Fortelle at man er gravid

- Ettersom «alle» visste at jeg var gravid, måtte også «alle» få vite at jeg hadde mistet

Når er det riktig å fortelle om graviditet?

RISIKO: - Jeg er selvsagt klar over at risikoen for spontanabort reduseres betydelig etter tolv uker, men den risikoen blir ikke påvirket av hvor mange som vet om den lille menneskespiren som har begynt å vokse inne i magen.
RISIKO: - Jeg er selvsagt klar over at risikoen for spontanabort reduseres betydelig etter tolv uker, men den risikoen blir ikke påvirket av hvor mange som vet om den lille menneskespiren som har begynt å vokse inne i magen. Foto: FOTO: Privat
Sist oppdatert

Stine Hanssen Brattland

  • 33 år
  • Gift med Rune, og modern til to jenter på seks og fire år
  • Bor i Trondheim
  • Har havarerte ingeniørstudier i bagasjen, og lurer fremdeles på hva hun skal bli når hun blir stor
  • Har meninger om litt av hvert, og har en blogg for å uttrykke dem
  • Nerdete opptatt av hovedsteder og sære fakta, og elsker quizer

KOMMENTAR:

Første gang jeg ble gravid, var jeg 26 år. Jeg var i ekstase, og delevillig som jeg er, valgte jeg å fortelle om de lykkelige omstendighetene lenge før de magiske tolv ukene. Barnet var planlagt og ønsket, jeg hadde verdens beste samboer og følte at livet spilte på lag med meg.

Gledesstrålende fortalte jeg det, naturligvis til husbonden først, deretter til min nærmeste familie og mine venner. I løpet av ei lita uke er jeg sikker på at alle i hele omgangskretsen min visste at jeg var gravid, iallfall de som hadde Facebook.

For selvfølgelig delte jeg nyheten også der, hvorfor skulle ikke det være greit?

Delte meninger

Jeg merket kjapt at det var delte meninger om åpenheten min.

Ja, jeg delte graviditeten min med alle som gadd å høre på, lenge før det var gått tolv uker. De aller fleste var oppriktig glade på min og husbonden sin vegne - det setter jeg pris på. Men det var lett å merke at en del mente at jeg hadde plapret for tidlig.

Det var ikke få ganger jeg fikk et «gratulerer, men det er veldig tidlig, da.» i retur når jeg serverte gladsaken i en euforisk lykkerus.

Kritikk mellom linjene

Denne mer eller mindre kollektive oppfatningen av at et svangerskap skal hemmeligholdes de første tolv ukene, forstår jeg ikke helt. Hvis folk ønsker å holde svangerskapet for seg selv til etter at det er gått tre måneder, så må de selvsagt få gjøre det, uten at jeg er berettiget til å mene noe som helst om det.

Akkurat som jeg bør få velge å spre nyheten til fjern og nær bare minutter, dager eller uker etter at den blå streken lyser mot meg. Uten at jeg skal behøve å måtte forholde meg til hva folk måtte mene om mitt valg. Jeg føler at det ligger en indirekte kritikk i kommentarer av typen "Så hyggelig, men litt risikabelt å fortelle det enda, eller?"

Jeg lurer på hvorfor det er slik. Hva er det som gjør at noen mener det finnes et rett eller galt tidspunktet for å dele den "Store nyheten med stor S." Som om en kvinnes graviditet er et slags felleseie, eller som om vi bryter en norm slik at det går ut over andre dersom vi velger å juble høylytt i en tidlig fase.

Andres valg

Jeg er selvsagt klar over at risikoen for spontanabort reduseres betydelig etter tolv uker, men den risikoen blir ikke påvirket av hvor mange som vet om den lille menneskespiren som har begynt å vokse inne i magen.

Jeg skjønner også at mange velger å ikke fortelle fordi de ikke ønsker at andre skal vite om smerten deres dersom det skulle gå galt. Eller risikere å få spørsmål om termindatoen hvis babydrømmen går i knas. Jeg forstår det. Og det er helt greit.

Men for oss som ikke tenker slik - for oss som tenker at venner og familie kan være til støtte både når vi har det bra og når vi har det helt forferdelig - hvorfor trenger andre å mene noe om den vurderingen?

Var redd

Dessverre mistet jeg det som skulle ha blitt det første barnet mitt i uke 13. Men jeg har hatt to svangerskap etter det som har resultert i like mange flotte barn.

Også de gangene valgte jeg å dele nyheten om at jeg var gravid tidlig. Stundom kjente jeg på en tydelig forventning om at jeg, som selv hadde opplevd å miste, burde vite bedre enn mange andre hvor skjørt et nybegynt svangerskap kan være, og derfor burde holde nyheten innenfor husets fire vegger, iallfall til uke tolv var passert. At jeg virkelig burde vite bedre.

Jeg var selvsagt klar over farene for en ny spontanabort, begge gangene. Jeg greide knapt å sove, jeg vred meg i endeløse timer om nettene, og hadde konstant angst for at noe kunne være galt med barnet jeg bar, enten det nå hadde tre hoder, ingen hjerne eller om det manglet alt.

Bekymringene var store. Akkurat som første gangen jeg var gravid. Ingen av gangen mente jeg at det ville være bedre for meg å holde gleden inni meg, i tilfelle gleden skulle ende i stor sorg. Men noen i omgivelsene derimot så ut til å mene noe annet.

Må vi beskyttes?

Jeg lurer veldig på hva dette handler om. Er det et fåfengt forsøk på å beskytte kvinner i et sårbart stadium av livet? At de av oss som ikke skjønner vårt eget beste, må få korreksjoner fra omverdenen?

Finnes det en overtro om at man forbanner livet som er i starten, dersom man forteller om det for tidlig?

Og hvorfor er det tilsynelatende så akseptert å både mene og si noe om andre kvinners svangerskap, og om når de velger å annonsere den fantastiske nyheten for omgivelsene. For det kan vel ikke være slik at én mal passer for alle?

Noen, som meg, sprudler over av glede og deler villig med alle som gidder å høre på, mens andre igjen ønsker å vente til etter tolv uker, eller mer.

Begge deler bør være like greit og uproblematisk for andre.

Støtte i at de visste

Jeg mistet spiren til det første barnet mitt. Og jeg sørget. Ettersom «alle» visste at jeg var gravid, måtte også «alle» få vite at jeg hadde mistet.

De aller fleste lot meg sørge, og trøstet meg og støttet meg. Kanskje jeg gjorde det enklere for dem ved at de faktisk visste at jeg hadde vært gravid, hva jeg hadde mistet? Jeg vet ikke.

For meg var det en støtte å vite at de visste. At jeg ikke trengte å late som.

Hva om jeg ikke hadde delt? Ut fra reaksjonene hos enkelte virket det som om sorgen skulle øke eller minke proporsjonalt med antallet folk som visste. Som om jeg ville sørget mindre hvis færre hadde visst.

Det tror jeg ikke på. Et ønsket svangerskap, en ørliten spire til et enestående menneske og en fremtidsdrøm eksisterer uavhengig av antall mennesker som vet om det.

Og fallet fra den uskyldsrene babyskyen når dette mennesket ikke blir noe av, kan godt være himmelhøyt. Selv etter fire, åtte, tolv eller tretten uker.

Denne saken ble første gang publisert 02/03 2017, og sist oppdatert 28/04 2017.

Les også