner at det ikke er så lett, og en liten del kommer til å tenke «ja, faen heller! Jeg skal skjerpe meg!»

Så kan vi kanskje motbevise at vi er en generasjon av bløtinger? La oss ta oss sammen og bli motivert av hvor forbanna mye selvinnsikt vi har. Ta eierskap til all dritten din, og gjør noe med det. Eller i det minste slutt å forvente puter. Ta deg en løpetur i steden. Jeg har troa.

PS: Og du? Hvis du er i den siste gruppen, send meg gjerne en 20 sekunder video på [email protected] om hvorfor du trenger å skjerpe deg! :)

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag