#jabetyrja
«Jeg hadde jo tross alt smilt til ham. Jeg hadde tross alt på meg kort kjole, høye hæler og dessuten mye sminke, selv om jeg gråt»
De fleste voldtekter blir aldri anmeldt. Det er det en grunn til. En utrolig kjip grunn.
Ann Cathrin Andersen
- 29 år.
- Sosiolog og (nesten) psykolog.
- Bor i Oslo.
- Jobber som frilans skribent/journalist.
- Skriver bok; roman om livets elendighet.
- Driver blogg om psykologi; www.anncathrina.com.
KOMMENTAR:
Det er en grunnleggende menneskerett å bestemmer over egen kropp og seksualitet. Allikevel opplever 1 av 10 kvinner i Norge voldtekt i løpet av livet, og halvparten før de er 18 år. Dette er ikke nok en artikkel med råd om hvordan jenter skal unngå å bli voldtatt.
Han holdt meg nede ved håndleddene, og til og med det var vondt.
Jeg trodde jeg var pådriver til hendelsen som skjedde i mitt eget hjem for mange år siden. Jeg hadde jo tross alt sagt ja til at han kunne støtte meg etter jeg falt og vrikket ankelen og ikke kunne gå. Jeg hadde jo tross alt smilt til ham. Jeg hadde tross alt på meg kort kjole, høye hæler og dessuten mye sminke, selv om jeg gråt.
Jeg hadde jo tross alt vært litt for full på byen. Selv om han måtte slå meg for å komme inn i leiligheten, hadde jeg låst opp foran ham.
Tross alt.
Jeg var sikker på at når alt kom til alt, så skulle jeg klare av ren vilje å slåss tilbake, men jeg hadde ikke sjans når han holdt meg nede. Først etter han hadde fått av meg klærne mens jeg strittet imot, og var opptatt av å få av seg buksene, klarte jeg å sparke han så hardt jeg kunne i mellomgulvet - med foten jeg hadde vrikket, som idet jeg sparket ble til brudd.
Legen på legevakten dagen etter lurte på om jeg hadde fått noen harde støt mot foten. Det hadde jeg ikke, sa jeg. Han lurte også på hvorfor jeg hadde blåveis i ansiktet.
Det var fra jeg falt på byen og vrikket foten, svarte jeg.
Hva er det som skjer, tenkte jeg når jeg våknet småfull i sengen ved siden av en klassekamerat.
Jeg fortalte aldri noen av våre felles venner om den gangen jeg våknet til at han hadde sex med meg mens jeg sov. Jeg hadde jo tross alt gått med på å sove i samme dobbeltseng som han på klassetur. Jeg hadde tross alt tatt av meg til t-skjorte og truse når vi skulle sove. Jeg hadde tross alt vært ganske flørtende tidligere. Jeg ble jo tross alt liggende der etter jeg våknet.
#jabetyrja
Kampanjen #jabetyrja har til hensikt å forhindre russevoldtekter - og å sette fokus på samtykke. Det er Norske kvinners sanitetsforening og Under arbeid som står bak kampanjen. Du kan lese mer her.
Dette er voldtekt:
Dersom det ikke er brukt trusler eller vold, defineres ikke den seksuelle omgangen som voldtekt i norsk straffelov. Internasjonale menneskerettighetsstandarder fastslår at voldtekt er seksuell omgang uten samtykke - Norsk straffelov definerer voldtekt som seksuell omgang ved bruk av vold eller truende atferd, eller når fornærmede er bevisstløs - eller ikke istand til å motsette seg å ha sex, ifølge lovdata.no .
En av ti
- 9,5 prosent av norske kvinner opplever voldtekt
- 1,1 prosent av norske menn opplever voldtekt
- Sannsynligheten for å bli straffet for en voldtekt i Norge i dag ligger på mellom 0,6 til 1,2 prosent
- 84 prosent av alle voldtektsanmeldelser henlegges
Tross alt.
Jeg ble liggende i sengen fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Helt til det var vondt. Da snudde jeg meg unna og latet som jeg sov videre.
Når det nærmet seg morgen, stod jeg opp og gikk til rommet mitt. Og latet som jeg ikke husket hva som hadde skjedd. Vi møttes i gangen dagen etter, og jeg smilte som vanlig.
Nei. Jeg kan ikke, jeg har mensen.
Han brydde seg ikke om jeg hadde mensen, sa han. Det var han vant til. Det var jo tross alt skuffende for han å bli med en jente hjem og ikke få seg noe. Jeg sa tross alt ikke ordentlig at jeg ikke hadde lyst, men at jeg ikke kunne. Det var tross alt lett å misforstå.
Jeg hadde tross alt sagt ja til hans spørsmål om han skulle følge meg hjem etter byen. Jeg gjorde ikke fysisk motstand.
Tross alt.
Han sluttet ikke å presse meg. Jeg hadde ikke mensen, men måtte ha en unnskyldning. Jeg bare hadde ikke lyst. I det hele tatt.
Men jeg var 18 år, og hadde ikke selvtillit til å si det til han på den måten. Jeg ville at han skulle synes jeg var kul, at han skulle ha lyst til å møte meg igjen.
Selv om jeg sa jeg var trøtt og følte meg kvalm og overdrev hvor beruset jeg var, fikk han viljen sin til slutt. Og vi møttes aldri igjen.
Det er din feil
Alt dette «tross alt» rælet er grunnen til at jeg ikke har anmeldt de som har overfalt, voldtatt eller forsøkt å voldta meg. Jeg har flere historier hvor jeg har sagt nei, men de er alle i gråsonen. For gråsonen er da det ikke er ulovlig i henhold til norske lover. Da det ikke har vært vold involvert, eller hvor jeg ikke har vært bevisstløs.
Så kan man jo vurdere hvorvidt et slag er nødvendig fra et menneske som er mye større og sterkere enn deg for at det skal telle som vold.
Det er en stemme der ute med onde intensjoner - en stemme som sier, «du kunne gjort mer», «du burde hatt på deg andre klær», «du burde ikke gjøre deg pen», «du skulle ikke være samme sted som en mann», «du burde ikke være full», «det er flaut å være promiskuøs», «du var på feil sted og det er din feil».
Det er din feil.
Uventede følelser
Jeg anser meg selv som en selvstendig og standhaftig person, løvetannbarn kalte læreren min meg. En person som er ganske sterk, på tross av mye.
Allikevel fikk jeg uventede følelser av skam, selvbebreidelser, skyldfølelse, og en følelse av ensomhet. Jeg fortalt ingen om det som hadde skjedd før mange år senere, noe har jeg ikke fortalt før nå - her. Ikke har jeg grått etter det heller - annet enn samme kvelden, hver gang.
En tredjedel forteller aldri hva som skjedde.
Jeg vet at det ikke finnes riktige eller gale reaksjoner. Angst, frykt, søvnforstyrrelser, utagering, nummenhet, økt behov for kontroll - alt dette er vanlig.
Hver fjerde kvinne føler seg delvis ansvarlig for å ha blitt voldtatt. Hver tiende mann mener en kvinne er delvis ansvarlig for å ha blitt voldtatt.
Vanskelig å anmelde
Jeg visste ikke hvor vanskelig det var å anmelde. Ikke bare måtte jeg forholde meg til hva som hadde skjedd, jeg måtte forholde meg til hva som er definert som voldtekt i henhold til Norges lover. Og forvare meg selv. Og fortelle om det. Jeg orket ikke.
Det høres ikke ut som en god grunn, men dette er grunnen til de fleste. Det er en årsak til det. Denne skammen sitter så dypt.
I etterkant har jeg i tillegg skammet meg over at jeg ikke anmeldte, at kanskje det går potensielle voldtektsmenn fri på grunn av meg.
Jeg snakket med en politimann om det, og han sa det «ikke var noe vits».
Bare to av mine delte erfaringer er definert som voldtekt, det ble jo ikke slåsskamp den siste gangen, og ikke var jeg bevisstløs. Tross alt.
At sannsynligheten for å bli straffet for en voldtekt i Norge i dag ligger på mellom 0,6 og 1,2 prosent er et symptom på et mer omfattende problem.
Et problem som du og jeg og alle andre kan forandre på ved å legge skylden for voldtekt hos den som voldtar. Og bare der!
Denne saken ble første gang publisert 18/04 2017, og sist oppdatert 30/04 2017.