politikk og barn, forklare politikk for barn, hvorfor stemmer vi, derfor stemmer jeg

Anne Birgit Kalvik (30)

  • Er gift, har to barn
  • Utdannet journalist og medieviter ved Edith Cowan University, Australia.
  • Engasjert i Oslo Roller Derby, Rødt Oslo, Ladyfest, musikk, film og kulturtilbud generelt

KOMMENTAR:

Så står du der på badet, det er tirsdag morgen, du har nettopp huket deg ned og klemt ut noen gule dråper på en overpriset pinne du kjøpte på apoteket, og der lyser det to blå streker eller et lilla plusstegn mot deg og forteller deg hvor gravid du er. Du lar fingrene stryke over magen,  og legger brått merke til hvor ømme pupper du har.

Og var ikke den buksen litt vanskelig å få igjen? Så huker du av en dato førti uker frem i tid i kalenderen.

Du er klar. I magen din ligger det et lite rumpetroll, som du skal elske herfra til månen.

Magen vokser, du leser «Mamma for første gang». Du handler inn lyseblå gardiner, og en lyseblå teddy til en liten, lyseblå gutt, som fortsatt er helt ukjent for deg, selv om han ligger der inne og trener på karatespark mot ribbeina dine. Du drar i det lokale svømmebassenget fordi bekkenet er litt på halv tolv. Legene sier det er fordi han er en stor og sterk gutt. Robust.

Du tenker det er fint fordi store gutter rekker opp til den høyeste hylla og store gutter blir valgt først i gymtimen. Du gleder deg til å bli kjent med ham så fort de ni månedene i magen er overstått.

Så er han fire år og du sitter på samtale i barnehagen fordi han har dratt to av jentene i håret, til den ene falt og begynte å blø fra et kutt over øyet. Han trekker på de små skuldrene og svarer at han ikke vet hvorfor han gjorde det, mens du ser at underleppa skjelver. Du tenker ikke mer over det, og lar temaet ligge.

#livetsdessert

Noen år senere får du telefoner fra en annen jentes foreldre som forteller at din lille mann har kysset henne i en eller annen teit sistenlek i skolegården, selv om hun sa nei og at hun ikke ville. "Jaja", tenker du. "Det er lov å prøve seg", sier du, mens en lærer mumler noe du ikke helt hører. Gutter er gutter.

Din store kar har virkelig blitt en stor kar, over 1.90 høy med lys lugg og svære never. Han er godt likt av alle, kanskje særlig av jentene. Han er ofte ute og på fest i helgene. En kveld finner du en pose med noe hvitt pulver i en bag han har slengt fra seg i vaskekjelleren.

"Jeg håper ikke du eksperimenterer med noe farlig", spør du ved middagsbordet, mens han ruller med øynene og påstanden som var ment som et spørsmål, ble stående der, uten tilsvar, fordi du ser på kroppspråket hans at dette får du ikke vite. Den store kroppen som en gang var et lite rumpetroll i magen din er blitt en voksen mann.

Han er fortsatt din lille gutt, han er fortsatt snill og hjalp deg å løfte på plass den nye sofaen forrige uke. Det at han har vaner du ikke liker tenker du at er et opprør han vil vokse av seg. Du setter pris på de få minuttene du ser han, de klemmene han fortsatt gir deg.

Så får han dame. Ei snill dame, med lune, brune øyne og mild latter, og like fort som de ble sammen begynner magen hennes å vokse og bli stor. Og inni der ligger et nytt lite rumpetroll, en god miks av han du elsker herfra til månen, og denne dama, som han er glad i. Når du ser at venninnene dine som alt har fått barnebarn poster bilder av lubne babyføtter på sosiale medier og merker dem med #livetsdessert, tenker du at det er virkelig det dette er. Livets dessert.

En dag ringer politiet

En dag ringer politiet. Nå er din lille gutt han du leser om i avisen. Han som lurte med seg ei jente for å så ta eierskap over henne på verste måte. Han som dro på fest med mindreårige, og spredte nakensnapper av ei tenåringsjente etterpå. Han som utnyttet en sårbar person og behandlet henne som om hun ikke var et ekte menneske, men et middel til hans tilfredsstillelse.

Sønnen din er blitt en fyr som er slem mot kvinner. Og du spoler gjennom de siste 27 årene i hodet ditt og lurer på hvor du sviktet.

Hvor du tok feil. Du analyserer hver eneste prioritering, hver eneste konflikt, hver eneste samtale dere hadde, og knuger deg fast til håpet om at det må ha skjedd en feil.

For hvis ikke vet du ikke hvordan du skal klare å gå ut døra igjen. Hva kommer folk til å tenke om deg nå?

//Jeg skriver ikke om én mor her. Jeg skriver om alle mødrene.  Og alle fedrene. Om hvordan det håpet man har for avkommet og fremtiden kan gå i grus. Å være forelder er en serie valg vi tar, og noen ganger gjør vi feil. Andre ganger gjør vi alt riktig, og det går galt allikeve. Og det finnes noen mødre og fedre jeg sitter og tenker litt ekstra på i kveld, for jeg tror ikke de kan ha det særlig greit akkurat nå. Hvordan tar samfunnet imot dem når ting allikevel går skeis?////

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!