Muslim og feminist

«Jeg er imot tvang, ikke fordi jeg først og fremst er muslim eller feminist, men fordi jeg er et menneske»

Amina begynte med hijab i fjerde klasse.

FEMINIST: Amina er 18 år, feminist og muslim. So what?

FEMINIST: Amina er 18 år, feminist og muslim. So what? Foto: FOTO: Privat

Publisert Oppdatert

Amina Bile

  • 18 år
  • Fra Skien
  • Går på videregående skole
  • Leder for Telemark Sosialistisk Ungdom
  • Skriver bok om De skamløse jentene sammen med Nancy Herz og Sofia Nesrine Srour
  • Fiikk Fritt Ords honnørpris sammen med Herz og Srour (som representanter for De skamløse jentene)
  • Fikk Skamløs-prisen fra Sex&samfunn med de samme jentene i fjor
  • Fikk Kverulantprisen fra KåKå sammen med Herz, Srour, og Faten Mahden al-Hussaini

KOMMENTAR:

«Er du feminist og muslim?» er et spørsmål jeg gjerne får dersom jeg diskuterer feminisme.

Tøystykket på hodet mitt fungerer som en identitetsmarkør. Så dermed får jeg spørsmål. Og det er forventet at jeg skal svare på hvordan jeg kan definere meg selv som både det ene og det andre. For mange fremstår dette som to uforenlige identiteter.

For meg det virker så selvsagt.

Hindrer min tro meg i å stå opp for likestilling, eller kan feminisme være et hindrer i å tro?

Så langt har jeg ikke opplevd at dette er en konflikt – så det ender vel med at det blir opp til meg selv.

Og jeg opplever faktisk at det ikke er spesielt vanskelig å være både det ene og det andre. Det ene er ikke til hinder for det andre. Ja, jeg er troende muslim. Og yes, jeg er feminist. Med hele meg.

Hijabtvang

«Men hva med hijabtvang?»

I det spørsmålet hører jeg et underforstått krav til at jeg først må bestemme meg for om jeg er mest muslim eller om jeg er mest feminist.

Men svaret er helt enkelt: Jeg er imot tvang.

Jeg er imot tvang, ikke fordi jeg først og fremst er muslim eller feminist, men fordi jeg er et menneske.

Jeg er rett og slett imot at noen skal tvinges til noe som helst. Samtidig som vi alle bør vise respekt for de valgene folk gjør.

Alle identifiserer seg ikke som enten muslim eller feminist, men vi har det å være mennesker som fellesnevner. Og vi bør ta stilling til slike spørsmål med det som utgangspunkt. Vi bør være opptatt av solidaritet og anerkjennelse for våre ulikheter og likheter, uavhengig av religion og av kjønn.

Forbud mot hijab

«Da er du vel for hijabforbud?»

Det forundrer meg når tvungen bruk av hijab, eller folks ubehag knyttet til hijab, blir besvart med å innføre et forbud. Jeg forstår ikke hvor mye det hjelper å fjerne det synlige, og da ikke sette spørsmålstegn ved det usynlige.

Si at jeg, som et eksempel, lever under forhold som tvinger meg til å bære et religiøst plagg, og som en gave fra oven kommer det et forbud som har til hensikt i å befri meg fra de kvinnefiendtlige omstendighetene jeg lever i. Plagget er vekk, men situasjonen har nå forverret seg.

Siden fokuset ikke var på hvorfor jeg var tvunget, men heller på hva som er tvunget på meg, så ble den lille friheten jeg hadde til å gå ut i samfunnet, strammet inn.

Fjerner ubehaget

Politikernes fokus på det synlige og det som lett kan angripes, har gjort vondt verre; den usynlige tvangen knebler meg. Dersom jeg lever under omstendigheter hvor sømmeligheten via et tøystykke kan gi meg et lite stykke frihet, hva blir da konsekvensene av å fjerne den?

Hva blir utfallet av å fjerne burkini, hijab, nikab og lignende plagg? Hensikten er å fjerne tvang, men jeg tviler på at utgangspunktet for tvang forsvinner.

Men alle andre kan være trygge på å ikke bli møtt av kvinner som er tildekket i det offentlige rom. Med det ubehag det innebærer for oss. For da blir folk konfrontert med muligheten for at dette kan være en kvinne som blir tvunget til å dekke seg til.

Det er like ubehagelig som å møte en kvinne med blåveis. Man kan lure på hva som ligger til grunn for det man ser. Hvis man slipper å se det, slipper man å lure på det.

Synd at min bevegelsesfrihet knebles for andres definisjonsmakt av det som gjelder meg, og bare meg, men jeg kan trøstes med at ingen lenger vil se meg og tenke at jeg er undertrykket.

Men hva med meg, i min helhet, med egenvilje og individualitet?

Hva med meg?

Hijab i fjerne klasse

«Men barn skal ikke få lov til å gå med hijab?»

Jeg er enig i at barn ikke forstår hva hijab, i sin helhet, betyr. Jeg startet selv da jeg gikk i fjerde klasse. Og om noe, så var det både et kulturelt og religiøst betinget valg.

Min mor og mine venner brukte det, jeg forbandt det med noe helt naturlig som alle de kvinnene jeg var glad i, brukte. Det gikk ikke en dag uten at jeg så en med lik bakgrunn som meg bruke hijab; det var bare et spørsmål om tid når jeg ønsket det for meg selv.

Jeg fortalte mor at jeg ønsket å bruke den, og hun mente det var for tidlig. Likevel var jeg bestemt på at jeg ønsket å uttrykke min identitet gjennom et tøystykke tuklet på hodet, og slik ble det til. Senere lærte jeg mer om hijab, og ønsket å bære den likevel, selv den dag i dag.

Ingen skal definere meg

Det jeg mener barn forstår eller ikke, er heldigvis ikke opp til meg. Jeg skal ikke se stakkarslig på tiåringer som bærer plagget, for jeg vet ingenting om dette barnet. Så hvem er jeg til å mene hva som er best eller ei for en totalt fremmed?

Jeg vet selv at jeg ikke ville likt at noen skulle definere min hijab for meg da jeg gikk i fjerde klasse, eller nå, eller om ti år fram i tid.

Jeg får bare gjøre mot andre, det jeg ønsker at andre skal gjøre mot meg.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning