Når storesøster flytter ut

«Enda en stol ville stå tom på fredagskveldene»

Vildes storesøster flytter ut.

SØSTER: Vilde (til venstre) skjønner storesøster Marias ønske om å reise vekk. Likevel fyller avskjeden henne med vemodige tanker.

SØSTER: Vilde (til venstre) skjønner storesøster Marias ønske om å reise vekk. Likevel fyller avskjeden henne med vemodige tanker. Foto: FOTO: Privat

Publisert Oppdatert

Vilde Bratland Hansen

  • 22 år
  • Blogger på www.vildebhansen.blogg.no
  • Ellers: Tidligere eliteseriespiller i håndball og nå student og samfunnsdebattant. Kommer med bok i april.

KOMMENTAR:

Som liten elsket jeg å gå inn på Maria sitt rom. Jeg hadde sjelden et mål med handlingen, likevel ga det mening. Idet jeg åpnet døren og rommet åpnet seg for meg, gjennomsyret det av Maria.

Det ryddige, lyse rommet. Sengeteppet som lå strøkent på senga med de mange putene på ga et inntrykk av at det var en interiørentusiast på tretti år som bodde der.

Ikke minst elsket jeg å se på bildene hun hadde av seg selv sammen med venninnene sine. De vakre, eldre jentene i ulike settinger - på hytteturer, på en og annen fest. De var nydelige alle sammen; Ane, Beate, Caroline, Annette.

Gleden i det forbudte

I tillegg lå det en slags spenning i å besøke rommet hennes. Redselen for at hun skulle komme hjem og spørre meg hva jeg holdt på med var alltid der. Mens jeg snek meg rundt og betraktet, var jeg av den grunn ekstremt var for enhver lyd.

Jeg listet meg rundt. Spesielt de dagene jeg var så nysgjerrig at jeg fant frem dagboken hennes som lå i den brune kurven med lokk på. Hun var nok ikke klar over at jeg visste om den.

Selv håndskriften hennes var tiltalende. Hun skrev om gutter, venninnekrangler og hennes til tider uendelige frustrasjon overfor pappa.

Hun hadde dengt skiten ut av meg dersom hun hadde funnet meg.

Ny tid

I motsetning til vanlig gikk jeg denne gangen inn på rommet hennes uten bekymringer. Denne gangen var jeg der for å få en slags siste bit av henne etter hun samme morgen reiste avgårde på den fire måneder lange jorda-rundt reisen sin.

Den lyseblå t-skjorta hun kvelden før hadde på seg lå pent sammenbrettet på senga. Selvfølgelig gjorde den det. Jeg luktet på den. Maria- lukten.

Nå var det slutt på at vi kjørte sammen til hver eneste trening. De venninnepregede samtalene etter øktene der vi sladret om hvor irriterende de andre jentene var under oppvarming, var forbi. Og hvem skulle jeg le med de gangene treneren vår aldri ble ferdig med å snakke om helgens motstander? 

Behovet for å dra

Det var så mye vi gjorde sammen. Alle de hverdagslige tingene. Helgefrokostene med varme rundstykker, eggerøre med Gastromatkrydder og en god kopp te. Lunsjene på CC som gjerne ble etterfulgt av en liten shoppingtur.

De spontane turene ned til farmor hvor vi ble sittende og nippe til hver vår kakaokopp mens vi så Petter Northug knuse svenskene.

Jeg forstod at hun hadde behov for å dra. Hennes nysgjerrighet for det søkende og eventyrlystne definerte henne. Hun elsket å dra til nye steder, å være sosial og å møte nye mennesker. Å lande i det ukjente var noe hun trivdes med.

Begynnelsen på slutten

På den annen side var jeg misunnelig for at hun turte. Kanskje var det mer riktig å si at jeg beundret henne fordi det fikk meg selv til å våkne. Skulle jeg bli på Gjøvik mens hun oppdaget verden?

Jeg la fra meg den blå t-skjorta. Det største problemet med reisen var på langt nær de fire månedene hun skulle være borte.

Den store utfordringen lå i at dette var begynnelsen på slutten. Den dagen hun kom tilbake, ville ingenting bli som før.

Akkurat som Sunniva hadde gjort, skulle hun flytte ut.

Det innebar at enda en stol ville stå tom på fredagskveldene mens mamma, pappa, Thea og jeg fortærte taco, drakk Pepsi Max og så på Norske Talenter.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning