Langtidsamming

«Gradvis snek følelsen av å bli ansett som en slags halvpervers skapning seg inn i hodet mitt, og jeg sluttet å amme barnet mitt offentlig»

Stine ammet til datteren var to og et halvt år.

AMMING: - Det å amme barnet sitt slutter ikke på magisk vis å være nyttig selv om ungen har lært seg både å gå og uttaler R korrekt, skriver Stine.

AMMING: - Det å amme barnet sitt slutter ikke på magisk vis å være nyttig selv om ungen har lært seg både å gå og uttaler R korrekt, skriver Stine. Foto: FOTO: Privat

Publisert Oppdatert

Stine Hanssen Brattland

  • 33 år
  • Gift med Rune, og modern til to jenter på seks og fire år
  • Bor i Trondheim
  • Har havarerte ingeniørstudier i bagasjen, og lurer fremdeles på hva hun skal bli når hun blir stor
  • Har meninger om litt av hvert, og har en blogg for å uttrykke dem
  • Nerdete opptatt av hovedsteder og sære fakta, og elsker quizer

KOMMENTAR:

Det var vel en gang da den yngste var rundt halvannet året at jeg så meg selv i speilet imellom vasking av den ene ungens bleierumpe og den andres tannpuss. Der, et sted blant hverdagens smått tydelige rynker og de svære posene under øynene kunne jeg skimte henne:

Stine, modern til to, og herved en langtidsammer. Hva i alle dager hadde skjedd?

Nødvendig onde

Før jeg går videre, vil jeg fortelle litt om mine egne gamle ammefordommer. I en svunnen tid, frem til jeg var omlag tjue, så jeg på amming som et slags nødvendig onde. Jeg elsket barn og ønsket meg selv et eller flere med tid og stunder. Det å skulle amme mine fremtidige barn anså jeg også som noe selvsagt, men mer som en fremtidig plikt enn en glede.

Jeg var ikke i mine villeste fantasier i stand til å se for meg at jeg skulle ønske å amme et barn en time lengre enn ettårsdagen, som er minsteperioden helsemyndighetene her til lands anbefaler at barn får morsmelk.

Nå stod jeg altså på badet i bare trusa, mens halvannetåringen trakk meg i beina og gråt smådesperat etter pupp. Og jeg husker at jeg mumlet et «jada, snart» og pusset ferdig tennene til storesøster før jeg satte meg ned og ammet lillesøster med den største selvfølgelighet.

Så i løpet av de ti årene fra jeg var tjue år og barnløs til jeg stod der som ei tretti år gammel tobarnsmor hadde det heldigvis skjedd ett og annet med meg.

Fordommer

Jeg innrømmer glatt at jeg som tjueåring anså langtidsamming, altså amming utover det første leveåret, som noe litt sært, og tenkte vel også en tanke eller to om at disse mødrene som ammet «store» barn, muligens gjorde det mer for sin egen del enn for barnet sin.

Men hvor kom de tankene fra? Jeg er ikke mer enestående enn at de fleste tankene og ideene mine har blitt til i samhandling med andre. Det var ikke sånn at jeg var den eneste i Norge som så på langtidsamming som sære greier, og slike holdninger har på ingen måte dødd ut i dag.

Hvis man ser litt på ammestatistikk, så sier den enkelt at de fleste barn som ammes i Norge, er barn under ett år. Sånn sett kan man si at amming av større barn er litt uvanlig, men særlig sjeldent er det likevel ikke.

Så hvorfor opplevde jeg det som et tabu den gangen jeg selv ammet et barn lengre enn det som anses som normalt?

Jeg har kommet frem til at det dreide seg om noe mer enn kun mine egne fordommer.

Sluttet å amme offentlig

Hos min eldste foreløp ammeperioden omtrent oppskriftsmessig. Hun ble avvent fra nattpuppen ved åtte måneders alder, og vi avsluttet ammingen da hun var fjorten måneder.

Men min yngste fikk altså pupp fremdeles da hun var atten måneder. Hun fikk nattpupp til hun var femten måneder, og vi avsluttet ikke ammingen før hun var to og et halvt år.

Jeg møtte ikke bare positive holdninger på valget mitt om fremdeles å amme etter ettårsdagen hennes. Det kom halvmorsomme kommentarer av typen «skal du amme til hun er konfirmant, eller?»

Jeg overhørte samtaler som sa at mødre som ammer utover babystadiet, kun gjør det for sin egen del. Og gradvis snek følelsen av å bli ansett som en slags halvpervers skapning seg inn i hodet mitt, og jeg sluttet å amme barnet mitt offentlig.

For gammel for morsmelk

Jeg som etter to fødsler anså meg som komplett ribbet for bluferdighet, ble en skapammer. Det var følelsen jeg fikk som sa at ettersom barnet mitt nå var godt over ett år, var det på tide at brystene mine igjen skulle være forbeholdt meg selv og mitt eget seksualliv.

Jeg fikk kommentarer om at et barn som er gammel nok til å rulle ut puppen selv eller er gammel nok til å be om det, er for gammel til å få morsmelk.

Og jeg lurer veldig på hvorfor det er sånn? Hvorfor er det tilsynelatende så greit for folk å ha høylytte meninger om når et mor-barnpar skal avslutte noe så personlig som amming?

Eller for å si det på en annen måte, hvorfor synes noen at de har krav på å dele sine meninger om hva andre kvinner skal bruke brystene sine til, med alle som gidder å høre på?

Ikke vet jeg. Så vidt jeg vet, finnes det ingen pålitelig forskning som kan dokumentere at det på noe vis er skadelig for et barn å ammes utover det første leveåret.

Så lenge man ikke tvinger et barn til å die, burde det også være uproblematisk for omgivelsene uansett alder på barnet.

Mange skapammere

Det nærmer seg to år siden jeg avsluttet den siste ammeperioden. Jeg er åpen for at følelsen av å omtrent tilhøre en uglesett pariakaste den gangen kun foregikk i mitt eget hode.

Men jeg husker enkelte av blikkene og kommentarene jeg fikk litt for godt til at jeg helt greier å tro på det. Og selv om jeg er klar over at de fleste toåringer her til lands ikke ammes, vet jeg også at det finnes mange «skapammere» der ute.

Jeg håper at noen av dem en dag tør å komme ut av skapet. Amming er ikke farlig. Du som ammer en fireåring, gjør ingenting galt, enten ammestunden foregår på sofaen hjemme eller på bussen.

Og til deg som tenner på alle plugger når du ser at et «stort» barn ammes. Jeg håper at du en dag finner noe annet å hisse deg opp over enn at en mor tilbyr barnet sitt len tørsteslukker, hjelp til følelsesregulering, trøst eller bare en koselig stund i form av en uskyldig pupp i munnen.

Det er helt riktig at de fleste treåringer ikke har puppen som hovedkilde til ernæring. Men det å amme barnet sitt slutter ikke på magisk vis å være nyttig selv om ungen har lært seg både å gå og uttaler R korrekt.

Avgjør selv

Så vær så snill å bit deg i den kommentaren du kanskje har lyst til å komme med, den om at barnet er altfor stort til at mora skal stappe puppen inn i munnen på ungen.

Gi oss frihet til å velge hva vi vil gjøre med puppene våre selv. De fleste mødre greier helt fint, enten på egen hånd eller sammen med barna sine, å bestemme når tiden er inne for ammeslutt.

Forresten så er det ingenting som heter langtidsamming. Det heter amming.

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag