La barn bruke ordentlig verktøy

Snille voksenverden - kan vi slutte å lure barna våre?

Sønnen til Linnea sa at han skal skjære hodet av broren sin.

LINNÉA JOHANSSON: Oppfordrer foreldre til å lære barn å bruke  verktøy.

LINNÉA JOHANSSON: Oppfordrer foreldre til å lære barn å bruke verktøy. Foto: FOTO: Privat

Publisert Oppdatert

Linnéa Johansson (30)

  • Er opprinnelig fra Sverige.
  • Fikk katastrofe-karakterer på videregående, gikk ut med "ikke bestått" i blant annet tegning. Ingen universitetsutdannelse.
  • Jobber som illustratør og tegneserietegner på fulltid.
  • Slapp i fjor to tegneblokker for barn med fokus på kjønnsroller. Illustrasjonene hennes av Spiderman som tisser og sterke prinsesser har fått stor oppmerksomhet i norsk og internasjonal presse, og omtale fra blant annet Britney Spears og Ariana Huffington. Tegneblokkene kan lastes ned gratis på www.limpan.org
  • Snakker seks språk flytende, og er ei streetsmart og kul dame sånn generelt.
  • Fast spaltist for Kvinneguiden.
FLERE MULIGHETER: En smørkniv kan brukes til så mangt.

FLERE MULIGHETER: En smørkniv kan brukes til så mangt. Foto: ILLUSTRASJON: Linnéa Johansson

KOMMENTAR:

- En hemmelighet alle foreldre egentlig vet, er at små barn i grunnen ikke bryr seg om leker.

Små barn vil skru på lokk på glass, helle vann fra en kopp til en annen, røre i kasserollen, sette stikkkontakter i veggen, og trykke på fjernkontroller og på mobiler. De ser hva voksne gjør og ber klart og tydelig om å få lære å mestre disse verktøyene.

Så hva gjør vi voksne?

Jo, vi kjøper etterligninger av verktøyene (eksempelvis en kopi av en fjernkontroll), som trass i fargeglade knapper og lyd, ikke virker.

Til sin store skuffelse oppdager ungen snart at den har blitt lurt og mister dermed interessen. Signalet fra voksenverdenen er tydelig: barn har leker og voksne har verktøy, basta.

Steinaldergutter elsket ambulanser

Jeg har også lagt merke til den enorme interessen for høye lyder. Mine to barn blir som fjetret når søppelbilen kommer. De stanser leken i sandkassa og slipper både bøtte og spade når et helikopter eller et fly dundrer over himmelen. For ikke å snakke om politibiler, brannbiler, traktorer eller tog.

Hva er voksenverdenens forklaring på dette fenomenet? Jo, at de er til gutter!

Det ligger i genene deres å være besatt av biler, sånn har det vært siden steinalderen. For vi vet jo alle at steinaldergutter elsket ambulanser og racerbilder.

Kjære voksne, la oss tenke oss om. Hvis du ser etter en gang til, så ser du at ungen er like fascinert av mixmasteren, doen, vannkranen, vaskemaskinen, boret, den elektriske tannbørsten, hammeren og ja, til og med kosten!

Hva har alle disse tingene felles? De er store og små verktøy som barnet ditt ønsker å forstå og mestre.

Våpeninteressen var et spørsmål om tid

Nå har mitt eldste barn gått inn i våpenfasen, og den kom via barnehagen med et «PANG» og et karatespark.

Jeg, som har to sønner, ser hvordan de konstant mates med bilder av den store, sinte bevæpnede machomannen, som de skal leve opp til.

Det var altså bare et spørsmål om tid før bilinteressen gikk over i våpeninteresse. Omtrent samtidig som jenter begynner å interessere seg for sminke. Dessverre skjer det i dag i fireårs-alderen.

Men til tross for at jeg var forberedt, ble jeg helt paralysert da ungen min en dag utbrøt: «Jeg skal skyte ham i hodet og skjære ham i halsen» om lillebroren, som nettopp hadde tatt storebrors lekebil.

I samme øyeblikk gjorde hjernen min en lynrask assosiasjon og malte opp en scene fra en henrettelse jeg hadde sett på Youtube.

Jeg ble iskald over brutaliteten fra en liten barnemunn.

Hvordan svarer voksenverdenen på en slik uttalelse? Det bruker å høres noe som dette: «Hysj, sånn snakker vi ikke til hverandre.»

Barns fantasi er grenseløs

Med andre ord sensurerer vi ubehaget i stedet for å konfrontere det.

Vi forbyr våpen. Men barns fantasi er som kjent grenseløs. Det bygges kniver av Duplo, en pinne blir en Kalashnikov. Til og med en hånd kan bli en pistol. Det går ikke å sensurere.

Jeg tror vi heller bør innføre for eksempel «introduksjon til knivbruk». Barnet mitt får hjelpe meg med å skjære grønnsaker med en kniv. Han får stille inn varmen på stekeovnen og trykke på vaskemaskin-knappen. Han får trykke på heisknappen og på stoppknappen på bussen. Han får klippe med den store saksa.

En gang klipte han seg i fingeren. Vi hentet plaster og snakket om at en saks bare er to kniver. Jeg tilbød ham et eple og viste forskjellen mellom å «hugge», «hakke», «skjære» og «stikke».

Nå vet han hva det innebærer å skjære og har sluttet å si at han skal skjære i halser.

Planen er at han skal få en egen verktøykasse når han fyller seks år. Det fikk jeg. Komplett med minisag, sandpapir, spiker, en liten hammer og en lommekniv. Jeg lærte å alltid spikke fra meg og aldri «rette kniven mot meg selv eller andre.»

Konstruktiv versus destruktiv

Forskjellen mellom verktøy og våpen er denne; et verktøy er et hjelpemiddel, men i samme øyeblikk som du vender verktøyet mot et annet menneske, blir det et våpen.

Et verktøy er en forlengning av en hånd. Om barnehånden anvendes for å slå et annet barn, så er det opp til den voksne å forklare at hånden skal brukes til å stryke mykt på kinnet, ikke til å slå.

Det viktigste er å ikke forby eller sensurere, men heller lære barnet den elementære forskjellen mellom å være konstruktiv og å være destruktiv.

Min eldste sønn er snart gammel nok til å få både kniv, sprettert og pil-og-bue, som faktisk fungerer. Vi skal lage piler av rognebær-kvister og skyte ned tomme blikkbokser.

Men jeg ville aldri i livet brukt penger på rene våpenimitasjoner, hvis eneste funksjon er å simulere krig.

Krig er alvor, ikke lek.

Hvis barna hadde insistert på å leke krig, ville jeg kjøpt vannpistoler og flyttet fokuset fra å etterligne vold til å forsøke å treffe hverandre med vann. På den måten kan barnet forbigå volden og forstå alvoret, men samtidig lære å håndtere verktøy.

La barn få prøve seg

Mennesket har hatt verktøy siden urtiden, og de har vært helt avgjørende for vår overlevelse. Derfor mener jeg at det er urettferdig å frata barn dem.

Jeg vet nøyaktig hvordan det kjennes å spise sand, selv om det sikkert er over 25 år siden jeg sist prøvde.

Jeg har ikke noe minne om øyeblikket da jeg dyttet sanden i munnen. Men kroppen har registrert og spart følelesminnet. Jeg vet hvordan det smaker å drikke appelsinjuice etter å ha børstet tennene - fordi jeg har prøvd.

Jeg kan skille mellom smaker og konsistenser i hodet, og jeg kan forestille meg kombinasjoner som jeg aldri har smakt takket være mitt brede register. Det er det barndommen er til for.

Jeg har klatret, falt og slått ut tennene, jeg har skrapt opp knærne. Det har du også, om du tilhører generasjonen før iPadens inntog.

Slipp barna inn i voksenverdenen

Derfor blir jeg provosert når jeg ser på barne-tv og det kommer reklame for en Fantorangen-app som skal lastes ned på barnets iPad, hvor barnet skal late som om han eller hun baker en kake ved hjelp av knapper på en skjerm - mens mamma står og lager mat. Gi heller ungen en liten skjærefjøl og la barnet delta i matlagingen.

Snille voksenverden - kan vi slutte å lure barna våre?

Slutte å gjøre dem til passive bivånere når de ber om å få være aktive deltakere?

En dag skal de lære at krig skjer. At folk faktisk dør.

Vi kan gi dem sannheten ett steg om gangen, men vi må begynne med å slippe dem inn i voksenverdenen i stedet for å vugge dem inn i en falsk trygghet.

Har de lært alvoret og ansvaret, så blir ikke sjokket like stort når de tar steget over i tenårene.

Hva barnet ber om er sannhet og fellesskap.

Det kan vi gi dem.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook

 

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning