LIVET SOM FLYKTNING

- Små barn skal ikke måtte spise gress

Maria Korkunc har besøkt flere flykningleirer. Ikke før nå har hun kjempet så hardt mot tårene.

NY HVERDAG: Ti år gamle Bara'a hjelper moren sin å lage molokhiya. - Hadde dette vært i Syria ville jeg tilsatt et halvt kilo kjøtt til maten. Nå må vi klare oss med buljong, forklarer moren.

NY HVERDAG: Ti år gamle Bara'a hjelper moren sin å lage molokhiya. - Hadde dette vært i Syria ville jeg tilsatt et halvt kilo kjøtt til maten. Nå må vi klare oss med buljong, forklarer moren. Foto: FOTO: Maria Korkunc/Røde Kors

Publisert Oppdatert

Maria Korkunc (30)

Bosted: Oslo

Sivilstatus: Kjæreste

Jobber med kommunikasjon i Røde Kors med ansvar for internasjonale saker.

SPISTE GRESS FOR Å OVERLEVE: Abdullah (10) var nødt til å spise gress for ikke å sulte ihjel.

SPISTE GRESS FOR Å OVERLEVE: Abdullah (10) var nødt til å spise gress for ikke å sulte ihjel. Foto: Maria Korkunc/Røde Kors

I mange måneder har ordet ’flyktning’ preget nyhetene våre. Hver bidige dag. Jeg blir også lei innimellom, scroller bare videre nedover nettavisen fremfor å lese det som føles som den samme artikkelen om og om igjen. Lei av de tilbakevendende debattene om hvorfor vi bør hjelpe dem. Om hvor mye de koster vårt samfunn. Om at de bare er ute etter vår rikdom. Dem. Og oss.

I løpet av høsten i fjor besøkte jeg flyktningleirer flere steder langs fluktruten. Hellas, Serbia, Makedonia, Tyskland. Jeg snakket med flere titalls flyktninger. Om hvorfor de drar, hvor de skal, hva de drømmer om. Jeg har møtt kreftpasienter som ikke kan gå selv, jeg har møtt høygravide kvinner, og jeg har møtt bittesmå spedbarn på bare noen dager.

Historiene deres har gjort at jeg i hvert fall kan gjøre et forsøk på å forstå hva de flykter fra, selv om jeg egentlig ikke kan forstå hva det faktisk vil si å bo i et land med krig.

Eller hvordan det føles å bestemme seg for å flykte, for å forlate hjemmet mitt og alt jeg eier og har. Alt jeg har bygget opp. Samle sammen alt du kan i en liten sekk og så legge på flukt. 

Men ikke før nå har jeg kjempet så hardt mot tårene.

Eneforsørger for sine syv barnebarn

Jeg er i Libanon, et land på størrelse med Rogaland fylke, et land som har tatt imot 1,5 millioner flyktninger fra Syria. Jeg besøker nok en gang en flyktningleir, men denne er annerledes. Uorganisert, midt i det som føles som ingenmannsland.

En eldre dame inviterer meg inn i skuret sitt. Hun heter Iman og forteller meg at hun flere dager i uken reiser inn til hovedstaden Beirut for å selge Kleenex til forbipasserende.

Jeg kjenner at jeg ikke vet verken hva jeg skal si eller hvordan jeg skal reagere. Iman er en av dem jeg bare går forbi, en av dem jeg knapt ofrer en tanke. Og der står jeg hjemme hos henne, i det lille skuret hun nå må kalle "hjem."

Hun er bestemor, hennes fire sønner er drept og hun er nå er eneforsørger for sine syv barnebarn. Hun er derfor tvunget til å svelge stoltheten og jobbe som tigger for å få nok mat på bordet til barnebarna. Det er vondt å høre på.

Øyne som gråter blod

Det som betyr aller mest for henne, er at barnebarna hennes skal få gå på skole.

- Det er den neste generasjons kunnskap som skal bringe hjemlandet vårt tilbake, sier hun.

- Hvorfor flykter ikke du til Europa? spør jeg naivt.

Svaret er at hun verken ønsker det,- eller har råd til det.

Det er også vondt å høre Abdullah (10), fortelle at han spiste gress i Syria. Han og familien var beleiret i månedsvis. Hadde de ikke spist gress, hadde de sultet ihjel. Eller Bara’a (10) som liker aller best å tegne. Mens hun blar gjennom hele tegneblokken sin venter jeg på de ”vanlige” barnetegningene: Soler som smiler, pinnemenn som leker. Trær og hus.

Men de finnes ikke i tegneboken hennes. Tegningene viser øyne som blør, hjerter som er ødelagte, dype spor av krig.

Tegningene viser en type sorg jeg ikke kan kjenne meg igjen i.

MARIA KORKUNC: Sammen med Adnan og hans funksjonshemmede nevø. Adnan bar nevøen sin hele veien fra Syria til Tyrkia.

MARIA KORKUNC: Sammen med Adnan og hans funksjonshemmede nevø. Adnan bar nevøen sin hele veien fra Syria til Tyrkia. Foto: Arild Blomkvist/Røde Kors

FLYKTET ALENE FRA SYRIA: Søstrene Habari (17) og Rahaf (21) var veldig nervøse for å krysse grensen fra Serbia til Ungarn.

FLYKTET ALENE FRA SYRIA: Søstrene Habari (17) og Rahaf (21) var veldig nervøse for å krysse grensen fra Serbia til Ungarn. Foto: Olav Saltbones/Røde Kors

Og det gjør at jeg sitter her og føler meg maktesløs. Små barn skal ikke måtte spise gress eller tegne øyne som gråter blod. Gamle damer skal ikke måtte tigge til seg småpenger for at barnebarna skal få mat i magen. Det er så urettferdig.

De er likere oss enn vi tror

Jobben min består blant annet av å møte mennesker som dette, og historiene påvirker alltid, likevel er det sjelden jeg gråter.

For det er ikke dem og oss. Hver eneste flyktning jeg har snakket meg de siste årene har minnet meg på nettopp det at vi er på jakt etter det samme, uansett om vi kommer fra Norge eller Syria: Trygghet, fred, å se barna våre vokse opp.

Eller som Abdullah og Bara’a, som begge drømmer om å bli leger når de blir store.

TVUNGET TIL Å SVELGE STOLTHETEN: Iman (64)  jobbet som tigger for å få nok mat på bordet til barnebarna.

TVUNGET TIL Å SVELGE STOLTHETEN: Iman (64) jobbet som tigger for å få nok mat på bordet til barnebarna. Foto: Maria Korkunc/Røde Kors

Ofte blir jeg spurt om hva du og jeg kan gjøre med det som føles som en helt håpløs situasjon. Jeg er ikke alene om innimellom å føle meg maktesløs, kanskje til og med ha litt dårlig samvittighet for at jeg har det så godt.

Jeg finner ikke opp kruttet på nytt i svaret de som spør får: bry deg, på din måte! Om det så er å dele en artikkel med et viktig budskap, stille opp som frivillig eller levere ulltøy du ikke bruker til flyktninger på mottaket der du bor.

For det verste er det å glemme at det angår oss. Og å glemme at de er likere oss enn vi tror.

Vil du lese flere slike saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning